onsdag 24. oktober 2012

Islamistisk terror, norsk tragedie

Det oppstår altså en bemerkelsesverdig forandring i språkbruken da det blir kjent hvem terroristen er, det viser en studie av mediedekningen 22.juli - da gjerningsmannen viste seg å være hvit, etnisk kristen nordmenn gikk ordbruke fra "terrorisme" til "tragedie"/"drapsmann" (Svein Burås på Vox Publica):

Nyhetsmediene brukte fra første stund en “terrorramme” for å fortolke det som skjedde 22. juli. Men på et bestemt tidspunkt i løpet av det første døgnet, forsvinner terror-ordbruken i den løpende nyhetsdekningen. Dette skjer rundt klokka 22.45, da gjerningsmannens identitet blir kjent.
....
Det oppstår altså en bemerkelsesverdig forandring i språkbruken da det blir kjent hvem terroristen er. Vi er her vitne til at en tolkningsramme går i oppløsning, og erstattes av en annen. Fra først av var det en “terror-framing” som ble aktivert. For journalistene framstod det som naturlig og selvsagt å knytte anslaget til begreper som “islamister” og “anti-vestlig”. Når det viser seg dette er feil, oppstår det en forvirring. Journalistenes forståelse av terror stemmer ikke med virkeligheten, og slutningen blir da enkel: dette er ikke terrorisme, fordi det ikke oppfyller “terrorismekravene”. I stedet blir en annen fortolkningsramme aktivert. Hendelsen omtales fortsatt som grusom, gjerningsmannen karakteriseres som drapsmann og morder – men altså ikke som terrorist, slik man gjorde tidligere på dagen. Betegnelsen “drapsmann” er selvfølgelig svært negativt ladet, men det er mer knyttet til “alminnelig” kriminalitet enn terror. Det kan med andre ord virke som om mediene går fra å tolke hendelsene inn i en terrorramme til å tolke dem inn i en kriminalitetsramme. 
 Denne vridningen av fortolkning fra "terrorisme" til "kriminalitet" ble til dels også fulgt av en vridning mot ord som antydet utilregnelighet med ord som "vanvittig", "galskap" og "umenneskelig".

3 kommentarer:

Doremus sa...

Jeg er ikke i tvil om at gjerningsmannens opprinnelse bidro til en ganske annen språkbruk (Gellert Tamas skriver om noe av det samme i en svensk kontekst i siste Samtiden).

Men det er også et annet element som vi heller ikke må glemme: omtrent paralellt med at ABBs etnisitet ble kjent, begynte man også å få et klarere bilde av hva som hadde skjedd på Utøya. Bomben i regjeringskvartalet fremsto som en 'klassisk' terroraksjon for de fleste av oss (om enn ikke for Norges assisterende politidirektør...). Selv om Utøya ikke er det verdenshistorisk unike fenomenet som enkelte overspente eller uvitende kommentatorer har fremstilt det som, så er det likevel et langt mer utypisk terrorangrep, kanskje særlig i europeisk kontekst. Det hadde større likhetstrekk med skole/universitetsmassakrer, som normalt ikke har hatt et ideologisk eller terroristisk innhold.

Det er derfor også grunn til å ha en viss forståelse for at det krevde en både intellektuell og emosjonell bearbeidelse (og muligheten til å sette seg inn i ABBs manifest) før man klarte å gi Utøya-massakren den korrekte rubriseringen som et terrorangrep.

Konrad sa...

Ja fremgangsmåten på Utøya ligner en skolemassakre, men ABB angrep ikke sine medelever og lærere. Hans mål var politisk. Oklahomabomben er en viktig sammenligning, også der var målet politisk (metoden var identisk med ABBs bombe). Også andre steder i verden er angrep med skytevåpen mot politiske mål velkjent.

Jeg opplevde selv dette skiftet i tone (blant mine venner som jeg var sammen med den kvelden). Skiftet fra en generaliserende "de jævla muslimene" til en individualiserende "forvirret galning" var helt påtagelig.

Doremus sa...

Selvfølgelig var Utøya politisk terrorisme, det er vi skjønt enige om. Jeg sier bare at ettersom det overfladisk sett lignet mer på skolemassakrer (eller lignende tilfeller, som kinomassakren i Denver) enn på 'tradisjonell' terrorisme i Europa, så er det til en viss grad forståelig at folk - særlig de som ikke var oppdatert på den høyreradikale ekstremismen som eksisterte utenfor deres egen sykkelnettverkske boble - brukte noe tid på å sette Utøya inn i sin korrekte sammenheng.

Men som sagt: jeg mener ikke å bagatellisere 'en av oss'/'en av dem' aspektet, som utvilsomt også spilte inn.