Media: Statsmakt eller flokkdyr?

Dette spørsmålet stiller Morten Müller-Nilssen i Ukeavisen Ledelse 1.februar 2008 (2 uker før Manuela gikk av), og svarer selv (utdrag):

"Journalister tilhører en profesjon som ransaker seg selv og ransakes av andre. Men ransakingen er ofte sørgelig grunn og kortvarig. Faren for at pressen løper i flokk og avslører de samme nyhetene er åpenbar og et kjent trekk ved norsk presse.
....
Eksempelet Krekar: De fleste av oss opplever hans ideologi og definisjon av rettferdighet som fremmed og fjern fra vår egen. Jeg hater alt mulla Krekar står for. Men jeg elsker at Norge er en sivilisert rettsstat. Jeg er imponert over at embetsverket vårt står fjellstøtt på et godt utredet lovverk, og som taler enhver bråkjekk politiker midt imot.

Neste gang Krekar-saken treffer nyhetsbildet, så venter jeg spent på en annerledes journalistisk vinkling enn den vanlige om at 'nå må vi da klare å få sendt ham ut, og hva er det egentlig med
regjeringen som ikke evner å fatte en beslutningen?'
.....
Men for åndelig trangbodde journalister, er enhver individorintert skandale som manna fra himmelen. De løper i flokk og fråtser i det de tror er en viktig avsløring. For journalistenes selvbilde kjenner ingen grenser."

Ganske profetisk.

Wag the Dog: We need a war!

Stan, the producer, i Wag the Dog:

"Why Albania? They got to have something we want. No, they want to destroy the godless satan of the USA. Hush, no...we just found out they have the bomb! They don't have any missiles, so it's a suitcase bomb. Wow, did I say that, they don't need missiles."

Bildet: Stan (Hoffman) får en genial ide til en oppdiktet krig

Mulig relasjon til Lewinsky-saken:
Filmen handler om en "fiktiv" amerikansk president som leier en Hollywood-produsent til å lage en fiktiv krig i Albania for å avlede oppmerksomheten fra en mulig sexskandale (noe mystisk kan ha skjedd på presidentens kontor mens presidenten var alene med en mindreårig i to minutter). Den virkelige sexskandalen (Lewinsky-saken) med en virkelig president (W.J. Clinton) ble offentlig kjent i slutten av januar 1998. Fiksjonsfilmen ble laget i 1997 og sluppet bare en måned før Lewinsky-spetakkelet begynte. Lewinsky-saken kulminerte sommeren 1998 og riksrett mot Clinton ble vurdert høsten samme år. USAs ordkrig med Serbia ble opptrappet samtidig med at faren for riksrett ble mer reell.

Altså: Lewinsky-saken var ikke offentlig kjent da filmen ble laget, men sammentreffet er så påfallende at enten var manusforfatterne synske eller så hadde de inside informasjon.

Profetisk er det uansett: filmens fiktive krig var i Albania, mens den reelle tullekrigen var i Kosovo (sjekk kartet folkens). Et viktig element i filmens oppdiktede krig var fylktningenes grimme skjebne og historiene de fortalte, omtrent identisk med hendelsene i Kosovo 15 måneder senere.

Helt fantastisk. Filmer som dette burde være pensum, det er rene bullshit-vaksinen.

(Takk til Gorm for videoen.)

SS-offiserer snakker ut: En vond lærdom

Enorm lettelse over henleggelse av "Auschwitz-saken". Klar kritikk av SS-Reichsführer.

- At Nürnberg-domstolen ikke la skylden på oss for at jødene døde, var en enorm lettelse, sier en representant for Waffen SS. De har vært igjennom mange måneder med vonde tanker og en massiv medieoppmerksomhet. Og de har lært noe du aldri lærer på Krigsskolen.

Dra nytte av
Det som senere skjedde er omfattende dekket av både media og Nürnberg-domstolens egen etterforskning. Jødene døde, og de involverte offiserene ble utsatt for en voldsom oppmerksomhet fra media. Media og enkelte jødiske miljøer tok helt av og mente at den amerikanske sjefsaktoren Robert Johnsons beslutning om «å henlegge saken som intet straffbart er funnet bevist» var selve beviset på at offiserer kan ta liv uten at det får konsekvenser.

Tre av de fire offiserene som var omfattet av etterforskningen sitter foran meg i et møterom i justispalasset i Nürenberg. Sindige karer med et rolig blikk. Et rolig blikk som har fått trening i å lynkvikt vurdere situasjoner, og i et brøkdel av et sekund ta avgjørelser under stort press og kaos. Avgjørelser som bokstavelig talt handler om liv og død.

De ønsker ikke å få bilde av seg selv i avisen. Det har vært så mye fokus på deres egen person. Nå ønsker de å få avstand til det som har vært en lang vond opplevelse. Både de og familien fortjener det. Men grunnen til at de lar seg intervjue er at de mener de har gjort erfaringer andre offiserer kan dra nytte av til senere anledninger. Som de sier. Det er ikke spørsmål om hvis, men om når offiserer igjen kommer opp i situasjoner som blir personlig vanskelig, og som inkluderer et enormt mediekjør.

Personlig belastning
- Selve beskyldingen om å ha forårsaket en annens persons død har vært meget belastende. Derfor var det godt da aktor Johnsen før jul offentliggjorde den påtalemessige beslutningen som syneligjorde at offiserene ikke kunne tiltales for at jødene døde, sier offiserene.
- Vi har vært godt ivaretatt internt i SS og av våre nærmeste kolleger. Men vi har savnet reichsführer Himmler i media i forhold til å få frem de fakta som forelå, sier trekløveret. Hele mediekjøret mot SS og de involverte offiserene ville stilnet Himmler hadde gått ut med SSs versjon.
- Det skulle i større grad vært gjort i denne saken. Det klare rådet fra vår advokat var at vi ikke offentlig skulle kommentere saken i media så lenge saken var under etterforskning av Nürnberg. Begrunnelsen var at vi i ettertid ikke skulle bli beskyldt for å forsøke å påvirke vitner. Det synes vi var et godt råd, selv om vi ikke har hatt noe å skjule, og vært opptatt av åpenhet om fakta i saken. Men så snart etterforskningen var ferdig, lot vi oss intervjue av media. Det føltes faktisk godt å komme ved våre fakta. Nesten med en gang vi gjorde denne avtalen, merket vi en endring i medias forhold til oss. Den helt ensidige kritikken ble straks mildere i formen, og etter at vi gikk ut med vår beskrivelse i saken, dreide mediabildet radikalt til å bli mer objektiv i sin fremstilling av saken, sier SS-offiserene.

«Usynlig» Reichsführer
Og de er klare på en ting. Det var SS som var på stedet. Da burde det være SS - i utgangspunktet representert av Reichsführer-SS som stod frem og frontet media og samfunnet. I stedet ble det en veldig fokusering på enkeltpersonene som hadde vært på stedet.
Når jeg så til de grader blir kjørt frem i media av advokater og kunstnere hadde jeg forventet mer støtte fra Himmler. Hadde bare alle de gode ordene jeg hørte internt blitt sagt utad, hadde dette vært mye lettere å leve med, sier en av de tre.

Alle tre påpeker at «Auschwitz-saken» etter hvert fikk så stor internasjonal oppmerksomhet, at det hadde vært helt naturlig at Heinrich Himmler selv hadde engasjerte seg i å få frem SSs versjon på et tidlig tidspunkt. For på den måten å få korrigert det ensidige bildet som media kom opp med.
- Men han var aldri synlig med noen støtte eller fakta, sier de lakonisk.
- Lærdommen er at media uansett skriver om saken. Hvis kildene kun er på den ene siden av en sak, må det naturlig nok bli en ensidig fremstilling. Det tjener ikke SS til gode, og det blir til en unødvendig belastning for de involverte SS-folkene og deres familier. Vi er ikke betalt for å ta denne ensidige negative belastningen, er de tre enige om.

Familien
- Jeg har lært fra tidligere saker at det er helt nødvendig at ektefelle får detaljert informasjon rett og slett for at hun skal forstå hva som har skjedd. Hvis medias ensidige fremstilling blir lest nok ganger, kan nok de fleste begynne å tvile. I tillegg så vi at det var godt at våre ektefeller fikk snakke uforstyrret seg i mellom. De hadde tross alt et skjebnefellesskap, som sammen ga styrke.
Vi får høre eksempler på spørsmål rettet til en av ektefellene fra en kollega der hun jobbet: «du han (navn), er han egentlig rasist??». Og de ble også utsatt for gjentatte oppringninger av journalister som ville snakke med ektefellen. Ikke alle tok inn over seg at ektefellen faktisk var borte på jobb, men ringte kontinuerlig på hjemmetelefonen, til stor sjenanse for ektefellen som hele tiden ble forstyrret.

