Krigen tar aldri slutt

Morgenbladet fortalte fredag om overgrep og massakrer på polske jøder som hadde overlevd krigen og den tyske okkupasjonen. 200.000 polske jøder overlevde det industrialiserte massedrapet. Sjokkerende nok ble noen av disse massakrert av vanlige polakker etter at Polen var kvitt nazistene. Tyskerne hadde opplagt ikke monopol på antisemittisme. For dagens polakker er dette naturlig nok en ubehagelig sannhet. Også for oss andre endrer det bildet av Polens heltemot. Få land led så store tap som Polen, andre verdens krig og holocaust var jo noe som i hovedsak forgikk øst for Berlin. Det var vel knapt noen som viste så stort heltemot og innsats mot nazistene som polakkene. Men selv blant polakkene og selv etter krigen fantes det altså antisemittisme nok som drivstoff til overgrep og massakrer.

Heller ikke i Norge er krigshistorien så svart-hvitt. Et talende eksempel: O. C. Gundersen var rådmann i Trondheim våren 1940 og var dermed ansvarlig for å ha kalt ut tusener av norske arbeidere til arbeid på Værnes. Dette styrket tyskernes flyinnsats i Nord-Trøndelag og Nordland, dette skjedde mens norske styrker fortsatt var i kamp. Gundersen ble ikke tiltalt for å ha hjulpet fienden, tvert imot ble han justisminister etter krigen og dermed ansvarlig for oppgjøret med store og små landssvikere. Senere ble han også høyesterettsdommer.

Det vi lærte på skolen om ”gutta på skauen” er stort sett irrelevant, det er bare en ørliten flik av sannheten om krigen i Norge. Et annet eksempel: Hvor mange norske soldater døde under den tyske invasjonen i 1940? Korrekt svar: 853.

Men dersom jeg spør hvor mange russere som døde i Norge under krigen tror jeg færre kommer med korrekt svar. Russiske krigsfanger (døde på slavearbeid): ca 16.000. Russiske soldater ved frigjøringen av Finnmark: ca. 15.000.

I relative tall var det de norske jødene som led mest. Nazistene var ansvarlige, men fikk god hjelp av ivrige norske politimenn.

I absolutte tall var det russiske offer størst.

De virkelige heltene er sjøfolkene, kommunistene og agenter i britisk tjeneste. Det pussige er at det eneste jeg husker fra historietimene på skolen er de heltemodige karene i hjemmefronten.

For å sitere Hans Fredrik Dahl: «Norge vant så visst ingen krig. Vi var ikke i krig. Vi var ikke engang alliert med seierherren.»