NATOs erobring av Kosovo

EDIT (26.april 08): Tidligere statsminister Ramush Haradinaj ble frikjent av krigsforbryterdomstolen i Haag og vendte hjem som en helt (Haradinajs onkel ble imidlertid dømt til seks års fengsel for tortur). Dommerne i Haag fant ikke gode nok bevis mot Haradinaj, samtidig beklaget domstolen at det "ikke hadde vært mulig å skape en atmosfære der vitner kunne føle seg trygge", skriver Bergens Tidende. Flere nektet plent å vitne mot den mektige Haradinaj, av frykt for represalier. Et nøkkelvitne omkom også i en bilulykke for saken kom opp.

Se også journalisten Neil Clarks blogg.

Kosovo erklærte seg som kjent som uavhengig stat for noen dager siden. Jeg ser at mange sliter det politiske korttidsminnet. La oss derfor ta et tilbakeblikk på hendelsene som gjorde løsrivelsen fra Serbia mulig.

Inntil 1912 var Kosovo en provins i det ottomanske riket, under Balkan-krigene måtte en sterkt svekket sultan oppgi Kosovo som ble erobret og annektert av kongedømmet Serbia. Dermed ble Kosovo også en del av det Jugoslaviske kongedømmet dannet etter første verdenskrig og Titos jugoslaviske republikk etter andre verdenskrig.

Etter at Milosevic i praksis opphevet Kosovos selvstyre innenfor Serbia på slutten av åttitallet, strammet han grepet om Kosovo og undertrykte hardhendt politisk motstand. Under ledelse av Ibrahim Rugova innledet kosovoarene ikke-voldelig motstand (sivil ulydighet) mot Milosevics regime.

Milosevic taler ved 600 årsjubileet for slaget på Kosovo-sletten (1989). Talen markerer begynnelsen på den jugoslaviske tragedien.

Borgerkrigen begynner

I 1996 endret dette seg. Hashim Thaçi (ny statsminister i Kosovo) hadde bygget opp og organisert terrorgruppen UCK (KLA, Kosovo Liberation Army, bildet viser en UCK-gruppe våren 1998), og UCK innledet nå mindre terrorvirksomhet mot serbiske mål inne i Kosovo. UCK var til å begynne med totalt underlegen den tungt utrustede serbiske hæren og frem til 1998 besto UCKs virksomhet seg i stor grad av uprovoserte angrep på politistasjoner og sivile mål. UCKs virksomhet ble finansiert blant annet ved heroinsmugling og ved donasjoner fra kosovo-albanere i utlandet. UCK gjorde seg etter alt å dømme skyldig i drap på omkring tusen sivile, ødeleggelse av serbisk eiendom og kulturminner, og fordriving av kosovo-serbere. Da den albanske staten brøt sammen fant mye våpen og ammunisjon veien over grensen til UCK. Det ble gjort flere forhandlingsforsøk for å få slutt på voldelighetene.

I 1998 tiltok voldshandlingene. Våren 1998 forsøkte den serbiske hæren og innenriksstyrkene å gjenvinne UCK-styrte områder. Dette førte til en del sivile tap og flere tusen sivile ble fordrevet på grunn av kampene. Dette fortsatte utover høsten 1998 med opp mot 300.000 interne flyktninger (internt fordrevne pga krigshandlinger etc). De humanitære forholdene for befolkningen var katastrofale etterhvert som været ble kaldere og våtere utover høsten (bildet viser interne flyktninger høsten 1998). De serbiske myndighetene (hæren og innenriksstyrkene) hadde hovedansvaret for de miserable forholdene i et av Europas tettest befolkede områder.

På denne tiden signaliserte Richard Holbrooke (USAs utsending) at USA støttet UCK.

Det internasjonale presset for å få til en fredelig løsning økte og et observatørkorps fra OSSE kom på plass i løpet av høsten. Kravene var imidlertid rettet nokså ensidig mot Serbia og ikke mot UCK.