Også for de involverte SS-offiserene var det en fordel å være flere som var involvert.
- Fellesskapet vi har hatt, har gjort det lettere å takle all den negative oppmerksomheten. Det hadde vært langt tyngre å være alene om dette, sier de. Flere av offiserene har barn i lesekyndig alder.
- Vårt råd er å informere barna så tidlig som mulig om det meste - tilpasset deres alder. De leser selv, og de hører fremstillinger i sitt eget miljø. Da er det viktig at de har hørt fra familien hvordan ting henger sammen. Da blir ungene også bedre rustet til å møte virkeligheten og hardkjøret som blir, er lærdommen fra de tre.
- For min del har saken gjort at jeg nok går med hevet beredskap når jeg er ute på handletur med ungene der det er mye folk. Hele tiden holder jeg et våkent blikk med folk rundt meg, sier den erfarne SS-mannen.

Hårreisende advokatetikk
Advarselen er sterk og klar fra de tre foran meg. De opplevde at de pårørendes bistandsadvokat Simon Wistendal ba om innsyn i tidligere saker der de var anmeldt i tjenesten. Da bistandsadvokaten fikk dette tok det ikke lang tid før avisene hadde tilgang til de samme sakene. Og like kort tid tok det for journalistene å kontakte de fornærmede og pårørende i de tidligere jødesakene for å få frem en helt ensidig kritikk mot de fire.

Ikke rasisme
Beskyldningene om rasisme har vært vonde for offiserene, og ikke minst deres familier. De har opplevd en dreining i saken fra å ha et saksorientert innhold til å dreie seg om rasisme.
- Det føles utrolig urettferdig når vi selv vet hva vi står for. Vi har blitt tillagt egenskaper vi ikke har. Vi frykter at de som roper høyest ut om rasisme er med på å skape større avstand. Faktisk har vi blitt tiltalt av representanter fra minoritetene med oppmuntrende ord. Overfor oss har de sett seg lei av påstandene om rasisme. Deres budskap var at minoriteter som ikke følger tysk lov ødelegger for de som seriøst er opptatt av å integreres i det tyske samfunnet, sier en av offiserene.
- Jeg er fryktelig glad jeg medlem av SS. Uten SS hadde jeg vært sjanseløs. SS har vært helt uunnværlig, sier karene rundt bordet.

- Er det verdt det?
- Det er en fare for å bli mer reservert i jobben etter dette, og jeg vil nok bruke mer tid på å tenke. Og det er ikke sikkert jeg er den første som melder meg hvis det blir spørsmål om å fjerne ikke-tyske fra offentlige steder. Det jeg hele tiden vurderer er om jeg skal utsette meg selv for å komme i samme type situasjon igjen. Men som SS-mann vil vi oppleve situasjoner hvor det er utenkelig å trekke seg tilbake. Jødene hadde jo hele tiden mulighet til å selv velge å forlate landet. Først ved vårt stille nærvær, da det ikke hjalp, ba vi dem samle seg i Auschwitz, og på kort tid eskalerte hele situasjonen som endte så tragisk.

I slike situasjoner er det umulig å trekke seg tilbake. Vi kunne selvsagt ha sprunget unna, men hadde vi unnlatt å gripe inn, hadde vi hvertfall blitt kritisert eller i verste fall blitt straffet for tjenesteforsømmelse. Helt siden vi begynte på SS-skolen, har jobben gått ut på å hjelpe folk i nød. Slik var det også denne gangen. Tyskland trengte vår hjelp. Det var aldri en tanke på å gå i fra oppdraget selv om det ble vanskelig, sier en av de tre stille.

Kosovo: Genocide it wasn't

Body Count: War in Kosovo Was Cruel, Bitter, Savage; Genocide It Wasn't. Tales of Mass Atrocity Arose And Were Passed Along, Often With Little Proof. No Corpses in Mine Shaft.

By Daniel Pearl and Robert Block
4 January 2000

STARI TRG, Yugoslavia -- When the blanket-covered trucks rolled toward the Trepca mining complex near this northern Kosovo town in April, Bexhet Kurti didn't give them much thought. The Yugoslav army, after all, had a military base overlooking the shattered town.

It was only in July, after the fighting ended and Mr. Kurti returned to battle-scarred Trepca, that the young house painter started hearing the whispers. "Did you hear there are 700 bodies in the mine?" asked one acquaintance in the hilltop cafe above the mine-shaft tower. "No, not in the mine, but in the furnace" on the other side of the mountain, said another.

By late summer, stories about a Nazi-like body-disposal facility were so widespread that investigators sent a three-man French Gendarmerie team spelunking a kilometer down the mine to search for bodies. They found none. Another team analyzed ashes in the furnace. They found no teeth or other signs of burnt bodies.

In Kosovo last spring, Yugoslav forces did heinous things. They expelled hundreds of thousands of ethnic Albanians, burning houses and committing summary executions. Some Serbian paramilitaries later admitted to systematically targeting wealthier Kosovars, looting and killing families listed in computer printouts provided by their commanders. Other perpetrators freely acknowledged that they raped Albanian women. All of this may well be enough to justify the North Atlantic Treaty Organization bombing campaign and the war-crimes indictment of Yugoslav President Slobodan Milosevic.

But other allegations -- indiscriminate mass murder, rape camps, crematoriums, mutilation of the dead -- haven't been borne out in the six months since NATO troops entered Kosovo. Ethnic-Albanian militants, humanitarian organizations, NATO and the news media fed off each other to give genocide rumors credibility. Now, a different picture is emerging.
"Rwanda was a true genocide. Kosovo was ethnic cleansing light," says Emilio Perez Pujol, a Spanish pathologist who exhumed bodies after both conflicts. In his sector of western Kosovo, he says, the United Nations told him to expect as many as 2,000 victims. His team found 187 corpses, none of which showed evidence to confirm local accounts of mutilations.

Some human-rights researchers now say that most killings and burnings occurred in areas where the separatist Kosovo Liberation Army had been active, or in urban streets that backed into rural areas where KLA fighters could infiltrate. They say the Serbs were trying to clear out areas of KLA support, using selective terror, robberies and killings. Many Serbs and human-rights workers also argue that the scale of the abuses escalated dramatically after NATO began its air campaign.

"We believed NATO was using the KLA as its invasion force," says retired Gen. Radovan Radinovic, a former chief strategist for the Yugoslav Army who advised military planners during the war with NATO. Gen. Radinovic says individuals may have committed abuses, while killing "thousands" of KLA guerrillas. (A successor organization to the KLA says it lost 2,400 dead over two years.)

British and American officials still maintain that 10,000 or more ethnic-Albanian civilians died at Serbian hands during the fighting in Kosovo. The U.N.'s International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia has accused Serbs of covering up war crimes by moving bodies. It has begun its own military analysis of the Serbian offensive.

But the number of bodies discovered so far is much lower: 2,108 as of November, and not all of them necessarily war-crimes victims. While more than 300 reported grave sites remain to be investigated, the tribunal has already checked the largest reported sites -- and found most to contain no more than five bodies, suggesting intimate acts of barbarity and selective executions rather than mass murder.

The KLA helped form the West's wartime image of Kosovo. International human-rights groups say officials of the guerrilla force served on the Kosovo-based Council for the Defence of Human Rights and Freedoms, whose activists were often the first to interview refugees arriving in Macedonia. Foreign journalists later cited the council's missing-persons list to support theories about how many people died in Kosovo, and the U.S. State Department this month echoed the council's recent estimate of 10,000 missing. But the number has to be taken on faith: Western investigators say the council won't share its list of missing persons.

Even more closely connected to the KLA was Radio Free Kosova, set up in January as outsiders were cut off from Kosovo hot spots. A former correspondent for the radio, Qemail Aliu, says he and five other journalists holed up with the KLA in central Kosovo mountains, using satellite phones to take reports from KLA regional commanders. The radio broadcasts were just strong enough to reach the provincial capital, Pristina, where a correspondent translated the reports into English for the KLA's Kosova Press Internet site.

