Alexandra Irene Larsen knebler ytringer

Alexandra Irene Larsen synes det ikke passer seg å kritisere ytringer når folk har blitt drept (påstanden gjentas i en liknende kronikk i Fædrelandsvennen):

Om muslimer kun hadde blitt skuffet over enkeltpersoners ytringer, kunne man tatt debatten om hva som er anstendig ironi og ikke. Når mord av uskyldige har funnet sted blir en slik debatt malplassert.

Dette står i skarp kontrast til hva Alexandra Irene Larsen (samme person) skrev kort etter 22/7:

Å undertrykke offentlig åpen debatt om innvandring og islam kan føre til mer vold og mer sosial uro (...) Selvfølgelig skal vi alle være oppmerksom på og motarbeide rasisme der den eksisterer, men det er særdeles uheldig å prøve å kneble en åpen debatt om de problematiske sider ved integrering og innvandring slik vi har sett tendenser til i Norge. 

Etter 22/7 skulle altså det faktum at uskyldige var drept ikke legge noen demper på debatten. Da var det spesielt viktig å fortsette å debattere den type problemer ABB mente å se i det norske samfunn og som ledet ABB til Utøya. Da var det slett ikke "malplassert", til tross for ABBs uhyrlige handlinger. Det er imidlertid ingen som har blitt drept i Norge som følge av filmen "Innocence of Muslims", likevel mener Larsen at nå i denne situasjonen må vi virkelig bruke finfølelse, i fjor sommer derimot var finfølelse ikke et tema.

12. august 2011 benyttet Larsen også anledningen til å understreke at det tross alt er kristne som trakasseres mest. En nokså sprek tolkningen av den lille flisen av statistikk hun da la frem.

Uansett: Alexandre Irene Larsens retoriske krumspring er like gjenomskuelige som klar høstluft.

Gjennomsiktig.