Vår egen Muhammed

Av Scruella de Ville

Et eller annet sted i landet finnes den muslimen vi vil ha. En riktig kosemuslim. En vi kan vise stolt frem til andre og ta med på tur i skogen. Som alle andre religiøse mennesker støtter han – la oss si det er en hann – homofiles rettigheter, han er antirasist, liberal, en stø forkjemper for kvinners rettigheter, likelønn, toleranse og demokrati. Han oppdrar døtrene sine til å bli selvstendige individer, og de kan kle seg som de vil og ha på seg hva som helst, så lenge det ikke er en hijab.

Han er mot vold og drap på sivile for det godes sak, så lenge det ikke er for eksempel i Afghanistan eller i Irak. Han vil forsvare vestlige demokratiers rett til å bombe og invadere, men alltid fremheve islam som en fredsæl religion, like fredsommelig som alle andre religioner har vært gjennom tidene. Han tror på ytringsfriheten og retten til å fornærme andre, men godtar at han ikke selv har retten til å bli fornærmet. Han vil alltid være rede til å fordømme andre muslimers handlinger og vil støtte den norske regjeringen uansett hva den holder på med. Vi vil stole på ham fordi han ikke representerer muslimers interesser i samfunnet, men samfunnets interesser med hensyn til muslimer. Og han vil godta at han først og fremst er muslim, og trikkekonduktør eller universitetsprofessor dernest. Kommer han i arbeidskonflikt om lønns- eller arbeidstidsforhold, så er han i den konflikten som en del av det muslimske miljøet, som om han tjente til livets opphold ved å være muslim. Han ser på seg selv som nordmann først og fremst og vil alltid forsvare felles norske verdier, selv om ingen foreløpig har klart å definere hva de egentlig går ut på, men har ingenting imot at politiet, tollvesenet og sikkerhetskontrollen på flyplassen behandler ham som mistenkelig. Han vil synes det er greit at det stilles krav til muslimer som ikke kan stilles til noen annen religiøs gruppering, og omfavne ulne ideer om et monokulturelt samfunn som aldri har eksistert.

Selv om politikerne bjeffer om snikislamisering som om de visste hva det var, vil han aldri ta ordet snikutopisering i sin munn. Kanskje kan vi lære ham å sitte på kommando og gi labb også. Hvem vet? Eller vi kan begynne å snakke med ham som kollega, forelder, arbeidstager, golfinteressert, fotballfan, gift, skilt eller ganske alminnelig bondeknøl.

Ja, særlig. Ikke i denne valgkampen, i alle fall.

--------------------------------
publisert i Morgenbladet 3.april, gjengitt helt uten tillatelse.