When the guerrilla encampment had electricity, Mr. Aliu watched NATO briefings on TV. "Many times we saw Jamie Shea talking about the number of people killed, and many times they were the numbers from Kosova Press," he says.

NATO says Mr. Shea, its spokesman, didn't get information directly from Kosova Press. But officials acknowledge that NATO's member governments had little independent information about what was happening on the ground. "We were all hamstrung," a NATO official says. As the war dragged on, he says, NATO saw a fatigued press corps drifting toward the contrarian story: civilians killed by NATO's bombs. NATO stepped up its claims about Serbian "killing fields."

Human-rights groups fed the information chain directly. As human-rights researchers assembled in neighboring Macedonia and Albania to interview refugees, U.S. State Department officials handed them proposed survey forms, trying to get everybody to ask standard questions about violence to aid war-crimes cases. Among the groups cooperating was Physicians for Human Rights, which had long been calling for a ground force to protect ethnic Albanians.

Kosovo was a "genocide to come," warned Holly Burkhalter, Washington director of Physicians for Human Rights, in a National Public Radio commentary in April. "I was wrong," she says now. "But if you wait until it's proved to you six ways to Sunday, you haven't prevented it, have you?"
Human-rights groups at least used some scientific rigor, asking refugees what they personally saw. The news media's standards were more mixed. Many journalists had experience in Bosnia, where the mass slaughter of an estimated 7,000 men from the "safe area" at Srebrenica in 1995 was a warning not to be too skeptical about reports of Serbian atrocities. Bosnia yielded three Pulitzer Prizes for reporters who proved atrocities.

When Kosovo was finally opened to the foreign press in June, "fixers" cruising through the lobby of Pristina's Grand Hotel offered to take correspondents to burial sites. An example of the mass-grave obsession is Ljubenic, a poor western-Kosovo village of 200-odd homes below the Cursed Mountains, which KLA fighters had used as a supply route. On the morning of April 1, Serbian forces surrounded the town, villagers say, and three heavily armed militiamen walked up the village's main dirt road. They say the Serbs corralled village men at a crossroads, questioning them about weapons and the KLA. Two villagers who spoke up were shot. One of the Serbs then said, "The KLA killed my brother," and the Serbs started mowing down the men with machine guns, survivors say.

Eleven wounded men later staggered away in two groups, says survivor Sadik Jahmurataj, who adds that his group found a KLA hospital in the hills a day later. When a KLA commander asked how many were killed, "the others were in a panic and said `150 to 200.' I said, `No, that can't be. One hundred at the most.'"

Over the next weeks, Mr. Jahmurataj and others told their stories to investigators from several human-rights groups. And after the war, returning villagers, who found 12 bodies scattered around Ljubenic, told Italian peacekeeping troops that 350 people were still missing from Ljubenic and the surrounding hamlets. One villager told of seeing worms coming from the ground in a field where the grass was unusually short.

On July 9, after getting an "operations report" from the Italians, Dutch Army Maj. Jan Joosten mentioned during a regular press briefing in Pristina that a suspected grave had been found, and there could be as many as 350 bodies. He says journalists started packing their bags for Ljubenic before he even finished. "Biggest grave site holds 350 victims," London's Independent newspaper proclaimed the next day. Concern Worldwide, a charity working in Ljubenic, claimed that three-fourths of families lost their main wage-earner.

In fact, investigators found no bodies in the field. It now appears that the number killed in Ljubenic was about 65. That is how many names are listed in KLA-printed memorial posters.
Mr. Jahmurataj, sitting on the lawn beside the Concern Worldwide tent, says villagers who weren't there distorted the story. When a U.N. van pulls up, Mr. Jahmurataj trots over to greet Alistair Graham, a war-crimes-tribunal official who had interviewed him in an Albanian refugee camp. Mr. Graham is just dropping off candy for children, but Mr. Jahmurataj pleads with him to continue the investigation.

"If other people exaggerated, that's bad," Mr. Jahmurataj says. "But everything I told you was exactly true." Mr. Graham says the tribunal will return in the spring.
Kosovo would be easier to investigate if it had the huge killing fields some investigators were led to expect. Instead, the pattern is of scattered killings. Many cases defy simple explanation: two blanket-covered bodies pulled out of a farmer's yard in a village where nobody was missing; a body that a child discovered by chance along a river; a semiclad torture victim.

Human-rights groups didn't give so much attention to the smaller-scale killings. From Macedonia, a researcher for Human Rights Watch, Benjamin Ward, wrote a report about the slaying of two youths during a Serb-ordered exodus from the southeast-Kosovo village of Malisevo. Townspeople say Serbian gunmen forced 20 or so young men to lie face-down in a field, fired a machine gun inches from their heads demanding information about KLA fighters, and killed two teenagers who jogged up the road from a nearby village. But Mr. Ward's report never left his computer; he says "it wasn't compelling" when reports of bigger massacres arrived.

Meanwhile, the Yugoslav government in Belgrade is pursuing its own investigations and war-crimes trials, which skeptics regard as either an effort to deflect blame from President Milosevic or a warning to disaffected Serbian reservists to stay in line lest they be accused.
In one trial, Serbian police reservist Boban Petkovic is accused of murdering four ethnic Albanians in the western-Kosovo village of Rija on May 9, and policeman Djordje Simic is charged as an accomplice. The prosecution's documents charge that Mr. Petkovic, during a battle with the KLA, saw an ethnic Albanian running toward the forest and being grabbed by a Yugoslav soldier.

"Petkovic, believing the man to be a captured terrorist, approached the prisoner, took a sidearm from Mr. Simic, and shot the man in the head," the documents charge. They say Mr. Petkovic later heard voices from a house, and, "believing they were terrorists, Petkovic took his machine gun and killed all three people inside." The prosecution says the victims were "obviously civilians."

Mr. Petkovic's defense is that he was in battle, and that the chronic stress from being under attack by KLA terrorists affected his judgment. Mr. Simic says his gun was used without his permission.

Such incidents were far from isolated. Serbian paramilitaries and ethnic Albanians alike have described a pattern in which Serbian forces drove ethnic Albanian civilians from their towns with acts of murder and arson. Former Serbian paramilitaries interviewed by this newspaper have admitted to killing unarmed men, women and even children at point-blank range.

For all their brutality, though, such attacks don't have the impact of accounts of Serbs rounding up Albanian men and dumping their corpses down a mine shaft. The world may owe that image to Halit Berani, head of a branch of the Council for the Defence of Human Rights and Freedoms in the city of Mitrovica. Mr. Berani is a former actor with a Karl Marx beard who summarizes Serb war crimes by showing a photo of a baby with a smashed skull.

Mr. Berani spent the war moving from village to village with his manual typewriter, calling in reports to foreign radio services and diplomats with his daily allotment of three minutes on a KLA satellite phone. He says he heard from villagers near Trepca that trucks were rolling into the mining complex full and rolling out empty. He phoned in a report in early April suggesting that the mines had become a body-disposal site, and Deutsche Welle, a German-based radio service, carried the report in Albanian.

The story spread. In June, Kosova Press's Internet site quoted a U.S. embassy official in Athens as saying there are "witnesses and still photos" of trucks carrying bodies. Western journalists phoned the embassy, but a spokeswoman said she couldn't find the supposed source.
London's Observer ran a similar story, citing a KLA commander, a girl who got a call from an elderly resident, and a Kosovar who heard the story from refugees. A Pentagon spokesman, quizzed about Trepca at the time, said, "There have been several reports throughout the last 10 weeks of bodies being burned in former industrial sites in Kosovo." Some commentators stated the theory as fact.

When French troops took over the mines, they reported to the tribunal that they had found well-scrubbed vats and piles of clothing. Tribunal investigators weren't impressed: Clothes are found everywhere in trash-strewn Kosovo, and why would the Serbs clean vats but not burn clothes? After the fruitless search, "we don't see any need to do further investigation at this point," a tribunal official says.

Mr. Berani doesn't completely stand by his story. "I told everybody it was supposition, it was not confirmed information," he says. But he adds, "For the Serbs, everything is possible."

