Den nyliberalistiske dronninga

Den ulne talemåten til Gro Harlem Brundtland var den politisk kamuflasjen for å deregulere velferdsstaten, omdanne Arbeidarpartiet til eit elitært parti, og sleppe marknadskreftene laus for godt.

bokmelding av Roald Helgheim:
Håvard Nilsen og Dag Østerberg:
Statskvinnen
Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen
(Dag og tid, 5. nov 1998, utdrag)

I Statskvinnen har Håvard Nilsen og Dag Østerberg skildra sosialdemokratiets politiske glideflukt i Brundtland-epoken med både vidd og eleganse, men først og fremst med idéhistorisk innsikt. Vil det ta glansen av Brundtlands eige prosjekt, ho som det politiske hoffet og deler av media har prøvd å gjere til ei dronning, «altså en person man ikke diskuterer med, men prøver å påvirke med smiger»? I så fall ville det vere haustens politiske sensasjon.

Den uklåre talen

Samstundes skjer det ei endring i lønnsarbeidarklassen. Det blir færre industriarbeidarar, men fleire funksjonærar. Det vil ikkje seie at lønnsarbeidarklassen blir mindre, men at han har endra karakter, og det påverkar klassemedvetet. Inn kjem Gro Harlem Brundtland, ein gong ei klårttalande kvinnesakskvinne, no med ein retorikk like ullen som tilslørande. «Tidens politiske og klassemessige situasjon var uklar og ullen, når Gro Harlem Brundtland besvarte de fleste spørsmål med uklare og ulne talehandlinger, var hun egentlig helt på høyde med situasjonen». Partiet skifter ham, og Gro Harlem Brundtland tilslører at det skjer. I staden for å politisere dei upolitiske funksjonærane, gjorde partiet seg «funksjonæraktig upolitisk».
Fridomsdebattens parodi

«Offentligheten er ment å være et rom for utveksling av meninger og dannelse av en politisk bevissthet, men kan den det hvis den samtidig skal være en markedsplass?» spør forfattarane. Den herostratiske fridomsdebatten i Arbeidarpartiet på åttitalet vart lansert av Gro Harlem Brundtland. På ein pressekonferanse i 1986 sa ho at «velferdsstaten ble skapt for å fremme enkeltmenneskets frihet», ein oppsiktsvekkjande definisjon fri for klassar og samfunnsmessige motsetningar. «Vi tar opp spørsmålet hvordan kundene – eller markedet – kan få større innflytelse over hvordan offentlige tjenester utføres», sa ho vidare, og forfattarane oppsummerer:

«I 80- og 90-tallets politiske retorikk gikk politikerne så langt i å importere markedslogikken at man rett og slett begynte å forveksle kategoriene statsborger og kunde.»
Gro representerer

Gro Harlem Brundtland politiske habitus svarar ofte til uttrykket å vere «en samlende skikkelse» i norsk politikk. Under dette samlande leiarskapet vart prosessen frå sosialdemokrati til elitær sosialliberalisme fullført, og det representative demokrati såg under Brundtland meir og meir ut som eit «representerande» styre, forsterka av ei regjering krydra med «representative» kjendisar.

Før GHB ble landsmoder, den gangen hun hadde frisyre.