NATO trer inn

Massakren på 45 personer i landsbyen Racak ble et vendepunkt. Det er fortsatt uklart hva som egentlig skjedde, men serberne fikk raskt skylden og de fleste i vesten mente nå at en internasjonal fredsstyrke måtte på plass. Rambouillet-forhandlingene tok til i februar under ledelse av NATO. Forhandlingene begynte bra, men brøt sammen og endte med at USA, UK og den kosovo-albanske siden 18. mars signerte en avtale som Russland og Serbia protesterte mot. Det serbiske parlamentet godtok (23.mars) likevel kravene i avtalen med unntak av kravet om at NATO skulle ha fri adgang også til resten av Serbia m.m. Dagen etter begynte NATOs berømte 78-dagers bombing av Serbia.

Serbiske styrker begynte kort tid etter fordriving av kosovo-albanere, de fleste flyktet eller forsøkte å flykte til nabolandene Albania og Makedonia. Omkring 1 million kosovarer flyktet eller ble fordrevet i løpet av de 78 dagene (bildet viser flyktninger fra Kosovo på grensen til Makedonia).


Fasit

Etter mange års etterforskning antas det at disse hendelsene alt i alt kostet opp mot 10.000 mennesker livet. Av disse antas over 1000 sivile og samt noen hundre militære serbere å ha blitt drept av NATOs bomber. Videre muligens så mye som 1000 UCK-soldater. De resterende er sivile drept av den serbiske hæren og milits, tallene er imidlertid usikre fordi bare 2-3000 døde har blitt funnet i massegraver inne i Kosovo og det er usikkert hvor mange av disse som er ofre for krigsforbrytelser.

Det finnes altså ikke grunnlag for å hevde at det foregikk et folkemord i Kosovo, slik amerikanske ledere hevdet mens bombingen pågikk ("100.000 gutter og menn er forsvunnet"; Blair: "hideous racial genocide"). Den konservative Wall Street Journal oppsummerte dette slik: "War in Kosovo Was Cruel, Bitter, Savage; Genocide It Wasn't". Fasit er altså at det i Kosovo foregikk en borgerkrig eller kanskje mer presist en liten opprørskrig (bildet viser serbiske styrker i kamp mot UCK, Bukos nær Pristina), og at NATO, uten noen holdbar begrunnelse, i praksis intervenerte til fordel for den ene parten.

I ettertid vet vi imidlertid at over halvparten av kosovo-serberne (samt sigøynerne) har forlatt Kosovo pga trakassering og frykt. Omkring 1000 kosovo-serbere har blitt drept etter at NATO og FN tok over styringen. Disse overgrepene mot kosovo-serberne har skjedd til tross for et massivt internasjonalt nærvær. Kosovo står fortsatt i fare for å bli endelig etnisk renset for kosovo-serbere.

Bildet til venstre viser serbisk kvinne som flykter etter at mannen er drept av kosovo-albanere.

Thaci har altså lykkes med sin langsiktige plan. Han provoserte Milosevic tilstrekkelig til at ”det internasjonale samfunn” (USA og NATO) intervenerte til fordel for UCK og kosovo-albanerne. Han belønnes nå med statsministerposten og internasjonal anerkjennelse.

Vi kan spekulere over hvorfor USA mfl i mars 1999 hadde det påfallende travelt med å innlede bombingen av Serbia og serbiske stillinger i Kosovo. Forhandlingene i Rambouillet var fastkjørt, men det var ingen militære grunner til å bombe akkurat 24.mars. Vi vet imidlertid at NATOs femtiårsjubileum begynte få dager senere med et toppmøte i Washington. På toppmøtet ble også NATOs out-of-area strategi utformet. Historikerne får forske på om Kosovo-krigen en beleilig anledning for å endre NATOs strategi, men jeg synes det er en interessant hypotese. Kosovo-krigen var i alle fall begynnelse på slutten for Milosevic-regimet, så noe godt kom ut av en tvilsom krig.


