Stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden (V) har lagt fram et forslag om å tydeliggjøre den akademiske frihet for forskere ved institusjoner som ikke omfattes av universitets- og høyskoleloven.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at samme prinsipper for den akademiske frihet må legges til grunn for forskere i institutter og lignende institusjoner som ved universiteter og høyskoler, og at det er behov for å tydeliggjøre dette. På denne bakgrunn har de fremmet følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som på egnet måte tydeliggjør den akademiske frihet for forskere ved institusjoner som ikke omfattes av universitets- og høyskoleloven." Forslaget går til behandling i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, som avgir en innstilling til Stortinget. Apropos: Den akademisk frihet er også truet fra andre forskere som vil drive politisk overstyring av kollegaenes aktiviteter. Professor Østerud imøtegår marxist-rasistene ved NTNU.
4 kommentarer:
Nøyaktig hva går det ut på? Deres rett til å uttale seg i media? Rett til å forske på akkurat hva de vil (muligens ting som er totalt irrelevantet i forhold til det de fikk professoratet for)? Det siste er vel en hodepine for universiteter rundtomkring. Rett til å nekte å undervise eller bare undervise i det de har lyst til (da er det umulig for universiteter å lage skikkelige tilbud til studenter)? Jeg er sikkert dum som spør, men er nysgjerrig på hva det innebærer.
Akademisk frihet kan være noe vagt og uklart, men rent formelt handler om retten til å velge tema,metode og formidling uten innblanding (ikke engang fra nærmeste leder), den akademiske friheten gjelder også undervisningen (innholdet i forelesninger og eksamener) selv om undervisningen er noe mer styrt gjennom kollegiale beslutninger (dette siste gjelder særlig lavere grads studier samt medisin og ingeniørfag). Den som er ansatt i en undervisnings- og forskningsstilling har plikt til å undervise et viss mengde hvert år.
Fordi vitenskapelig ansatte (ikke bare professorer) har rett til selv å velge tema, kan ikke rektor eller politikere kneble vedkommende om han/hun uttaler seg utenom det emnet vedkommende ble ansatt i. Vitenskapelig ansatt skal altså ikke være lojale mot egne ledere eller egen arbeidsgiver (til forskjell fra andre ansatte som har en utstrakt lojalitetsplikt). Vitenskapelig ansatte (professorene) skal være lojale mot vitenskapen, dernest mot sine studenter, arbeidsgiver kommer bakerst i køen. Universiteter og høgskoler kan dermed ikke brukes som politiske instrumenter.
"Det der kan du ikke forske på" gjøres nok enklere gjennom henvisning til manglende pengesekk.
"Hindringer for reell akademisk frihet oppleves oftere i form av mangel på ressurser og tid enn direkte inngrep fra overordnet"
Penger er opplagt en hindring, men forskerens (professorens) tid styres av professoren selv. Institusjonene har lite "frie" penger selv, kostbar forskning må finansieres av andre - forskningsråd, stiftelser/legat eller bedrifter. Professoren står fritt til å skaffe midler fra de kildene han eller hun ønsker.
Myndigheten fremmer forskning på tematiske satsingsområder gjennom Forskningsrådet, det er altså styring gjennom pengesekken, ikke gjennom instrukser.
Legg inn en kommentar