Operation Deja Vu

Det lenge etterlengtede inngrepet mot Gaddafis styrker er endelig igang, dog med en vemmelig bismak: Dette har vi opplevd før, og ofte har lettelsen over at "endelig blir det gjort noe" fort snudd til tvil eller sjokk. Den mest optimistiske teorien er at flyforbud, bombing av militærstrategiske mål og overveldende styrke vil tippe vektskålen og tvinge partene til våpenhvile eller forhandlinger.

Den mest pesimistiske teorien er at intervensjon bare vil skape mer kaos, forlenge borgerkrigen og fremtvinge bruk av soldater på bakken ("mission creep"). Denne pesimistiske teorien legger vekt på at det viktige ikke er hvordan man går an i en konflikt, men hvordan man kommer seg ut; man skal altså ikke ta det første skritt uten å vite hva det siste blir.

Erfaringene fra en rekke intervensjoner gir støtte til begge teorier:

• Irak 1 (1991): Landet ble i realiteten delt, Saddam slo hardt til mot sjiaene i sør, sanksjoner utarmet landet - betinget, svak støtte til pessimistene.
  
• Bosnia (1993-95): Flyforbud og bombing av serbisk-bosniske stillinger fremtvang forhandlinger, landet gjennoppbygges men forfatningen er skjør - moderat støtte til optimistene.
• Kosovo (1999): Bombing av Serbia (inkludert sivile mål) i strid med folkeretten, fremtvang løsrivelse av Kosovo og kasting av Milosevic-regimet - svak, betinget støtte til optimistene.
• Afghanistan (2001): Jakt på all-Khaida hovedmotiv, rask første fase, men etter 1o år er situasjonen like kaotisk og voldelig som før - støtte til pessimistene.
• Irak 2 (2003): Uklare/blandete motiv (regimeskifte, olje, løse en fastlåst situasjon), landet er på bedringens vei, men prisen har vært ubegripelig høy - støtte til pessimistene.
  

I Libya er alt svært usikkert og åpent. Mangel på stødige forhandlingsparter kan gi pessimistene rett: Gaddafi vil gå i bunkeren og heller la landet bli rasert enn å gi seg, opprørerne er notorisk uorganisert og har ingen klar ledelse. Libya har ikke noe sivilt apparat som kan ta over etter Gaddafi.

USAs frykt for mission creep og Libyas særtrekk kan gi optimistene rett: Libya er enormt og nesten folketomt (6 ganger større enn Norge og omtrent samme folketall), de store avstandene og den regionale splittelsen kan gjøre politisk løsning mulig (f.eks. en deling i to eller tre uavhengige deler). En deling kan kreve fredsbevarende styrker i en buffersone, men gitt landets geografi bør dette være lette å håndheve. For at optimistene skal få rett er det kanskje best å tilby Gaddafi og hans folk amnesti f.eks. i Sør-Afrika eller i Venezuela.

I tillegg kommer den paranoide teorien som innebærer at Vesten ønsker å ta full kontroll over Libya for å få tilgang til oljen. Denne teorien impliserer at FN-vedtaket og statsledernes retorikk bare er spill for galeriet. En variant av denne er at Vesten og "sionistene" ønsker å kontrollere muslimene.