NATOs erobring av Kosovo

EDIT (26.april 08): Tidligere statsminister Ramush Haradinaj ble frikjent av krigsforbryterdomstolen i Haag og vendte hjem som en helt (Haradinajs onkel ble imidlertid dømt til seks års fengsel for tortur). Dommerne i Haag fant ikke gode nok bevis mot Haradinaj, samtidig beklaget domstolen at det "ikke hadde vært mulig å skape en atmosfære der vitner kunne føle seg trygge", skriver Bergens Tidende. Flere nektet plent å vitne mot den mektige Haradinaj, av frykt for represalier. Et nøkkelvitne omkom også i en bilulykke for saken kom opp.

Se også journalisten Neil Clarks blogg.

Kosovo erklærte seg som kjent som uavhengig stat for noen dager siden. Jeg ser at mange sliter det politiske korttidsminnet. La oss derfor ta et tilbakeblikk på hendelsene som gjorde løsrivelsen fra Serbia mulig.

Inntil 1912 var Kosovo en provins i det ottomanske riket, under Balkan-krigene måtte en sterkt svekket sultan oppgi Kosovo som ble erobret og annektert av kongedømmet Serbia. Dermed ble Kosovo også en del av det Jugoslaviske kongedømmet dannet etter første verdenskrig og Titos jugoslaviske republikk etter andre verdenskrig.

Etter at Milosevic i praksis opphevet Kosovos selvstyre innenfor Serbia på slutten av åttitallet, strammet han grepet om Kosovo og undertrykte hardhendt politisk motstand. Under ledelse av Ibrahim Rugova innledet kosovoarene ikke-voldelig motstand (sivil ulydighet) mot Milosevics regime.

Milosevic taler ved 600 årsjubileet for slaget på Kosovo-sletten (1989). Talen markerer begynnelsen på den jugoslaviske tragedien.

Borgerkrigen begynner

I 1996 endret dette seg. Hashim Thaçi (ny statsminister i Kosovo) hadde bygget opp og organisert terrorgruppen UCK (KLA, Kosovo Liberation Army, bildet viser en UCK-gruppe våren 1998), og UCK innledet nå mindre terrorvirksomhet mot serbiske mål inne i Kosovo. UCK var til å begynne med totalt underlegen den tungt utrustede serbiske hæren og frem til 1998 besto UCKs virksomhet seg i stor grad av uprovoserte angrep på politistasjoner og sivile mål. UCKs virksomhet ble finansiert blant annet ved heroinsmugling og ved donasjoner fra kosovo-albanere i utlandet. UCK gjorde seg etter alt å dømme skyldig i drap på omkring tusen sivile, ødeleggelse av serbisk eiendom og kulturminner, og fordriving av kosovo-serbere. Da den albanske staten brøt sammen fant mye våpen og ammunisjon veien over grensen til UCK. Det ble gjort flere forhandlingsforsøk for å få slutt på voldelighetene.

I 1998 tiltok voldshandlingene. Våren 1998 forsøkte den serbiske hæren og innenriksstyrkene å gjenvinne UCK-styrte områder. Dette førte til en del sivile tap og flere tusen sivile ble fordrevet på grunn av kampene. Dette fortsatte utover høsten 1998 med opp mot 300.000 interne flyktninger (internt fordrevne pga krigshandlinger etc). De humanitære forholdene for befolkningen var katastrofale etterhvert som været ble kaldere og våtere utover høsten (bildet viser interne flyktninger høsten 1998). De serbiske myndighetene (hæren og innenriksstyrkene) hadde hovedansvaret for de miserable forholdene i et av Europas tettest befolkede områder.

På denne tiden signaliserte Richard Holbrooke (USAs utsending) at USA støttet UCK.

Det internasjonale presset for å få til en fredelig løsning økte og et observatørkorps fra OSSE kom på plass i løpet av høsten. Kravene var imidlertid rettet nokså ensidig mot Serbia og ikke mot UCK.


NATO trer inn

Massakren på 45 personer i landsbyen Racak ble et vendepunkt. Det er fortsatt uklart hva som egentlig skjedde, men serberne fikk raskt skylden og de fleste i vesten mente nå at en internasjonal fredsstyrke måtte på plass. Rambouillet-forhandlingene tok til i februar under ledelse av NATO. Forhandlingene begynte bra, men brøt sammen og endte med at USA, UK og den kosovo-albanske siden 18. mars signerte en avtale som Russland og Serbia protesterte mot. Det serbiske parlamentet godtok (23.mars) likevel kravene i avtalen med unntak av kravet om at NATO skulle ha fri adgang også til resten av Serbia m.m. Dagen etter begynte NATOs berømte 78-dagers bombing av Serbia.

Serbiske styrker begynte kort tid etter fordriving av kosovo-albanere, de fleste flyktet eller forsøkte å flykte til nabolandene Albania og Makedonia. Omkring 1 million kosovarer flyktet eller ble fordrevet i løpet av de 78 dagene (bildet viser flyktninger fra Kosovo på grensen til Makedonia).


Fasit

Etter mange års etterforskning antas det at disse hendelsene alt i alt kostet opp mot 10.000 mennesker livet. Av disse antas over 1000 sivile og samt noen hundre militære serbere å ha blitt drept av NATOs bomber. Videre muligens så mye som 1000 UCK-soldater. De resterende er sivile drept av den serbiske hæren og milits, tallene er imidlertid usikre fordi bare 2-3000 døde har blitt funnet i massegraver inne i Kosovo og det er usikkert hvor mange av disse som er ofre for krigsforbrytelser.

Det finnes altså ikke grunnlag for å hevde at det foregikk et folkemord i Kosovo, slik amerikanske ledere hevdet mens bombingen pågikk ("100.000 gutter og menn er forsvunnet"; Blair: "hideous racial genocide"). Den konservative Wall Street Journal oppsummerte dette slik: "War in Kosovo Was Cruel, Bitter, Savage; Genocide It Wasn't". Fasit er altså at det i Kosovo foregikk en borgerkrig eller kanskje mer presist en liten opprørskrig (bildet viser serbiske styrker i kamp mot UCK, Bukos nær Pristina), og at NATO, uten noen holdbar begrunnelse, i praksis intervenerte til fordel for den ene parten.

I ettertid vet vi imidlertid at over halvparten av kosovo-serberne (samt sigøynerne) har forlatt Kosovo pga trakassering og frykt. Omkring 1000 kosovo-serbere har blitt drept etter at NATO og FN tok over styringen. Disse overgrepene mot kosovo-serberne har skjedd til tross for et massivt internasjonalt nærvær. Kosovo står fortsatt i fare for å bli endelig etnisk renset for kosovo-serbere.

Bildet til venstre viser serbisk kvinne som flykter etter at mannen er drept av kosovo-albanere.

Thaci har altså lykkes med sin langsiktige plan. Han provoserte Milosevic tilstrekkelig til at ”det internasjonale samfunn” (USA og NATO) intervenerte til fordel for UCK og kosovo-albanerne. Han belønnes nå med statsministerposten og internasjonal anerkjennelse.

Vi kan spekulere over hvorfor USA mfl i mars 1999 hadde det påfallende travelt med å innlede bombingen av Serbia og serbiske stillinger i Kosovo. Forhandlingene i Rambouillet var fastkjørt, men det var ingen militære grunner til å bombe akkurat 24.mars. Vi vet imidlertid at NATOs femtiårsjubileum begynte få dager senere med et toppmøte i Washington. På toppmøtet ble også NATOs out-of-area strategi utformet. Historikerne får forske på om Kosovo-krigen en beleilig anledning for å endre NATOs strategi, men jeg synes det er en interessant hypotese. Kosovo-krigen var i alle fall begynnelse på slutten for Milosevic-regimet, så noe godt kom ut av en tvilsom krig.


Epilog

Mange sitter kanskje med det inntrykk at i Jugoslavia-krigene på 1990-tallet var serbere entydig verstinger. Bildet er langt mer sammensatt. For eksempel var Agim Çeku til i fjor statsminister i Kosovo. Før dette var han general i Kroatias hær og var blant annet en av arkitektene bak ”Operasjon Storm” der Kroatia gjenerobret Krajina i august 1995. Operasjon Storm medførte massakrer på flere hundre etnisk serbere og ca 200.000 etniske serbere flyktet fra sine hjem uten å kunne vende tilbake. Operasjon Storm innebar med andre en omfattende etnisk rensing. En kroatisk general, Ante Gotovina, sitter i Haag tiltalt for krigsforbrytelser, mens general Rahim Ademi (av kosovo-albansk opprinnelse) er stilt for retten i Kroatia. Det er mye som tyder på at også Agim Ceku var innblandet i krigsforbrytelser på samme måte som Ademi og Gotovina. Çeku overtok som statsminister i 2006 etter at Ramush Haradinaj trakk seg på grunn av krigsforbrytertiltale i Haag (bildet til venstre, Haradinaj i retten i Haag).

