― Christian Tybring-Gjedde syntes markeringen var ålreit, men at jeg ikke burde vært der
fordi det er en legitimering av muslimers rett til krenkethet og
raseri. Altså at jeg ikke kan støtte fredelige muslimer i Norge, fordi
andre muslimer andre steder i verden har grepet til vold. Det er
gammeldags, fordomsfull gruppetenkning. Det har man aldri gjort i
forhold til kristne. Ahmadiyya-menigheten er ikke populær blant de andre
muslimene i Norge, men jeg har vært flere ganger hos dem. Det er ikke å
ta parti. Ordføreren er til stede for befolkningen når innbyggere har
spesielle anledninger eller markeringer. Det har jeg tenkt til å
fortsette med, sier Fabian Stang til Minerva (min utheving).
Bård Larsen derimot mener det hele var umusikalsk:
Det er ganske spesielt at Islamsk Råd valgte å demonstrere mot Muhammed-filmen, mens sakesløse utenlandske diplomater ble slått i hjel* og raseriet herjet. Det er umusikalsk og uproporsjonalt.
Også Alexandra Irene Larsen har forsøkt seg på denne tynne logikken. Opptøyene i Kairo kan nok være ute av proporsjon med den lille tullefilmen, men markeringen på Youngstorget var jo av helt andre proporsjoner såvidt jeg kunne bedømme.
Men logikken til 2 x Larsen er mer enn snodig: Fordi noen et annet sted i verden fremmer sitt syn med vold, så kan ikke en person her i Norge fremme omtrent det samme synet på en fredelig og behersket måte.
*Ja, og hvem sto egentlig bak drapet på Stevens?
1 kommentar:
Det bruker å være butleren, sånn til underretning.
Legg inn en kommentar