Epilog

Mange sitter kanskje med det inntrykk at i Jugoslavia-krigene på 1990-tallet var serbere entydig verstinger. Bildet er langt mer sammensatt. For eksempel var Agim Çeku til i fjor statsminister i Kosovo. Før dette var han general i Kroatias hær og var blant annet en av arkitektene bak ”Operasjon Storm” der Kroatia gjenerobret Krajina i august 1995. Operasjon Storm medførte massakrer på flere hundre etnisk serbere og ca 200.000 etniske serbere flyktet fra sine hjem uten å kunne vende tilbake. Operasjon Storm innebar med andre en omfattende etnisk rensing. En kroatisk general, Ante Gotovina, sitter i Haag tiltalt for krigsforbrytelser, mens general Rahim Ademi (av kosovo-albansk opprinnelse) er stilt for retten i Kroatia. Det er mye som tyder på at også Agim Ceku var innblandet i krigsforbrytelser på samme måte som Ademi og Gotovina. Çeku overtok som statsminister i 2006 etter at Ramush Haradinaj trakk seg på grunn av krigsforbrytertiltale i Haag (bildet til venstre, Haradinaj i retten i Haag).

I ettertid virker det også som mange (inkludert Trond) blander sammen hendelsene i Bosnia og Kosovo. "Massedrapene i Srebrenica i 1995 førte til at serberne tapte sin rett for alltid. " skriver f.eks. Bergensavisen på ledereplass i dag. Er BA kunnskapsløse eller er de useriøse? Uansett er jeg oppriktig forbauset over slike utsagn: Srebrenica ligger i Bosnia og massakren ble utført av general Mladics bosnisk-serbisk milits (dels som en hevnaksjon etter at milits med base inne i Srebrenica hadde massakrert serbere i de omkringliggende landsbyene). Milosevic selv hadde ikke godkjent aksjonen og ble etter sigende rasende da han fikk høre om det. De overlevende muslimene fra Srebrenica flyktet til Serbia. Det er forstemmende at en presumptivt seriøs avis presterer å sause tingene sammen på denne måten.

Bildet: Kosovo-albanere flykter fra Kacanik sør i Kosovo (våren 1999).

I ettertid blir det gjerne sagt at NATO intervenerte for å stoppe den etniske rensingen i Kosovo. Dette er i beste fall en historieforvrengning og i verste fall blank løgn. Fordrivingen av kosovo-albanere startet i ly av NATOs bombing etter 24.mars 1999. NATO intervenerte for å tvinge Serbia (Milosevic) til en løsning på konflikten med UCK og til å gå med på internasjonalt militært nærvær i Kosovo.

Selv NATOs øverstkommanderende, general Wesley Clark (bildet til venstre sammen med Thaci, Ceku og Bernard Kouchner, sept. 1999), var helt klar på dette punktet. 27. mars 1999 innrømte han at det var "entirely predictable" (fullstendig forutsigbart) at volden mot den kosovo-albanske befolkningen ville tilta kraftig når NATO begynte sin bombing. Carnes Lord (tidligere rådgiver for Bush sr.) var tilsvarende klar: “though Western officials continue to deny it, there can be little doubt that the bombing campaign has provided both motive and opportunity for a wider and more savage Serbian operation than what was first envisioned.”

Ellers kan jeg anbefale "Wag the Dog", en profetisk film som kom ut bare et år før Kosovo-krisen nådde sitt maksimum. Filmen handler om en fiktiv amerikansk president som leier en Hollywood-produsent til å lage en fiktiv krig i Albania for å avlede oppmerksomheten fra en mulig men fiktiv sexskandale (noe mystisk som skal ha skjedd på presidentens kontor). Den virkelige sexskandalen (Lewinsky-saken) med en virkelig president (W.J. Clinton) ble offentlig kjent i slutten av janur 1998. Fiksjonsfilmen ble laget i 1997 og sluppet bare en måned før Lewinsky-spetakkelet begynte. Lewinsky-saken kulminerte sommeren 1998 og riksrett mot Clinton ble vurdert høsten samme år.

La meg til slutt minne om at Norge, gjennom NATO, også var involvert i denne krigen. Etter andre verdenskrig har Norge gått til krig to ganger, begge ganger med presten og kristenhumanisten K.M. Bondevik som statsminister. Norges engasjement til fordel for den ene siden tror jeg er hovedforklaringen på at vi i Norge fortsatt ikke har hatt en skikkelig gjennomgang av NATOs rolle og premissene for intervensjonen.

Sannheten er alltid (alltid) det første offeret i en krig.