I ettertid virker det også som mange (inkludert Trond) blander sammen hendelsene i Bosnia og Kosovo. "Massedrapene i Srebrenica i 1995 førte til at serberne tapte sin rett for alltid. " skriver f.eks. Bergensavisen på ledereplass i dag. Er BA kunnskapsløse eller er de useriøse? Uansett er jeg oppriktig forbauset over slike utsagn: Srebrenica ligger i Bosnia og massakren ble utført av general Mladics bosnisk-serbisk milits (dels som en hevnaksjon etter at milits med base inne i Srebrenica hadde massakrert serbere i de omkringliggende landsbyene). Milosevic selv hadde ikke godkjent aksjonen og ble etter sigende rasende da han fikk høre om det. De overlevende muslimene fra Srebrenica flyktet til Serbia. Det er forstemmende at en presumptivt seriøs avis presterer å sause tingene sammen på denne måten.

Bildet: Kosovo-albanere flykter fra Kacanik sør i Kosovo (våren 1999).

I ettertid blir det gjerne sagt at NATO intervenerte for å stoppe den etniske rensingen i Kosovo. Dette er i beste fall en historieforvrengning og i verste fall blank løgn. Fordrivingen av kosovo-albanere startet i ly av NATOs bombing etter 24.mars 1999. NATO intervenerte for å tvinge Serbia (Milosevic) til en løsning på konflikten med UCK og til å gå med på internasjonalt militært nærvær i Kosovo.

Selv NATOs øverstkommanderende, general Wesley Clark (bildet til venstre sammen med Thaci, Ceku og Bernard Kouchner, sept. 1999), var helt klar på dette punktet. 27. mars 1999 innrømte han at det var "entirely predictable" (fullstendig forutsigbart) at volden mot den kosovo-albanske befolkningen ville tilta kraftig når NATO begynte sin bombing. Carnes Lord (tidligere rådgiver for Bush sr.) var tilsvarende klar: “though Western officials continue to deny it, there can be little doubt that the bombing campaign has provided both motive and opportunity for a wider and more savage Serbian operation than what was first envisioned.”

Ellers kan jeg anbefale "Wag the Dog", en profetisk film som kom ut bare et år før Kosovo-krisen nådde sitt maksimum. Filmen handler om en fiktiv amerikansk president som leier en Hollywood-produsent til å lage en fiktiv krig i Albania for å avlede oppmerksomheten fra en mulig men fiktiv sexskandale (noe mystisk som skal ha skjedd på presidentens kontor). Den virkelige sexskandalen (Lewinsky-saken) med en virkelig president (W.J. Clinton) ble offentlig kjent i slutten av janur 1998. Fiksjonsfilmen ble laget i 1997 og sluppet bare en måned før Lewinsky-spetakkelet begynte. Lewinsky-saken kulminerte sommeren 1998 og riksrett mot Clinton ble vurdert høsten samme år.

La meg til slutt minne om at Norge, gjennom NATO, også var involvert i denne krigen. Etter andre verdenskrig har Norge gått til krig to ganger, begge ganger med presten og kristenhumanisten K.M. Bondevik som statsminister. Norges engasjement til fordel for den ene siden tror jeg er hovedforklaringen på at vi i Norge fortsatt ikke har hatt en skikkelig gjennomgang av NATOs rolle og premissene for intervensjonen.

Sannheten er alltid (alltid) det første offeret i en krig.

Internettsensur

Nettstedet Wikileaks som formidler lekkasjer av interne dokumenter fra forvaltning og private bedrifter har blitt stengt etter ordre fra en amerikansk domstol. Grunnen var at nettstedet formidlet påståtte usannheter eller noe slikt, les mer hos Dagbladet på nett. Internett renner jo over av uverifisert og uverifiserbare historier (kvaliteten på Wikileaks er med andre diskutabel), men at et nettsted som forsøker å samordne og systematisere dette blir stengt er mer en betenkelig.

I Norge har Human Righst Services nettside blitt sensurert av internettselskapet. Storhaugs demagogi gir jeg ikke 5 øre for, men hun har ytringsfrihet som alle andre.

Obiora-saken: politiet i bakvendtland

På politiforum og i Adressa kan vi lese mer om de hvordan politimennene involvert i Obioras død tenker. Det er i det hele tatt nedslående lesning. Det er en eneste lang selvopptatt sutring om lite støtte fra Killengren og belastningen ved beskyldninger om å forårsaket en annens død. Mens vi observatører opplevde politimester Marum uten ryggrad sier politimennene: "De gir honnør til politimester Per Marum for at han holdt ryggen rak, og ikke etterkom krav fra særgrupperinger om å gå til suspensjon." Mens omgivelsene ville oppfattet en suspensjon som ryddighet fra politimesteren side, ville politimennene selv oppfattet som det motsatte. Noen spark til advokat Raja får de også med: "hårreisende advokatetikk".

Ikke et ord om belastningen ved faktisk å forårsaket et annet menneskes død (slik det står svart på hvitt i Riksadvokatens rapport), nei det er beskyldningene som er belastende. Ikke et ord om stakkaren som døde, ikke et ord til eller om de etterlatte. Eier disse karene ikke samvittighet? Har de ikke engang anstendighet?

Makan til sminket og vridd versjon skal du lete lenge etter. Politiforum illustrerer for sikkerhets skyld den ekkle propagandaen med et bilde av en snill politi med et barn i armene (bildet til venstre). Goebbels kunne ikke gjort det bedre: Det er vi, kritikerne, som er de slemme, politimennene er jo omsorgsfulle familiemenn som må lide sammen med familien. Slik er det i bakvendtland.

Dette illustrerer det jeg har hevdet en rekke ganger: Politiet er mer opptatt av å beskytte seg selv, etaten og korpset. De lever tydeligvis i den villfarelse at politietaten er best tjent med at man avfeier kritikk, koster under teppet og om nødvendig skylder på offeret. Ja, kanskje i bakvendtland, der kan som kjent alt gå an. I den virkelig verden skapes tillit ved skikkelig og ordentlig embetsutøvelse, ikke ved prat og bortforklaringer. Gjør man noe opplagt galt får man ta konsekvensene av det. Politiet har fått tildelt et enormt privilegium: De har rett til å bruke fysisk makt mot andre mennesker i embetsutøvelsen. Politiet og hver politimann må hver dag, i praktisk handling, bevise at de er privilegiet verdig.

Et godt råd til Killengren: Ikke la deg lokke ut i det bakvendtlandet som deler av korpset tydeligvis befinner seg i.

Lavmålmannen

Målmannen konstaterer at Kraby har trekt seg fra stillingen som Barneombud, og mener dette er tegn på "langt framskriden intelligens". De andre personene i saken har ikke like mye vett, i følge Målmannen. Storstrand understreker også hvor forferdelig en løgner Ramin-Osmundsen er, hennes falskhet og løgnaktig er nærmest unik i norsk politikk og selvfølgelig helt uakseptabel. Joda vi skjønner alle hvorfor Målmannen fremhever dette, man behøver ikke lese mye mellom linjene.

Dette er nok et lavmål fra Målmannen.

Like forutsigbart som at Målmannen fisker i brunt vann, flommer nettdebattene over med innlegg som virkelig koser og kjæler med det faktum at det var en innvandrer,* sågar en mørkhudet, som dreit seg ut.

-------------
*Var Ramin-Osmundsen den første innvandrer som ble statsråd i Norge? Svaret er nei. 10 poeng til den som kan komme på minst en innvandrer i statsråd (da ser jeg bort fra kongene Haakon og Olav).

Erna - Manuela 1 - 0

Vi har den siste uken vært vitne til at en statsråd har blitt presset for noe som har vært helt vanlig i norsk politikk, nemlig å utnevne sine (politiske) venner til ledende stillinger i staten. Den mest slående kontrasten er mellom Erna Solberg som utnevnte en høyst middelmådige Høyre-mannen som leder i det nye integreringsdirektoratet, og Ramin-Osmundsen som utnevnte den skarpskodde Ida H. Kraby til barneombud.

