Vi var ganske sikkert mange som da karikaturstriden sto på som verst syntes det var forsmedelig at forsvaret av ytringsfriheten ikke var en kamp om retten til å skille sannhet fra løgn, men om retten til å fortelle en dårlig bæsjevits, om og om igjen. Men slik var det altså.
Øyvor Dalan Vik konkluderer (i DN 29/9). Ja og slik er det igjen. Landets ledende intellektuelle bruker sitt blankpolerte analytiske verktøy til å si noe vektig om årets bæsjevits.
Den intellektuelle debatts episenter.
6 kommentarer:
I den grad skillet mellom sannhet og løgn skulle være sentralt, så er det interessant at beskrivelsen av saken med de famøse Muhammedtegningene er så tendensiøs at den nærmer seg løgn.
Med dette mener jeg at det fremstilles som om Jyllandspostens Muhammedtegninger bør anses som en bæsjvits.
Man burde vite bedre enn som så. Opprinnelsen til hele saken var at en forfatter opplevde at ingen turte å illustrere en barnebok av frykt for rabiate muslimer. Man burde også vite at JPs vinkel var at det virkelig ikke kan være slik at man ikke kan fortelle om en fremmed religion på en måte som faller naturlig i Danmark (nemlig at barnebøker har tegninger) av frykt for represalier. JP laget tegningene som en prøvestein for å det virkelig er sånn at dansker ikke får lov til å agere som det er naturlig for dansker i deres eget land, uten risiko for å bli drept.
Det er jo unektelig litt søkt at skillet mellom løgn og sannhet i det hele tatt trekkes frem, gitt at man er nødt til å fortie sannheten dersom bæsjvits-analogien skal stå seg.
Uansett står ØDVs poeng seg godt: Hverken den gang eller nå handler det om å formidle sannhet. Og denne gangen er analogien med bæsjevits på sin plass.
Og denne gangen er analogien med bæsjevits på sin plass.
Nei. Karakteriserer man denne filmen som en bæsjvits, viser man liten respekt for kopternes situasjon i Egypt.
Men det er klart: Å mene at forutsetningen for at en undertrykt kan slå tilbake, er at setningssyntaken er korrekt, de akademiske kildehenvisningene på plass, at filmen har en episk utvikling som holder vann, at man har tilgang på tilstrekkelige økonomiske ressurser til å lage en skikkelig film etc.
Det er meget mulig å mene at folks skal petle seg til å holde kjeft om det de gjennomgår inntil PhD'en er på plass, men jeg synes ikke det er noe sympatisk synspunkt.
Er det ikke bedre å snu det rundt? Islam er tilsynelatende overfylt av folk som er ute av stand til annet enn fireåringens reaksjon. Gang på gang på gang ender ørsmå provokasjoner med død og brann fordi mottakerne av en "fornærmelse" ikke har mer å stille opp med.
Den korrekte reaksjonen på at det legges ut en møkkafilm på youtube, er å si at den filmen som ligger der, er møkk.
Hvor mange hadde reagert om noen muslimer hadde laget en like dårlig film om ett eller annet? Faktisk så gjør jo mange muslimske stater nettopp dét. De driver jo stort innen hatpropaganda og løgn.
De tåler bare ikke at andre sier promp, når de selv sier bæsj.
"Den korrekte reaksjonen på at det legges ut en møkkafilm på youtube, er å si at den filmen som ligger der, er møkk."
Det er jeg forsåvidt enig i, men ytringsfrihet betyr at folk kan velge andre verbale reaksjonsformer.
"De tåler bare ikke at andre sier promp, når de selv sier bæsj."
Hvem er "de"? Det er lite mindretall av muslimene som hisser seg opp. De fleste trekker oppgitt på skuldrene eller noe slikt. Du kan ikke generalisere på den nedlatende måten.
Avsnittet over omhandler hva flere muslimske stater gjør (modifisert fra "mange", som er en upresis og relativ term, selv om bare to i mine øyne er for mange).
Det er bare en omskrivning av dette med flisen i ens brors øye og bjelken i ens eget, tilpasset til postens kontekst.
Generelt har jeg faktisk ikke uttalt meg om hvordan muslimer er, gitt at jeg vet at store grupper av muslimer lever godt tilpasset til mer siviliserte reaksjonsformer i store deler av verden, særlig i andre land som har kjørt en annen innvandings- og integreringspolitikk enn den norske.
I den grad at teksten skal tolkes til annet en en umiddelbar forlengelse av ovenstående avsnitt, vil jeg derfor understreke at jeg snakker om de rabiate galningen (som f.eks. Norge beklageligvis har skaffet seg en overrepresentasjon av).
Jeg skal unnlate å legge ord i andres munn, og vil derfor ikke si annet enn at jeg ser på Rajas kronikk En ubegrenset ytringsfrihet som et viktig innlagg i debatten. Jeg bet meg også merke i Erlend Loes kommentar "Som å bli geipet til".
For meg blir det for skrudd at folk kan forsvare en mann som fiker opp andre for å rekke tunge.
Vi kan ikke ha det slik at vi skal gå rundt å passe på hva vi sier fordi det ville kunne utløse de skrekkeligste reaksjoner. Sånn skal samfunnet ikke være skrudd sammen.
Tradisjonelt har vi hatt det slik at dersom en person skulle begynne å angripe fysisk alle og enhver som forteller en dårlig vits, vil vedkommende før eller siden ende i fengsel, og dersom det skulle vise seg at denne personen ikke er i stand til å overvære andre personers normale opptreden, som inkluderer å fortelle dårlige vitser, så ender vedkommende før eller siden opp med tvangsmedisinering.
Det jeg kritiserer, er ikke statens reaksjoner - om enn jeg nok synes enkelte politikere har vært ubetenkte i deres støtte til den muslimske underdog - men manges etter mitt syn refleksmessige forsvar av muslimske overreaksjoner. Jeg synes at det må være greit å si at de mest høylytte muslimske reaksjonene er av en slik karakter at de ikke bør forsvares.
"For meg blir det for skrudd at folk kan forsvare en mann som fiker opp andre for å rekke tunge."
Hvem er det som har forsvart voldsbruk her til lands (utenom en liten klikk av tullinger bla Bhatti)? Du argumenterer mot en stråmann.
"Vi kan ikke ha det slik at vi skal gå rundt å passe på hva vi sier fordi det ville kunne utløse de skrekkeligste reaksjoner. Sånn skal samfunnet ikke være skrudd sammen."
Dette er også en stråmann.
"Jeg synes at det må være greit å si at de mest høylytte muslimske reaksjonene er av en slik karakter at de ikke bør forsvares."
Det er jo ingen politikere her i landet som har forsvart voldsbruk. Du argumenterer mot en stråmann. Norske muslimer er i sin fulle rett til å markere sitt standpunkt på fredelig vis. Det kalles ytringsfrihet. Likeledes er norske politikere i sin fulle rett til å vise sympati med norske muslimer. Er dette så jævlig vanskelig å forstå?
Legg inn en kommentar