Et spørsmål om religion

De siste dagene har vi lært om en folkegruppe vi knapt har hørt om tidligere: Uigurene i det vestlige Kina. Pussig nok omtales de nokså konsekvent som muslimer, f.eks. som "muslimske uigurer". Det er overraskende få som presiserer at uigurene etnisk sett ikke er kinesere, men et tyrkisk-talende folk som så mange andre folkegrupper i Sentral-Asia. Dette er temmelig symptomatisk for tilstanden i offentligheten: alt kan og bør forstås ut fra religiøse skillelinjer, særlig dersom de involverte er muslimer. De etnisk kinserne (han-kineserne) omtales slett ikke som konfusianere, som buddister eller som maoister, de omtales bare som han-kinsere. I tillegg er som vanlig journalistene nyttige idioter: Ved å omtale uigurene som muslimer aksepterer de stilltiende det kinesiske regimets påstand om at opptøyene har med religion og dermed al-Kaïda å gjøre, noe som kan rettferdiggjøre de harde metodene.

Denne overdrevne interessen for religion, og særlig islam/muslimer, har vi sett de mest absurde utslag av de siste ukene. Et sentralt premiss for Dagbladets illeluktende artikkel er at en muslim først og fremst er muslim, at dette på en rekke områder er avgjørende for personens atferd, politiske ståsted etc. Om personen er bosnier, somalier, pakkis, professor, advokat, bussjåfør, homo, rik, fattig, kommunist, liberalist etc blir uvesentlig. En muslim er først og fremst en muslim. Eller som professor i religionshistorie Anne Sofie Roald påpeker (Forskerforum 4/2009): Det er frusterende å stadig intervjuet som muslim, ikke som den ledende ekspert på islam hun er. Roald poengterer da også ut hennes identitet som forsker er viktigere enn identiten som muslim, til tross for at hun kommer fra det norske bedehusbeltet, har konvertert til islam og er bosatt i Skåne.

På lignende vis opplever vi stadig at NRK og andre medier inviterer religionshistorikere for å kommentere den politiske utviklingen i Iran eller den militære utviklingen i Afganistan. Man inviterer da ikke religionshistorikere for å kommentere valg i USA, selv om religion paradoksalt nok har en stor plass i amerikansk dagligliv og politikk. Dette befester det skjeve bildet av at i de islamske landene er religion den viktigste og kanskje eneste politiske drivkraften, i motsetning til i Vesten der religion er relevant bare når det er snakk om innvandrere og annet rask. Det er de andre som har religion, som er .... (noe), vi er oss selv, vi er ikke vår kultur eller vår religion.

Anne Sofie Roald påpeker også at debatten i Norge har fått en aggressiv tone, noe som i seg selv kan radikalisere enkelte muslimer. "Det er jo det som skjer når folk føler at de stadig er under angrep," sier Roald. Dersom den offentlige diskursen til det kjedsommelig innprenter at ens religion er den viktigste og kanskje eneste faktoren som avgjør ens identitet, så kan dette bli en selvoppfyllende profeti.

Gi oss den gode gamle pakkisen tilbake, jeg har hørt nok om muslimer.