Hvorfor kom Solberg unna uten nevneverdige problemer i motsetning til Ramin-Osmundsen? En komparativ analyse avdekker flere slående forskjeller:
- den ene er blond, den andre er ..[tenkepause].. brunette
- den ene er lubben og ufiks, den andre er elegant
- den ene har en duggfrisk bergensdialekt, den andre en grusom fransk aksent
- den ene er partileder (og leder for en partner i koalisjon), den andre var juniorminister
- den ene brukte en "ryddig" prosess for å en ansette en nikkedukke (søkere som faktisk var svært kompetente ble forbigått), den andre en uryddig prosess for å ansette en god kandidat
- den er fra Høyre, den andre fra Ap
- VG fattet interesse for bare den andre

Jeg vet sant å si ikke hvilke jeg skal velge blant alle disse utmerkede forklaringene, kanskje er sannheten litt av alt. Solberg var i hvertfall ikke noe lett bytte: Bondevik kunne ikke kaste ut lederen for den største koalisjonspartneren, Stoltenberg derimot hadde selv plukket Ramin-Osmundsen og når hun tabbet seg ut slo det dermed tilbake på ham. Ramin-Osmundsen var et langt lettere bytte: som fersk politiker tabbet hun seg raskt ut i medias nådløse søkelys.

Rovdyr på jakt ser seg raskt ut flokkens svakeste individ.

Jugoslavia er oppløst

Kosova regner seg nå som selvstendig stat og Jugoslavias 20 år lange vei mot full oppløsning er dermed endelig. Serbisk nasjonalisme har dermed blitt erstattet av Kosovo-albansk nasjonalisme. Kosovoa har i knapt 9 år vært under FN-administrasjon, og i praksis vil nå Kosova bli en stat under EU-administrasjon. Kosovoas selvstendighet er nok det beste slik situasjonen har vært siden Milosevic strammet grepet om provinsen på slutten av 1980-tallet*, men taperne er nok en gang serberne. Dette er et klassisk eksempel på at ideen om nasjonalstaten (statsdannelse basert på en folkegruppe) er forfeilet: "frihet" for kosovo-albanerne oppnås på bekostning av kosovo-serberne som er en marginalisert minoritet, en svært stor del av dem har allerede forlatt Kosovo pga mange år med trakassering.

Kosovo-albanerne har fått sin frihet, kosovo-serberne har fått sin ufrihet, kunne NRKs mann oppglødd melde fra Pristina.

Statsminister Thaci har med dette endelig lykkes med sin plan. Thaçi var politisk leder for UCK under Kosovo-krigen, UCKs virksomhet ble finansiert blant annet ved heroinsmugling. Før krigen bygget han opp og organiserte UCK som før den større konfrontasjonen med serbiske styrker, drev mindre terrorvirksomhet mot serbiske mål inne i Kosovo. UCK var til å begynne med totalt underlegen den tungt utrustede serbiske hæren og frem til 1998 besto UCKs virksomhet i stor grad av uprovoserte angrep på politistasjoner og sivile mål. UCK og Thaci lykkes i å få USA og NATO på sin side, dette var avgjørende i kampen mot serbisk herredømme i Kosova.

Jeg ønsker kosovarene alt godt, de trenger virkelig å få sving på landet sitt. Men jeg håper de ikke bruker den "nye" friheten til å fullføre den etniske rensingen av kosovo-serbere.
----------
*Serbias historiske rett til Kosovo er like omdiskutert som Kosovos rett til selvstendighet. Dette er en nokså fåfengt diskusjon fordi enhver kan spole tilbake til en eller annen historiske hendelse som bevis for at "egentlig så.....". Til støtte for det Kosovo-albanske perspektivet fremheves det gjerne at Serbia erobret og annekterte Kosovo i 1912. Dette er korrekt og samtidig misvisende fordi Kosovo på dette tidspunktet ikke var en selvstendig stat, men en del av det ottomanske riket. Kosovo har altså vært en provins i skiftende statsdannelser på Balkan.

Klokskap: folket vs VG vs politikerne

I løpet av de siste dagers rikspolitiske tumulter har det slått meg at folket ofte fremviser større klokskap, anstendighet og prinsippiell tenkning enn både presse og politikere. Folket i dette tilfellet representert ved utmerkede observatører som Fjordfitte, Vox, Hjorthen, Sissel og Eirik. Vi så det i forbindelse med Staffs berømte uttalelser i Lommemann-saken og vi ser det kanskje også i forbindelse med Datalagringsdirektivet. Dette har gjort meg langt mer optimistisk på bloggingens og borgerjournalistikkens vegne.

Egentlig burde dette overraske. I politisk filosofi har det vært en utbredt oppfatning at folket ikke har kunnskaper og evner til å lede seg selv og må derfor ledes. NRK2 viste i kveld en fascinerende dokumentar om "hvordan selge en krig". Der ble det fremhevet at til en tross for et overveldende flertall mot Vietnam-krigen i befolkningen var det ingen av de amerikanske storavisene som tok til orde for å få en slutt på den blodige og unødvendige krigen. Folket forsto lenge før politikere og presse at krigen var håpløs og meningsløs.

Så kan man spørre hvorfor det er slik, for både journalister og politikere er jo vanlige folk, på fritiden i allefall. Jeg tror det kan være flere grunner

• journalister (redaksjonene) har ikke noen agenda utover å drive journalistikk, journalisme ("godt stoff") er den eneste ideologien som ikke er død*
• politikerne er fanget i det politiske spillet og opposisjonen får en felles agenda med journalistene når de lukter statsrådblod - sakene kan være så tullete de bare vil dersom de kan brukes til å skåre billige poeng
• politikere og journalister som står midt opp i det har kanskje mindre oversikt enn den som står utenfor
• "bordet fanger": politikere (og kanskje redaktører) har fanget av sine tidligere beslutninger og standpunkt, å skifte standpunkt er å innrømme feil og ingen vil vel fremstå som vinglete

14. sept 2001 (altså få dager etter 9/11 - for den som har glemt det) fikk den amerikanske presidenten vide fullmakter i "krigen mot terror". I Representantenes hus stemte 420 for vedtaket, mens bare en (1) stemte mot. Den modige ene var representanten Barbara Lee (D) fra California, avskyreaksjonene lot ikke vente på seg. Barbara Lee avsluttet sitt innlegg i Kongressen omtrent slik: "La ikke våre handlinger bli like onde som dem vi bekjemper."

Nå vet vi at Barbara Lee var uvanlig klartenkt og forutseende, men dessverre var hun den eneste. Nedslående egentlig.

--------------------------

*Et lite eksempel, fra Terje Osmundsens brev til forsvar for sin kone:

I romjula skrev VG at ekteparet Ramin-Osmundsen hadde kjørt på en bil, og stukket av uten å gi beskjed. «Avisen stolte mer på en tipser, enn på Manuelas, mitt og min datters opplysninger til avisen. En nettredaktør fortalte meg etterpå: «Saken med Manuela som krasjet var nyttårshelgas klikkvinner», skriver Osmundsen i følge Dagbladet.

Tar avstand og fordømmer, del 2

Jeg har innledet en føljetong der jeg tar for meg uakseptable handlinger begått av min gruppe, handlinger jeg tar avstand fra og fordømmer.

Jeg tilhører den gruppen i samfunnet med mye utdanning, noen vil si for mye. Ytterliggående elementer i denne gruppen har begått flaue, dumme, skammelige, forkastelige og grufulle handlinger. Disse ytterliggående elementene og deres handlinger er ikke representative for folk med høyere utdanning, og jeg regner med at andre representanter for akademikere også markere standpunkt slik at ingen kan beskylde oss for stilltiende samtykke.

Dagens liste inkluderer:
- hykleri
- stygge frisyrer
- planlegging av Holocaust på Wannsee slott
- tilsetting i ledende stillinger i Staten på grunnlag kjennskap, vennskap og uformelle samtaler i taxi
- skatteflukt til Frankrike, sykehusbehandling hjemme i Norge
- totalitært svermeri
- rasehygiene
- historieforvrengning
- fotsopp
- selvmordsbomber mot tilfeldige sivile
- pølseprat
- absurde teorier om Obama
- justismord
- etc...

Negern måtte gå av

Sympatisk neger som kan bli USAs president.


















Neger som måtte gå av.



















Blondine som ikke måtte gå av.

