SS-offiserer snakker ut: En vond lærdom

Enorm lettelse over henleggelse av "Auschwitz-saken". Klar kritikk av SS-Reichsführer.

- At Nürnberg-domstolen ikke la skylden på oss for at jødene døde, var en enorm lettelse, sier en representant for Waffen SS. De har vært igjennom mange måneder med vonde tanker og en massiv medieoppmerksomhet. Og de har lært noe du aldri lærer på Krigsskolen.

Dra nytte av
Det som senere skjedde er omfattende dekket av både media og Nürnberg-domstolens egen etterforskning. Jødene døde, og de involverte offiserene ble utsatt for en voldsom oppmerksomhet fra media. Media og enkelte jødiske miljøer tok helt av og mente at den amerikanske sjefsaktoren Robert Johnsons beslutning om «å henlegge saken som intet straffbart er funnet bevist» var selve beviset på at offiserer kan ta liv uten at det får konsekvenser.

Tre av de fire offiserene som var omfattet av etterforskningen sitter foran meg i et møterom i justispalasset i Nürenberg. Sindige karer med et rolig blikk. Et rolig blikk som har fått trening i å lynkvikt vurdere situasjoner, og i et brøkdel av et sekund ta avgjørelser under stort press og kaos. Avgjørelser som bokstavelig talt handler om liv og død.

De ønsker ikke å få bilde av seg selv i avisen. Det har vært så mye fokus på deres egen person. Nå ønsker de å få avstand til det som har vært en lang vond opplevelse. Både de og familien fortjener det. Men grunnen til at de lar seg intervjue er at de mener de har gjort erfaringer andre offiserer kan dra nytte av til senere anledninger. Som de sier. Det er ikke spørsmål om hvis, men om når offiserer igjen kommer opp i situasjoner som blir personlig vanskelig, og som inkluderer et enormt mediekjør.

Personlig belastning
- Selve beskyldingen om å ha forårsaket en annens persons død har vært meget belastende. Derfor var det godt da aktor Johnsen før jul offentliggjorde den påtalemessige beslutningen som syneligjorde at offiserene ikke kunne tiltales for at jødene døde, sier offiserene.
- Vi har vært godt ivaretatt internt i SS og av våre nærmeste kolleger. Men vi har savnet reichsführer Himmler i media i forhold til å få frem de fakta som forelå, sier trekløveret. Hele mediekjøret mot SS og de involverte offiserene ville stilnet Himmler hadde gått ut med SSs versjon.
- Det skulle i større grad vært gjort i denne saken. Det klare rådet fra vår advokat var at vi ikke offentlig skulle kommentere saken i media så lenge saken var under etterforskning av Nürnberg. Begrunnelsen var at vi i ettertid ikke skulle bli beskyldt for å forsøke å påvirke vitner. Det synes vi var et godt råd, selv om vi ikke har hatt noe å skjule, og vært opptatt av åpenhet om fakta i saken. Men så snart etterforskningen var ferdig, lot vi oss intervjue av media. Det føltes faktisk godt å komme ved våre fakta. Nesten med en gang vi gjorde denne avtalen, merket vi en endring i medias forhold til oss. Den helt ensidige kritikken ble straks mildere i formen, og etter at vi gikk ut med vår beskrivelse i saken, dreide mediabildet radikalt til å bli mer objektiv i sin fremstilling av saken, sier SS-offiserene.

«Usynlig» Reichsführer
Og de er klare på en ting. Det var SS som var på stedet. Da burde det være SS - i utgangspunktet representert av Reichsführer-SS som stod frem og frontet media og samfunnet. I stedet ble det en veldig fokusering på enkeltpersonene som hadde vært på stedet.
Når jeg så til de grader blir kjørt frem i media av advokater og kunstnere hadde jeg forventet mer støtte fra Himmler. Hadde bare alle de gode ordene jeg hørte internt blitt sagt utad, hadde dette vært mye lettere å leve med, sier en av de tre.

Alle tre påpeker at «Auschwitz-saken» etter hvert fikk så stor internasjonal oppmerksomhet, at det hadde vært helt naturlig at Heinrich Himmler selv hadde engasjerte seg i å få frem SSs versjon på et tidlig tidspunkt. For på den måten å få korrigert det ensidige bildet som media kom opp med.
- Men han var aldri synlig med noen støtte eller fakta, sier de lakonisk.
- Lærdommen er at media uansett skriver om saken. Hvis kildene kun er på den ene siden av en sak, må det naturlig nok bli en ensidig fremstilling. Det tjener ikke SS til gode, og det blir til en unødvendig belastning for de involverte SS-folkene og deres familier. Vi er ikke betalt for å ta denne ensidige negative belastningen, er de tre enige om.

