Driver Høyesterett politikk?

Høyesterettsdommernes voteringer varierer med fargen på regjeringen som har utnevnt dem, viser vår forskning. Mer innsyn og åpenhet rundt rekrutteringen er nødvendig, skriver professorene Gunnar Grendstad, William R. Shaffer og Eric N. Waltenburg i DN 19.april.

Vi som alltid har trodd at Norges Høyesterett (i kontrast til USAs føderale høyesterett) er et rent juridisk og upolitisk fagorgan må altså justere vår oppfatning, ser det ut til. Professorene skriver videre:

Vår egen forskning på dommerne i Norges høyesterett er tentativ, men
interessant. I dissenser over økonomisk avveiing mellom offentlige og private
interesser, predikerer regjeringsfargen dommernes voteringer. Gitt
uavhengigheten til Innstillingsrådet for dommere (Gunnar Lind, DN 15. april),
skal vi ikke kunne finne et slik resultat. Den statistiske sammenhengen synes
likevel så sterk at det er mindre sannsynlig at resultatet er tilfeldig.

(...)

Georg Fredrik Rieber-Mohn antydet at fartstid ved regjeringsadvokatens kontor skilte dommerne i rederiskattdommen bedre enn regjeringsfarge (Klassekampen 25. februar). Ola Tellesbø har hevdet at statsvennlighet skyldes dommernes sosiale identifikasjon, mens Kjønstad har framholdt at karriere i staten fremmer statsvennlighet. En av disse karriereveiene kan gå gjennom Lovavdelingen, mens enda en faktor kan være langvarig sosialisering i statsvennlighet gjennom hovedstadens sosiale nettverk.

Forskningen omtales også i en kronikk i BT, her henges bjella på katten, sitat:

Dommere utnevnt av Arbeiderpartiet har nemlig en klar tendens til å dømme
til fordel for offentlig sektor. Kanskje deler disse høyesterettsdommerne
regjeringsadvokat Fagernæs' forestilling om at staten alltid vil oss vel, og at
fellesskapet i lengden vil tjene på at hensynet til individet settes til
side?
(...)
Det ferskeste eksemplet er Høyesteretts avgjørelse hvor rederiene så vidt
slapp å betale 21 milliarder i skatt. Seks dommere utgjorde flertallet, mens
alle de fem dommerne som ville belaste rederne med skatt er utnevnt av
Ap-statsråder, altså et klart politisk skille hvor rederne ble reddet av et
knapt borgerlig flertall.

Denne kronikken i BT har nok en misvisende tittel, for det er jo ikke bare "Ap-dommerne" som stemmer politisk, også de "borgerlige" dommerne stemmer politisk.

Frank Aarebrot, professor i statsvitenskap (UiB), sier til Aftenposten (1.okt 2009):

- Jeg tror nok norsk Høyesterett er mer fagkompetent sammensatt enn f. eks den
amerikanske. Men funnene til Grendstad og hans kolleger bringer inn noe nytt, og
påviser at også norsk Høyesterett driver med politikk. Dette er veldig
interessant og må få konsekvenser for ansettelsesprosessen.

Da Ola Borten Moe sa rett ut at vi bør erkjenne Høyesteretts politiske rolle og dermed også la utnevnelsen av dommere være politisk, var svarene fra en del jurister og dommere ganske sure. Lagdommer Peter Bernhardt avfeide i forslaget som "politisk svada" (DN 22. mars). Tråkket Borten Moe på noen såre tære?

Jeg tror ikke det er noen god ide å gjøre utnevnelse av dommere til en vanlig partipolitisk kampsak. Men vi kan heller ikke stikke hodet i sanden og late som om Høyesterett (og andre domstoler) er høyte hevet over all politikk: Når empirien viser at voteringene har sammenheng med farge på den regjeringen som utnevner eller med hvor dommeren jobbet tidligere, kan ikke dette bortforklares med henvisning til prosedyrer og idealer - det blir svada. Empirien trumfer.

Innsikt i hvordan domstolene faktisk fungerer er viktigere enn hvordan de ideelt skal fungere. Mer åpenhet og årvåkenhet om utnevning av dommere og deres voteringer kan virke skjerpende både for offentligheten og for domstolene selv. Norge har generelt et ryddig og godt gjennomarbeidet lovverk, men vanskelige saker (som rederiskatten) kjennetegnes av at motstridende prinsipper må veies mot hverandre. I de tilfellene lovverket ikke har noen klare regler for hvilke lover som veier tyngst slik at de trumfer andre lover, blir vektingen av argumenter og prinsipper opp til den enkelte dommer selv - og da er det åpenbart at sosialisering f.eks. til statsvennliget eller privatvennlighet spiller inne.



Ikke fullt så opphøyd likevel?