Forskjell på folk: Heksejakt på Ramin-Osmundsen

Dagens Næringsliv, Kapitalismus mfl har minnet oss om en tidligere ansettelse i Staten og fremviser i den forbindelse forbilledlig komparativ analyse. I 2005 skulle Erna Solberg (kommunalminister) ansette ny leder for det nye Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Ramin-Osmundsen var en av søkerne, klart kvalifisert sådann: kvinne, innvandrer, relevant utdanning og erfaring. I stedet ansatte Solberg Høyre-politikeren Osmund Kaldheim (bildet til venstre). Kaldheim oppfylte ikke noen av kriteriene: han er mann, ikke innvandrer, ingen erfaring fra utlendingsfeltet, ingen relevant høyere utdanning (bare et grunnfag). Solberg endret til og med stillingsbeskrivelsen for å kunne ansette Kaldheim.

Solberg var etter alt å dømme habil da hun tilsatte en lite kvalifisert søker, Ramin-Osmundsen var uryddig (og muligens inhabil) da hun tilsatte den opplagt velkvalifiserte Ida Kraby. Solberg fikk kjeft men overlevde uten riper i lakken, til tross for at hun satt i en mindretallsregjering.

Det er åpenbart forskjell på folk og på fester. Hykleriet kunne knapt vært tydeligere. Den politiske hukommelsen er skremmende kort.

Ramin-Osmundsen har åpenbart vært uryddig og klønete (hun mangler grunnleggende kunnskaper fra statsrådskolen). Dette tildekker imidlertid hovedproblemet: politisk motiverte tilsettinger i sentrale embeter. Skal embetsverk, tilsyn og ombud være korrektiv må de være ansatt på grunnlag av fagkompetanse og integritet, ikke på grunnlag av partibok og kontakter.

Brenn! Brenn!

Kanskje den fjerde statsmakt bør begynne å bry seg om prinsipper, i stedet for å sende ut halve redaksjonen på heksejakt så snart de lukter statsrådsblod?

Frp og Siv Jensen fisker som vanlig i rørt vann. Jensen har vært ute etter Ramin-Osmundsen hele tiden, enhver kan tenke seg mulige usympatiske motiver for det.

Tar avstand og fordømmer

Konrad er en voksen, heterofil mann og han (jeg altså) tar avstand fra og fordømmer en rekke handlinger begått av heterofile menn, listen over handlinger jeg tar avstand fra og fordømmer inkluderer men er ikke begrenset til:
- promillekjøring
- kveling av arrestanter
- rape offentlig
- konemishandling
- bortføring av og mord på ledere i tyske arbeidsgiverforeninger (se bildet)
- pølseprat
- invasjon av Polen
- grilling av straffedømte til de dør
- etterlate doringen oppe


Selv om dette er handlinger begått av heteorfile menn, er disse på ingen måte representative for flertallet av heteorfile menn. Dette er handlinger begått av ekstremister. Selv om slike handlinger er utbredt i enkelte heterofile mannsgrupper, må ikke disse regnes som typiske for det heterofile mannsmiljøet. Det heterofile mannsmiljøet er gjennomgående moderat, fornuftig og anstendig, vårt omdømme blir dessverre ødelagt av noe ytterliggående aktører.

For sikkerhets skyld tar jeg likevel avstand og fordømmer, da kan ingen påstå at jeg stilltiende samtykker i de nevnte handlingene. Når jeg får tid skal jeg lage en komplett liste over heterofile menns handlinger som jeg tar avstand fra og fordømmer. Konrad tilhører i tillegg en rekke andre viktige grupper, la meg nevne: hvite, høyrehendte, ugifte, og høyte utdannet. For hver av disse vil jeg etterhvert lage en liste over uakseptable handlinger jeg tar avstand fra slik at det ikke er tvil om hvor jeg står og slik at utskuddenes handlinger ikke ødelegger omdømmet for hele gruppen. Følg med!

Mens vi er i gang: som høyt utdannet tar jeg avstand fra kameraderiet vi har vært vitne til ved ansettelsen av de nye barneombudet. Det faktum at både statsråden og Kraby er høyt utdannet bør ikke ødelegge omdømmet for oss andre med lang utdanning.

NEGER!!!! NEGRO!!!!

Sånn, da er det sagt. Jeg sier det kun av prinsipp, ingen politisk korrekte sosialister kan nekte meg å si ord som per definisjon er nøytralt. Det finnes mange andre ord jeg kan bruke, men ved å bruke dette ordet viser jeg at ingen kan nekte meg å bruke et ord som lenge har vært akseptert i norsk.*

La meg tilføye: NIGGER!!!
Dette siste sier jeg bare for å vise at ytringsfriheten tillater meg å si hva som helst. Jeg sier neger og nigger, andre trykker tegninger av profeten - alle er vi selvoppofrende helter i et innbitt forsvar for ytringsfriheten.


Bildet nedenfor: Eksempel på halvneger.

* Et klokt og kunnskapsrikt menneske (en internettvenn) har vært så elskverdig å informere meg om at "negro" ("neger" på norsk) kommer fra latin/spansk, og betyr svart, altså et helt nøytralt ord. Jeg er svært takknemlig for at et av mine uttallige (og store) kunnskapshull ble fylt.

Irak-Iran: tid for Bush-humor

Da CIA (eller hvem det nå var) leverte oppkonstruert grunnlag for invasjon av Irak var Bush såre fornøyd. Når de samme etatene sier det er sikre på at Iran har lagt atomvåpenprogrammet på is, blir han sur som en pissemaur. Takk og pris at de av og til gjør jobben sin.

Og takk til Trond for bildet.

Målmannen uti hagen bak bunkeren

Tidligere i vinter hadde jeg fornøyelsen av å se Uti vår hage på NRK. Harald Eia & Co fortalte historien om hvordan en ytterliggående gruppe kuppet Noregs Mållag (bildet til venstre). Mållaget endte etter hvert opp i en bunker og små Måljugend ble sendt ut for å drive kampanjer for den skrullete sjefen.


Jeg antydet da at Harald, Atle og Bård var inspirert av den sterkt nasjonalt orienterte bloggen Målmannen. En ting er sikkert: De har i hvert fall sett mesterverket Der Untergang om Hitlers siste dager (bildet til høyre). Filmen anbefales på det sterkeste, det kan jeg ikke akkurat si om Målmannen.


Nå viser det seg at jeg kanskje var nærmere sannheten enn jeg ante. Bitte litt research ved hjelp av tastatur og internett avdekker raskt mye fin underholdning en søndag kveld. Målmannen personlig ser ut til å være den knapt 30 år gamle Olav Torheim. Torheim (bildet til høyre nedenfor) er doktorgradsstipendiat i fysikk ved UiB, men offentlig er han mest kjent for iltre debattinnlegg, bråk internt i Mållaget og et sterkt engasjement for Israel. Andre ivrige Israelsvenner på Målmannsbloggen er ”islamkritikerne” Lars-Toralf Storstrand og Lars Bjarne Marøy. Harald Eia tar jo hele denne gjengen på kornet. For å si det med Chaplin: "Enhver likhet med faktiske personer er verken tilsiktet eller tilfeldig, det er uunngåelig" (om Diktatoren).

Torheim er åpenbart en meget begavet ung mann og som forsker er han også skolert i vitenskapsteori og metode. Da er det dobbelt merkelig at han er i stand til å vrenge ut av seg makeløst sludder som dette:
"Barack Hussein Obama...Namnet dømer ingen, men likevel:
Barak - den israelske statsministeren som vilde gjeva burt Judea og Samaria til terroristar.
Hussein - diktatoren som enda sine dagar i galgen med hundradtusundtals liv på samvitet.
Obama - berre èin bokstav frå ein viss annan... "

På bloggen Målmannen får han godt følge av Storstrand og Marøy. Målmannen er en eneste lang oppvisning i svake argumenter, syltynn empiri og generell intoleranse.

Krigen tar aldri slutt

Morgenbladet fortalte fredag om overgrep og massakrer på polske jøder som hadde overlevd krigen og den tyske okkupasjonen. 200.000 polske jøder overlevde det industrialiserte massedrapet. Sjokkerende nok ble noen av disse massakrert av vanlige polakker etter at Polen var kvitt nazistene. Tyskerne hadde opplagt ikke monopol på antisemittisme. For dagens polakker er dette naturlig nok en ubehagelig sannhet. Også for oss andre endrer det bildet av Polens heltemot. Få land led så store tap som Polen, andre verdens krig og holocaust var jo noe som i hovedsak forgikk øst for Berlin. Det var vel knapt noen som viste så stort heltemot og innsats mot nazistene som polakkene. Men selv blant polakkene og selv etter krigen fantes det altså antisemittisme nok som drivstoff til overgrep og massakrer.

