Hitlers gode nabo

SVERIGES LEDENDE KRETSER hadde ingen sterke følelser for tapet av Norge i 1905. Følelsene rettet seg mot Finland, den fordums provins med stor svensktalende befolkning. Ikke minst i aristokratiet ville mange gjøre felles sak med Finland - og med Tyskland - mot russerne og Sovjet. Ofte omfattet sympatien ikke bare Tyskland, men også nazismen, og i et nøytralt land kunne aldri noe rettsoppgjør med krigens nazister finne sted.

av Ola Tunander
Aftenposten 12.mars 2005
(utdrag)

Ikke revansjisme. Denne svenske kjøligheten, eller snarere krenkelsene [overfor Norge], i de første årene av annen verdenskrig var neppe et uttrykk for svensk revansjisme. Man kan for eksempel peke på at den svenske regjeringen allerede i desember 1939 informerte Oslo om at Hitler hadde bestemt seg for å ta Norge og Danmark. Et brev fra den svenske finansmannen Jacob Wallenberg til professor Arvid Brodersen (kontaktmann mellom den norske motstandsbevegelsen og den tyske militære opposisjonen) beskriver dette. Wallenberg befant seg i Berlin i handelsforhandlinger (særlig om jernmalm) rett før jul i 1939. Der traff han grev Hasso von Etzdorf, som ifølge Wallenberg var forbindelsesoffiser mellom Hitler og den tyske generalstaben. Von Etzdorf orienterte Wallenberg om Hitlers beslutning om å okkupere Norge og Danmark, og Wallenberg på sin side informerte den svenske utenriksministeren Christian Günther og kabinettssekretær Boheman. Sistnevnte kontaktet den norske ministeren i Stockholm, Johan Wollebæck (ikke i familie med Knut Vollebæk), som i sin tur snakket med Wallenberg. Deretter informerte Wollebæck utenriksminister Halvdan Koht. Koht skal da ha blitt opprørt og henvendte seg til den tyske legasjonen i Oslo for å få saken bekreftet, hvilket han av naturlige årsaker ikke fikk.

Ledende generaler på svensk side, inklusive forsvarssjefen og sjefen for forsvarsstaben Olof Thörnell, ønsket at Sverige skulle gå inn i krigen på tysk side langs den finsk-sovjetiske fronten for å skape en sentral plass for Sverige i det kommende tyskdominerte Europa (se for eksempel Wilhelm Agrells «Fred och fruktan» og Gunnar Richardsons «Beundran och fruktan»). Ifølge kommunikasjonsminister Gustaf Anderssons memoarer ville den tyskvennlige general Archibald Douglas (øverstkommanderende for øvre Norrland og senere armésjef) marsjere med sine styrker fra Norrbotten til den finsk-sovjetiske fronten. Noen generaler var også klart nazi-påvirket, som Hjalmar Falck, formann i den svensk-tyske foreningen Henri de Champs, øverstkommanderende for «Övre Norrlands militärområde» Nils Rosenblad og øverstkommanderende for «Östre militärområdet» Rickman von der Lancken.

På tysk side. Kommunikasjonsminister Andersson beskriver også hvordan (stedfortredende) forsvarsstabsjef general Axel Rappe planla å overføre 2/3 av den svenske armeen til krigen på den finsk-sovjetiske fronten. Hvis dette hadde skjedd, ville Sverige ha blitt krigførende på tysk side, noe som var «generalenes drøm», for å sitere Andersson. Den senere sjefen for marinen, admiral Stig H:son Ericson, forteller i sine memoarer at Rappe forsøkte å rekruttere offiserer til et «regimeskifte» eller snarere et statskupp, som antagelig forutsatte støtte fra den tyskvennlige kong Gustav V.

I juli 1942 ble det trykket en svensk-russisk militær parlør med tanke på en svensk arméoffensiv inn i Sovjetunionen. Her finner man spørsmål som «Er veien farbar for tungt artilleri?», «For stridsvogner?», «Bor det noen skogoppsynsmann her?», «Finnes det snubletråder i deres skispor?». En slik arméoffensiv må ha forutsatt et protysk statskupp. Parløren var signert på Stockholm slott av den konservative ministeren K.G. Everlöf og general Henry Kjellgren, som var sjef for det militære kontoret i forsvarsdepartementet (i praksis forsvarsministerens forbindelsesoffiser til forsvarsstaben). Ifølge den senere svenske forsvarssjefen Helge Jung samarbeidet Kjellgren med tyskerne mot den svenske regjeringen under krigen for at tyskerne skulle «tvinge sin vilje igjennom mot regjeringen» (Jungs dagbok). Det samme hevdet britene. Samme kritikk rettet Jung mot general Rappes etterfølger, forsvarsstabsjefen general Samuel Åkerhielm. Den svenske ettergivenheten de første krigsårene handlet nok mindre om frykten for en tysk invasjon enn om faren for et tyskvennlig statskupp, samt om lokale tyskvennlige, for ikke å si nazi-inspirerte, politisjefer og militære sjefer.

Om Sverige hadde blitt trukket inn i krigen, hadde det sannsynligvis skjedd på tysk side, om man skal legge vekt på de meninger som var rådende blant ledende svenske offiserer. Visse generaler, som stabssjefen Åkerhielm, håpet på et russisk angrep på tyske troppetransporter gjennom Sverige, for å oppnå svensk deltagelse på tysk side i krigen. General von der Lancken skrev at «Demokraterna har intet monopol på Sverige» (sitert fra Karl Nilssons «Svensk överklassnazism»).

Det svenske aristokratiets demokratiske idealer var aldri særlig fremtredende, og nazismen hadde en betydelig tiltrekningskraft på denne gruppen. Herman Göring var gift svensk, og hadde flere nære venner i det svenske aristokratiet - ikke minst Eric von Rosen, som sammen med general Archibald Douglas var med på å skape det «Svenska Nationalsocialistiska Blocket». Douglas inviterte også nazi-lederen Per Engdahl til å holde tale til troppene i Boden.

Jødelister hjemme. For noen få år siden fikk jeg vite at min gamle fysikklærer på gymnaset, Erik Walles, hadde vært nestformann i det svenske nazipartiet, og at han hadde oppbevart de svenske jødelistene hjemme hos seg. Disse skulle komme til anvendelse ved et regimeskifte. Men det var aldri noen som sa noe om dette i min skoletid. Sverige hadde aldri noe krigsoppgjør. Og de fleste gammel-nazister fortsatte sine liv som om ingenting hadde hendt. Walles var naturligvis en autoritær lærer, men det var det jo så mange som var på den tiden.