Er 17.mai skinnhellig?

17. mai feirer vi at Norge fikk en for sin tid revolusjonerende demokratisk grunnlov, og er i dag den nest eldste fungerende forfatningslov (etter den amerikanske). La oss feire demokratiet og rettsstaten, men glem ikke at demokratiet og rettsstaten må forsvares hver dag, i små og store saker, fra skanse til skanse. Dette er jeg stygt redd for mange har lett for å glemme.

Tilfellet Trondheim: Langt framme i 17.mai toget vil vi nok også i år se representanter for byens politi som faktisk er mest kjent for:
- mishandling og dødelig kvelning av svartinger
- ”tilpasning” av bevis slik at en tilbakestående og funksjonshemmet mann satt innsperret det mest av sitt voksne liv
- politimennene ansvarlig for dette gikk fri alle som en

Det skulle ikke forundre meg om disse politimennene også går i tog eller vifter med flagg og roper hurra for prinsipper de selv ikke forstår betydningen av. Det er verre enn som så: misbruk av statens makt mot enkeltpersoner er antakelig det verste brudd på de prinsippene vi feirer 17.mai.

I Oslo sitter det også tre høyesterettsdommere som nektet Fritz Moen å gjennoppta saken han et par år senere ble blankt frifunnet for. Det er særlig forstemmende at de som er satt til å være de fremste forsvarere av grunnloven på denne måten bryter rettsstatens kanskje viktigste prinsipp. Det skulle ikke forundre meg om disse tre også går i 17.mai tog.

I stedet for den selvtilfredse viftingen med dette kulørte tøystykket og den skinnhellige hyllingen av abstrakte prinsipper, foreslår jeg at vi flagger for de som forsvarer disse prinsippene i praksis, særlig når det er krevende og sågar ubehagelig.

La oss derfor rope hurra for Tore Sandberg. La oss feire Kim Friele. La oss flagge for Tor Erling Staff. La oss ikke glemme krigshelten og fritenkeren Svein Blindheim*.

Men la oss for all del ikke feire norskheten, flagget og bunadene.

-------------------
*Hvorfor Blindheim? Les i Dagbladet.