Heller ikke i Norge er krigshistorien så svart-hvitt. Et talende eksempel: O. C. Gundersen var rådmann i Trondheim våren 1940 og var dermed ansvarlig for å ha kalt ut tusener av norske arbeidere til arbeid på Værnes. Dette styrket tyskernes flyinnsats i Nord-Trøndelag og Nordland, dette skjedde mens norske styrker fortsatt var i kamp. Gundersen ble ikke tiltalt for å ha hjulpet fienden, tvert imot ble han justisminister etter krigen og dermed ansvarlig for oppgjøret med store og små landssvikere. Senere ble han også høyesterettsdommer.

Det vi lærte på skolen om ”gutta på skauen” er stort sett irrelevant, det er bare en ørliten flik av sannheten om krigen i Norge. Et annet eksempel: Hvor mange norske soldater døde under den tyske invasjonen i 1940? Korrekt svar: 853.

Men dersom jeg spør hvor mange russere som døde i Norge under krigen tror jeg færre kommer med korrekt svar. Russiske krigsfanger (døde på slavearbeid): ca 16.000. Russiske soldater ved frigjøringen av Finnmark: ca. 15.000.

I relative tall var det de norske jødene som led mest. Nazistene var ansvarlige, men fikk god hjelp av ivrige norske politimenn.

I absolutte tall var det russiske offer størst.

De virkelige heltene er sjøfolkene, kommunistene og agenter i britisk tjeneste. Det pussige er at det eneste jeg husker fra historietimene på skolen er de heltemodige karene i hjemmefronten.

For å sitere Hans Fredrik Dahl: «Norge vant så visst ingen krig. Vi var ikke i krig. Vi var ikke engang alliert med seierherren.»

Riksrett?

Stortingets kontrollkomite vurderer Riksrett mot tre høyesterettsdommer melder NRK. Grunnen er at de tre avviste i 2003 gjennopptakelse av den ene drapssaken (Torunn-saken) Fritz Moen var dømt for. Fritz Moen ble i 2006 frifunnet i Torunn-saken, ett år etter sin død.

I utgangspunktet skal ikke Stortinget (eller Regjeringen) blande seg bort i enkeltsaker i rettssystemet, domsstolene skal i det hele tatt være uavhengige av den lovgivende makt. Problemet oppstår imidlertid dersom medlemmer av Høyesterett ikke gjør jobben sin. Da er det ingen høyere domstol som kan avsette eller straffe dommerne. Riksrett er da en siste utvei og det mest alvorlige skritt man kan ta. Terskelen for å bruke Riksrett er og skal være høy.

Fritz Moen ble altså blankt frifunnet i 2006 bare tre år etter at Høyesterett nektet ham å gjenoppta saken. Uten at jeg har satt meg inn i de tekniske sidene ved saken må jeg si dette er ganske slående, det er meget underlig. Høyesterett prøvte altså ikke saken på nytt, de mente ganske enkelt at det fantes grunnlag for å ta opp igjen bare en av sakene. Meget underlig.

Norge har flere alvorlige justismord og heldigvis har vi fått justismordkommisjonen som har gitt oss en sikkerhetsventil i et stivbeint rettssystem. Samtidig sitter jeg med et sterkt inntrykk av at de ansvarlige for disse justismordene, dommere, statsadvokater og politifolk, slipper altfor lett unna. Dersom det finnes et snev av grunnlag for Riksrett håper jeg det faktisk blir gjennomført slik at det blir avdekket hvor enkeltpersoner og systemet har sviktet. Jeg slutter meg helhjertet til Adrions refleksjon.

Ja, for det er opplagt et noe eller noen har sviktet: Fritz Moen satt halve livet i fengsel for noen han ikke hadde gjort, han rakk såvidt i bli frikjent for en sak før han døde.

Fritz Moen satt halve livet i fengsel, de ansvarlige for å ødelagt livet til en stakkar har knapt fått en ripe i lakken. Etterforskningsleder i saken var i følge Knut Stian ingen annen en tidligere skihelt Magnar Solberg.

Tore Sandberg er den egentlige helten: han ga aldri opp. All ære til Sandberg, Solberg derimot er æreløs.

Øystein Djupedal er saksordfører - for en gangs skyld gjør den mannen noe vettugt.

Epilog

Selv i fredelige velordnete Norge slipper embetsutøvere ustraffet unna selv om alle ser at her har det skjedd noe riv ruskende galt: politimannen Trond Volden, drittsekker som kjører ambulanse, politihelten Magnar Solberg, stivbeinte dommere i Høyesterett. Taperne er den lille mann på nederst på rangstigen: Obiora, Fritz Moen, Liland, Baidoo.

Noen synes kanskje et slikt samfunn er OK, jeg synes det ikke.

Serbia: NRK vant valget

Kveldsnytt kunne fornøyd melde at NRK vant presidentvalget i Serbia. NRKs kandidat (den vestvendte, sympatiske) vant både en faktisk og en moralsk seier over den skumle østvendte. Dette tegner til å bli et godt år, NRK seirer på alle fronter!

Vinner NRK valget?

NRK har gått på flere sure nederlag de siste årene. Først tapte de det forrige presidentvalget i USA, deretter tapte de presidentvalget i Frankrike. Nå står Serbia for tur. Valget står mellom den vestlig orientert sittende presidenten og en isolasjonistisk linje, meldte NRKs Knut Magnus Berge (Søndagsrevyen). Det er ingen tvil hvem NRKs mann heier på, NRKs favoritt er jo en sympatisk familiemann som snakker engelsk, motkandidaten er en suspekt serbist. NRKs korrespondent har et enkelt skjema: Vest = bra, øst = ikke særlig bra.

Presidentembetet i USA er det neste som står på spill for NRK, men på samme måte som amerikanske velgere har NRKs folk problemer med å bestemme seg. En ting er likevel klart for NRK: Alle kandidater er bedre enn Bush. McCain er en sentrumskandidat - det er bra, Hillary er kvinne - det er bra, Obama er litt svart - det er bra. Mitt Romney er litt suspekt, glatt, kommersiell og populistisk, så NRK satser på den sympatiske McCain. Men svart eller kvinne er likevel best også for NRK.

Altså: I Serbia er det litt usikkert (svaret kommer i kveld), men i USA ser det ut til å gå NRKs vei nesten uansett.

Nei til datalagring

I Norge samles og lagres det store mengder opplysninger om enkeltpersoner, vi er muligens verdensmestre i statlige dataregistre. Heldigvis har vi et Datatilsyn som overvåker overvåkerne, og vi har en prinsippfast Georg Apenes som kjemper mot de stygge tendensene i retning overvåkningssamfunn. Overvåkning blir alltid solgt inn med alle dens potensielle gode gevinster, særlig bekjempelse av kriminalitet. En ting er sikkert: Apenes vet hva voldskriminalitet er - han fant sin egen mor brutalt drept i sitt eget hjem.

Det siste skrittet mot overvåkningssamfunnet er EUs datalagringsdirektiv . Apenes var tidlig ute å advarte sterkt mot dette totalitære svermeriet (Dagbladet). Prinsippfaste liberalere som Vox Populi og Liberaleren sier også klart fra. Fremskrittspartiet støtter direktivet, det burde vel overbevise alle om at Fremskrittspartiet ikke er et liberalt høyreparti men tvertimot et autoritært høyreparti. Frp er ikke overraskende på linje med de autoritære kristelig-konservative: KrFs Dagrunn Eriksen foreslå i 2006 å innføre personlig IP-adresse som skulle følge personen uansett hvor han/hun logget seg på. Torbjørn Røe Isaksen er tydeligvis det liberale håp i et Høyre der seniorpolitikerne mangler ryggrad. Mer overraskende er kanskje at Audun Lysbakken i formynderstatens eget parti (SV) inntar et klart liberalt standpunkt. Er vi vitne til en politisk rokade der høyre og venstre har byttet plass? Er seniorpolitikerne for feige til å si nei?

Uansett: Skriv under mot datalagringsdirektivet du også.