Jesuittparadokset

Den skammelige norske jødeparagrafen var samtidig en jesuittparagraf, påpeker Erik Reinert i Klassekampen 28. mai. Jesuittene var de ivrigste og viktigste anti-protestanter, og norske protestanter var naturlig nok særlig skeptiske til jesuittene. Samtidig med sitt mot-reformasjonsarbeid viste mange jesuitter et åpent og humanistisk sinnelag. Matteo Ricci oversatte f.eks. bibelen til kinesisk, og han oversatte Confucius til latin. Jesuittpresten Giovanni Botero viste tilsvarende respekt for andre folkeslag.

Paradoksalt hadde anitsemittismen gode vekstforhold under opplysninstiden, f.eks. Voltaire var en kjent antisemitt.

Reinert påpeker også at de multi-etniske imperiene var mer liberale enn nasjonalstatene:

For å overleve kunne ikke de store imperier, som bestod av et konglomerat av ulike etniske grupper, være direkte rasistiske. Selv i Sovjet-imperiet hadde et 20-talls etniske grupper egne kontorer i Dumaen. Ulik etnisitet var en nødvendig dimensjon i imperiene, en dimensjon som forsvant med nasjonalstatenes fremvekst og bystatenes og imperienes forfall i opplysningstiden.

Altså ikke overraskende at den nye staten Norge med sin moderne grunnlov utelukket både jesuitter og jøder.