Kolonimakten Norge

Det er en utbredt nasjonal myte at Norge ikke drev med kolonifaenskap slik de fleste europeiske land gjorde. Tvertimot var Norge bare et lite fredelig land som ble kolonisert av Danmark. Dette er nokså misvisende. Går vi langt tilbake drev Norge utvilsomt kolonisering av øyene i Nord-Atlanteren (i nyere tid også de ubebodde øyene Bouvetøya og Jan Mayen, såvel som det nøytrale området Svalbard).

Viktigere er likevel Norges aktiviteter i fjernere himmelstrøk. Samfunnsviter'n skriver om Norges fortrengte kolonihistorie, i den første perioden som del av kongeriket Danmark som hadde små, men viktige kolonier i både det Karibiske Hav, Afrika og India (Trankebar).

– En av historiene gikk på at Norge var kolonisert. Det er bare tull, og her kommer Trankebar inn. Norge var del av en større enhet som var med på å kolonisere andre, og profitterte kraftig på dette. For å kunne fortelle historien om Norge som et stakkars lite kolonisert land, er vi nødt til å skjære bort en del av Norges historie, sier Iver Neumann til Morgenbladet.

Engebret Hesselberg fra Ringerike dro 27 år gammel til St. Croix i Det karibiske hav, hvor han ble plantasjeeier og senere byfogd i hovedstaden Christiansted. Hesselberg var en brutal slaveeier og embetsmann i den dansk-norske kolonien skriver Morgenbladet. Omkring 100.000 slaver ble i dansk-norsk regi skipet fra Afrika til de karibiske øyene, Danmark opphevet slaveriet av hensyn til samarbeidet med Storbritannia (som var tidlig ute med forbud).

Med fremveksten av Norges handelsflåte fra 1850 ble en ny periode i Norges kolonihistorie innledet. Denne perioden var preget av økonomisk utnytting av Afrika samt rovdrift på naturressurser i Sør-Atlanteren og det sørlige Stillehav. Velkjente norske forretningsfamilier var dypt involvert, skriver Samfunnsviter'n:

Gjennom [Christian Thams] historie får vi nok en gang høre fra Mosambik og kokosplantasjen Madal. I 1912 fikk han forespørsel fra fyrst Albert av Monaco, om han kunne tenke seg å drive business i den gang Portugisisk Øst-Afrika. Thams svarte ja, og angret aldri på det. Inntjeningen må ha vært stor både for ham og andre velstående familier i Norge. En liste med eiere av samme selskap opp gjennom årene inneholder kjente familienavn som Høegh, Astrup, Fearnly og Krag.

I Kolonitid blir det mer klart hva som egentlig foregikk på de enorme norskeide plantasjeområdene. Hverdagslivet til de ca 50 000 lokale innbyggerne var preget av tradisjonelt tvangsarbeid, pasifisering og skattlegging. Konsesjonsselskapene som drev plantasjene var å regne som de facto kolonistatsdannelser, hevder antropolog Bjørn Enge Bertelsen i ett av bokens kapitler fra Mosambik.

På mange måter er vi fortsatt inne i denne siste perioden, men koloniseringen har blitt erstattet av eller supplert med bistand. Holdningene synes iallefall å være temmelig uendret:

- Hvis vi tenker mentalitet, så er vi fremdeles ganske nedlatende i vår holdning. Det finnes i dag mye nedlatenhet og hvit arroganse; det gjorde det den gangen også. Økonomisk sett er vi ute etter en god krone; vi var det den gangen og vi er det nå.

Paradoksalt nok ser det ut til at koloniadministrasjonen var grundigere enn dagens bistandspolitikk:

- Hvis jeg skal trekke frem èn stor forskjell vil jeg si at koloniadministrasjonen gjorde ting grundigere enn utviklingshjelpens folk gjør det. Hvis dette skal sammenlignes er det mulig at de som bodde i vedkommende land ville vært vel så fornøyd med den koloniale tilværelsen som med den andre. Dagens relasjon er tilsynelatende likeverdig, men har en masse hovmod, alltid giver på topp, alltid kontrollerende og ikke preget av like mange goder som drysser ned på befolkningen.

Takk til Utopisk for link.

Det danske fortet på St.Croix. Øya ble solgt til USA for 25 mill dollar i følge Wikipedia.