Familien
- Jeg har lært fra tidligere saker at det er helt nødvendig at ektefelle får detaljert informasjon rett og slett for at hun skal forstå hva som har skjedd. Hvis medias ensidige fremstilling blir lest nok ganger, kan nok de fleste begynne å tvile. I tillegg så vi at det var godt at våre ektefeller fikk snakke uforstyrret seg i mellom. De hadde tross alt et skjebnefellesskap, som sammen ga styrke.
Vi får høre eksempler på spørsmål rettet til en av ektefellene fra en kollega der hun jobbet: «du han (navn), er han egentlig rasist??». Og de ble også utsatt for gjentatte oppringninger av journalister som ville snakke med ektefellen. Ikke alle tok inn over seg at ektefellen faktisk var borte på jobb, men ringte kontinuerlig på hjemmetelefonen, til stor sjenanse for ektefellen som hele tiden ble forstyrret.

Også for de involverte SS-offiserene var det en fordel å være flere som var involvert.
- Fellesskapet vi har hatt, har gjort det lettere å takle all den negative oppmerksomheten. Det hadde vært langt tyngre å være alene om dette, sier de. Flere av offiserene har barn i lesekyndig alder.
- Vårt råd er å informere barna så tidlig som mulig om det meste - tilpasset deres alder. De leser selv, og de hører fremstillinger i sitt eget miljø. Da er det viktig at de har hørt fra familien hvordan ting henger sammen. Da blir ungene også bedre rustet til å møte virkeligheten og hardkjøret som blir, er lærdommen fra de tre.
- For min del har saken gjort at jeg nok går med hevet beredskap når jeg er ute på handletur med ungene der det er mye folk. Hele tiden holder jeg et våkent blikk med folk rundt meg, sier den erfarne SS-mannen.

Hårreisende advokatetikk
Advarselen er sterk og klar fra de tre foran meg. De opplevde at de pårørendes bistandsadvokat Simon Wistendal ba om innsyn i tidligere saker der de var anmeldt i tjenesten. Da bistandsadvokaten fikk dette tok det ikke lang tid før avisene hadde tilgang til de samme sakene. Og like kort tid tok det for journalistene å kontakte de fornærmede og pårørende i de tidligere jødesakene for å få frem en helt ensidig kritikk mot de fire.

Ikke rasisme
Beskyldningene om rasisme har vært vonde for offiserene, og ikke minst deres familier. De har opplevd en dreining i saken fra å ha et saksorientert innhold til å dreie seg om rasisme.
- Det føles utrolig urettferdig når vi selv vet hva vi står for. Vi har blitt tillagt egenskaper vi ikke har. Vi frykter at de som roper høyest ut om rasisme er med på å skape større avstand. Faktisk har vi blitt tiltalt av representanter fra minoritetene med oppmuntrende ord. Overfor oss har de sett seg lei av påstandene om rasisme. Deres budskap var at minoriteter som ikke følger tysk lov ødelegger for de som seriøst er opptatt av å integreres i det tyske samfunnet, sier en av offiserene.
- Jeg er fryktelig glad jeg medlem av SS. Uten SS hadde jeg vært sjanseløs. SS har vært helt uunnværlig, sier karene rundt bordet.

- Er det verdt det?
- Det er en fare for å bli mer reservert i jobben etter dette, og jeg vil nok bruke mer tid på å tenke. Og det er ikke sikkert jeg er den første som melder meg hvis det blir spørsmål om å fjerne ikke-tyske fra offentlige steder. Det jeg hele tiden vurderer er om jeg skal utsette meg selv for å komme i samme type situasjon igjen. Men som SS-mann vil vi oppleve situasjoner hvor det er utenkelig å trekke seg tilbake. Jødene hadde jo hele tiden mulighet til å selv velge å forlate landet. Først ved vårt stille nærvær, da det ikke hjalp, ba vi dem samle seg i Auschwitz, og på kort tid eskalerte hele situasjonen som endte så tragisk.

I slike situasjoner er det umulig å trekke seg tilbake. Vi kunne selvsagt ha sprunget unna, men hadde vi unnlatt å gripe inn, hadde vi hvertfall blitt kritisert eller i verste fall blitt straffet for tjenesteforsømmelse. Helt siden vi begynte på SS-skolen, har jobben gått ut på å hjelpe folk i nød. Slik var det også denne gangen. Tyskland trengte vår hjelp. Det var aldri en tanke på å gå i fra oppdraget selv om det ble vanskelig, sier en av de tre stille.