Vel en fjerdedel av befolkningen anser seg som medlem av arbeiderklassen melder VG. To av tre mener de tilhører middelklassen. I Høyre anser over halvparten seg som medlemmer av den øvre middelklasse.
Arbeiderne stemmer imidlertid helst Frp, har professor Bjørklund funnet ut.
Proletarer i alle land!
12 kommentarer:
Solidarisk (les gjerne arbeiderklasse) bevissthet fødes i dårlige tider, og da fødes også klassebevisstheten. I gode tider går den solidariske bevisstheten til helvete og den egoistiske overtar, og folk flest stemmer FrP. Sett i lys av dette, graver egentlig sosialistiske partier sin egen grav, når de skaper økonomiske og sosiale forbedringer for folk flest. Et paradoksalt fenomen som egentlig fortjener navnet "De sosiale framskritts iboende jævelskap" :-)
Jepp!
Sagt på en annen måte: Når folk har det bra, unner de også andre at det går bra med dem. Når ting går dårlig, tar derimot misunnelsen og mistenksomheten overhånd, og enhver forskjell hentes fram som bevis på en sammensvergelse mot "klassen" du tilhører.
Om dette stemmer er vel tvilsomt, men det gir ikke mindre mening enn formuleringen over.
En kanskje riktigere analyse: I et ufritt samfunn ser du noen som gjør det godt og tenker "den personen har privilegier jeg ikke har, det er urettferdig!" I et fritt samfunn tenker du "det der kan jeg også få til, med litt flaks og innsats".
Hmm, jeg er enig med Nesle i at sosialistiske/sosialdemokratiske prosjekt på en måte undergraver seg selv. Ap har jo gått fra å være et arbeiderparti til å være et offentligsektorparti.
Den solidariske bevisstheten og klassebevisstheten har jeg lite tro på. Det er en myte skapt på venstresiden.
Kommer kanskje an på hva vi mener med sosialisme og sosialdemokrati. Sosialisme i praksis finnes vel ikke? Men hvis det gjør det tror jeg godt det kan være bra for den "solidariske bevisstheten": Sosialistiske reguleringer gjør at økonomien stagnerer, og folk fortsetter å være mottagelige for retorikken som gjorde at de støttet sosialistene i utgangspunktet. At de fremdeles er fattige betyr jo bare at man må ta de rike enda mer. Iallefall kan det fungere et stykke på vei, til troverdigheten er oppbrukt.
Sosialdemokratiet er derimot en suksess - i den nåværende, markedsvennlige formen. Jeg vil ikke si at det undergraver seg selv. Tvert imot lurer jeg på om det er den mest stabile samfunnsformen, dvs. at mer sosialistiske systemer vil nærme seg sosialdemokratiet for å få økonomisk vekst, og at mer kapitalistiske systemer vil nærme seg sosialdemokratiet utifra velgernes rettferdighetssans og ønske om trygget. Vi kommer oss nok fremdeles lenger til høyre enn i dag, men bare på noen områder. F.eks. tror jeg vi i stor grad kommer til å akseptere at det offentlige kan ha ansvar for noe uten å gjøre jobben selv. Men å frasi seg ansvaret er politisk umulig. Prinsippet står fast, bare implementeringen kan diskuteres.
Og husk at Arbeiderpartiet ikke "er" det norske sosialdemokratiet. At prosjektet har vært vellykket ser vi vel best i at alle partiene fra SV til FrP omfavner de grunnleggende prinsippene i det.
Enig, det jeg mente å si er at sosialdemokratiet (i betydning utjevning, velferdsstatm, utdanning til alle etc) undergraver sosialdemokratiet som "arbeidernes parti", når sosialdemokratiet har nådd sitt mål har det ikke lenger monopol på å være velferdsstatens parti.
Dersom 2/3 meiner dei høyrer til "middelklassa", minner det om i USA. For når politikarar og andre der taler om "middle class", meiner dei det som andre stader blir kalla arbeidarklassa. I eit land som Storbritannia derimot er nok klassemedvitet høgare, og ein unngår slike absurde resultat. Marx skil mellom "ei klasse i seg sjølv" og "ei klasse for seg sjølv". Skilnaden ligg i klassemedvitet.
