Teknologiens grensevakter

Datalagringsdirektivet vil være lett å omgå for dem som ønsker det. Kontantkort og hotmail er tilstrekkelig. Men ulempene rammer likevel alle oss andre, skriver Torbjørn Røe Isaksen (bildet) og Nikolai Astrup, stortingsrepresentanter for Høyre (DN 28.april).
I 1948 forfattet den engelske sosialdemokraten George Orwell romanen "1984". Orwells fremtidsdystopi beskrev et totalitært diktatur blottet for frihet og individualitet. Hensikten med boken var å advare mot kommunisme og fascisme. Når vi trekker frem "1984" i 2010 er det ikke for å advare mot kommunisme, fascisme eller et totalitært overvåkningssamfunn.

Snarere illustrerer boken et annet poeng: I 1984 beskrives et overvåkningssamfunn hinsides datidens teknologiens muligheter. Fjernsynsmediet var i sin spede barndom. Overvåkning av innbyggere gjennom toveis fjernsynsskjermer som både kunne se alle bevegelser og vise bilder av Store Bror var science fiction i ordenes rette forstand.

I 2010 er overvåkningskameraer gårsdagens teknologi. Mens teknologien for noen få tiår siden satte sine egne grenser, er det i dag etikken og politikken som må sette grensene. Spørsmålet er ikke lenger hva vi kan gjøre, men hva vi bør gjøre.

I en tid der de fleste av oss lever digitale liv, gir dagens teknologi uante muligheter for å samle inn, lagre, sammenstille og spre informasjon om hver og en av oss. Vi betaler med kort, bruker nettbank, surfer på nettet, sender epost, sms og mms, ringer, passerer bomstasjoner og bruker andre elektroniske tjenester hver eneste dag. Setter vi informasjonen sammen er livene våre en åpen bok. Det er et resultat av den teknologiske utviklingen som ikke lar seg stanse.

Som teknologioptimister ønsker vi heller ikke å stanse teknologiutviklingen, men forutsetningen må være strenge regler for hvordan elektroniske spor skal kunne anvendes, hvem som skal få tilgang til dem og hvorfor.

For oss handler debatten om datalagringsdirektivet først og fremst om retten til privatliv. Men den handler også om proporsjonalitet: Datalagringsdirektivet åpner for innsamling, lagring og sammenstilling av informasjon i en til nå ukjent skala. Da må det være legitimt å spørre om direktivet er et effektivt virkemiddel for å bekjempe alvorlig kriminalitet og terrorisme.

Vi vet hvilke konsekvenser direktivet vil ha for personvernet: Data om tid, sted, avsender og mottaker av elektronisk informasjon skal pålegges registrert for en bestemt periode. Det representerer et alvorlig inngrep i retten til vern om privatlivet.

Hva vil vi oppnå med direktivet som er verdt denne prisen?

Kripos, PST og enkelte politikere hevder at direktivet er strengt nødvendig for å bekjempe kriminalitet, at Norge risikerer å bli en kriminell frihavn. De må ha lest et annet direktiv enn oss.

Slik vi leser Datalagringsdirektivet vil det være lett å omgå for dem som ønsker det, men vanskelig å unngå for resten av oss. Personer med kriminell hensikt kan benytte telefoner med kontantkort, e-posttjenester med servere i utlandet (som gmail eller hotmail), chattesider og mange andre kanaler som ikke fanges opp av direktivet.

Vi ser at det er bekvemt for politiet å lagre mest mulig om flest mulig, men vi foretrekker at trafikkdata lagres fordi det er nødvendig, ikke fordi det er bekvemmelig. Verken politi eller politikere har dokumentert på en tilfredsstillende måte at direktivet er nødvendig for å bekjempe alvorlig kriminalitet. Det er slående.

Regjeringens egen Personvernkommisjon (NOU 2009:1), der også Kripos var representert, anbefalte at datalagringsdirektivet ikke skulle vedtas, i hvert fall ikke før direktivets påståtte kriminalitetsbekjempende effekt kunne dokumenteres. Det som finnes av undersøkelser om hva slik lagring vil medføre, fra tysk kriminalpoliti og fremstående tyske forskningsinstitusjoner, tilsier at oppklaringsraten kan øke med mellom 0,002 og 0,006 prosent. Det er ikke spesielt imponerende.

EU har satt i gang en grundig evaluering av direktivet med nettopp dette som utgangspunkt: Direktivet er lite treffsikkert, lett å omgå, men rammer likevel vanlige folk i fullt monn. Det burde borge for en varsom holdning blant norske politikere snarere enn at direktivet presses gjennom.

Det er tross alt politikerne som er teknologiens grensevakter.

-----------------------------

Kronikken er dessverre ikke fritt tilgjengelig på nettet, derfor legger jeg den ut i sin helhet, dog uten noen form for tillatelse. Ellers om DLD: Gisle Hannemyr sier at direktivet kan gjøre uskyldige til mistenkte. Gjøvik Unge Høyre er skeptiske. Folket vil ha direktivet, ser det ut til. Arbeiderpartiet står på sitt, og viser nok en gang sin autoritære side.

Nothing to fear but fear itself.

Hans Rustad (document.no) vaser som vanlig rundt i tåken og hevder at motstanden mot datalagringsdirektivet skyldes en kaldkrigsmentalitet. Og jeg som trodde at Stasi var noe som hørte den kalde krigen til. Husker ikke Rustad Lund-kommisjonen? En gang i tiden var Rustads blogg en kilde til informasjon, nå er document.no bare fordummende.