Øøøh, jeg tror nok du er litt dogmatisk på det punktet, kjære Sosialist.
70-80 % av Norges befolkning er eiendomdsbesittere (eier eget hus), tydelig tegn på middelklasse.
Det er et interessant spørsmål: Hvordan definerer du en arbeiderklasse eller underklasse i dag? Jeg kan tenke meg fire kriterier:
- Egen kultur
- Lav lønn
- Fysiske yrker / industriyrker
- Yrker som krever lite utdanning
Tidligere var det så praktisk at alle disse forekom samlet. I dag er det kanskje 2 og 4 som hører mest sammen. Kulturforskjeller er iallefall vanskelig å definere. De finnes, men det er ikke klasseperspektivet som er viktigst for å forstå dem.
Et annet interessant spørsmål er om det er mulig å definere noen overklasser. Jeg tenker meg tre overklasser:
- Kulturell / intellektuell elite
- Maktelite
- Pengeelite
Dette har kanskje ikke endret seg fullt så mye? Annet enn at elitene har tatt opp i seg arbeiderbevegelsen. Forskjellen er kanskje at det er færre som ser det å klatre disse stigene som den eneste formen for status. Men toppene finnes, med sterke knytninger til hverandre.
Galtung sa en gang at en arbeider er en som ikke har telefon på jobb. En gang i tiden var dette veldig presist, men ikke nå lenger.
En proletar er vel en eiendomsløse (de eier bare sin arbeidskraft og sine barn). I utdanningssamfunnet er deler av den gamle arbeiderklassen blitt eiere av spesialisert kompetanse som de kan selge til god pris. Svært mange har betydelig eiendom (hus, bil, hytte).
Ja, det finnes lavtlønnsyrker, men disse finnes ikke blant klassiske arbeidere (ikke i Norge iallefall, men kanskje i India), derimot arbeidsinstensiv tjenesteyting (butikk, hotell/restaurant, rengjøring, sjåfører, vakthold). En del "utdanningsyrker" (sykepleier f.eks.) har lavere lønn enn tradisjonelle arbeideryrker.
I land som Frankrike og Storbritannia er kulturforskjellene tydeligere (sosiolekter, kulturelle preferanser, sosiale koder) slik Bordieu påpekte, i Norge er forskjellene mer subtile (pga våre sterke egalitære normer) men de finnes. Mange er også opptatt av dyrke forskjellene for å markere sin identitet.
@Konrad: Men herregud, ein blir då ikkje ein del av mellomlaga, småborgarskapet eller kva ein no vil kalle det sjølv om ein eig sitt eige hus. Dei aller fleste i Noreg er lønsarbeidarar, ikkje arbeidsgjevarar. Det er få som er eigarar av produksjonmiddel. Hus, bil og hytte er ikkje produksjonsmiddel.
Dei som arbeider i butikkar, hotell, reingjering, transport osv. er då utvilsamt ein del av arbeidarklassa, og har vel alltid blitt rekna for det.
Eg er absolutt ikkje nokon ortodoks, dogmatisk marxist, men det må då likevel gå an å ha ein klasseanalyse som ikkje kallar fleirtalet av ufaglærde arbeidarar for "middelklasse", slik som denne spørjeundersøkinga gjer. For omgrep må då kunne ha ei form for objektiv tyding, elles blir det berre ein postmodernistisk leik med ord.
Problemet er nok til dels at undersøkinga er mangelfull. For eg lurer på kor mange som hadde svart at dei reknar seg til overklassa? Eller borgarskapet? Men det ville visst ikkje Minerva spørje om. For dersom det eksisterer ei mellomklassa må det òg vere ei overklassa. Kvifor blei det ikkje spurt kor mange som reknar seg til desse klassene? De er sjølvagt ikkje mange som gjer det, men det kunne ha vore bra for resultata av undersøkinga, for det er nok mange som ikkje ville ha identifisert seg som ein del av den rike overklassa.
Når eg høyrer øvre middelklasse ser eg føre meg advokatar, lækjarar, rådmenn og om ikkje direktøren (som vel heller høyrer til overklassa) så kanskje resten av toppleiinga i ei verksemd. Dette er ikkje 37% av folkesetnaden. Og sjølv om det ikkje er nokon andre som har nokon serleg grunn til å røyste Høgre er det ikkje halvparten av veljarane deira heller!
Dermed blir det omtrent som i USA, der middelklasse er eit slags kodeord for arbeidarklasse. Til dømes finst ikkje wikipedia-artikkelen "American working class". Ein blir heller omdirigert til "American middle class".
@Bjørn Stærk: Arbeidarklasse osv. kan sjølvsagt bli definert på fleire ulike måtar. Eg meiner at kva slags forhold ein står i til produksjonsmidla må høyre med.
Kultur blir eit for idealistisk kriterium for analyse av eit økonomisk fenomen. Arbeidarar har ofte låg lønn, men dette kan ikkje vere det einaste kriteriet. For kva visst dei streikar og får høgare løn, blir dei då mindre arbeidarklasse? Nei sjølvsagt ikkje. Ein del i arbeidarklassa, til dømes oljearbeidarar, tener jo meir enn ein del i mellomklassa, same korleis ein definerer denne, gjer.
Industriarbeidarar er ein sjølvsagt del av arbeidarklassa, men ikkje den einaste delen. Dei fleste finst i dag i privat eller offentleg tenesteyting. Mange arbeidarar har fysiske yrke, men det finst òg nokre folk med fysiske yrke som ikkje er ein del av arbeidarklassa. Bønder og fiskarar har fysiske yrke, men pleier vel å bli rekna som ein del av middelklassa. Mange sjølvstendig næringsdrivande, handtverkarar til dømes, gjer fysiske arbeid. Dersom dei ikkje er tilsett nokon stad, men heller ikkje har tilsette sjølv, er dei jo nærmast den klassiske definisjonen på middelklasse. Men det er jo òg eigarar av (mindre) verksemder med tilsette, som sjølv tek del i produksjonen, òg som må reknast inn i middelklassa. Men i tilleg til alt dette kjem det òg arbeidarar som ikkje har serleg fysiske yrke.
Det er sjølvsagt ein samanheng mellom kva slags utdanning ein har og kva slags arbeidsforhold ein er i, men det er ikkje noko ein-til-ein forhold. Òg skulle skilje gå mellom arbeidarklasse utan høgare utdanning og mellom- og overklasse med universitets- og høgskoleutdanning, så blir jo dei aller fleste ein del av arbeidarklassa. For det et jo eit klart mindretal, i alle aldersgrupper, som har høgare utdanning.
Sosialisten:
Klassebegrepet er interessant men problematisk. For det første er det vanskelig å lage en skarp/entydig avgrensing. For det andre er ender man ofte opp med å definere klasse på grunnlag av et knippe kjennetegn (utdanning, inntekt, eiendom/formue, type jobb). Det er f.eks. enorm forskjell på en ufaglært industriarbeider som utfører rutinearbeid fra 8 til 16, og en selvstendig tekniker eller håndtverker (selv om begge gruppene tradisjonelt regnes til arbeiderklassen).
En norsk rørlegger tjener fort like mye som en professor, rørleggeren er sin egen sjef, mens professoren er lønnsslave i staten, etcetc. Hvem av de to tilhører hvilken klasse?
Husk også at i et avansert samfunn er spesialiserte kvalifikasjoner (ikke "rå" arbeidskraft) den viktigste innsatsfaktor i produksjonen. Arbeidstakerne har dermed eiendomsrett til de viktigste produksjonsmidlene.
Litteratur: Edwards "Contested terrain" (1979) og Robert Reich "The work of nations" (1991).
Legg inn en kommentar