Nobelprisen, eller mer presist Nobels minnepris, i økonomi går til Elinor Ostrom og Oliver E. Williamson. Begge har gitt vesentlige bidrag til forståelse av markedets begrensninger.
Ostrom har særlig studert såkalte allmenningsproblem. En allmenning er noe som ikke har klart eierskap eller der eierskap er vanskelig å håndheve. Fisk i havet, beiter i norsk utmark og frisk luft er klassiske eksempler. Uten regulering blir det lett overforbuk av slike goder, f.eks. i form av overfiske eller overforbruk av frisk luft (populært kalt luftforurensing). En av statens viktigste oppgaver er å regulere allmenninger for å hindre overforbruk.
Williamson har studert en annen form for markedssvikt, nemlig kostnader ved å gjennomføre transaksjoner mellom markedsaktører (f.eks. to personer). Slike transaksjonskostnader er umulig å unngå helt, men når transaksjonskostnadene blir store nok kan det være bedre å "flytte transaksjonen" inn i bedriften. Williamson sier dermed at bedrifter i prinsippet oppstår på grunn av transaksjonskostnader. Professor Williamson er en av de mest innflytelsesrike nålevende økonomer og har i årevis vært regnet som opplagt kandidat. Ronald Coase, som også fikk økonomiprisen, er en viktig forløper for Williamson.
Ostrom og Williamson sier altså at stater, institusjoner og bedrifter har en viktig rolle i økonomien, bare naive liberalister uten bakkekontakt tror at økonomien styres gjennom en uendelig strøm av spot-kontrakter.
Bør denne turisten betale besøksbidrag?
for 7 timer siden
2 kommentarer:
Du må nok lese Elinor Ostroms forskning en gang til. Hun sier IKKE at SENTRALE MYNDIGHETER skal regulere økonomisk samhandling der prissetting ikke er mulig. Hun har derimot påvist at dette har gitt særdeles dårlige resultater, f.eks. i Nepal. Hun har derimot vist at mennesker i denne situasjonen best løser sitt økonomiske problem ved samarbeide, gjerne utviklet gjennom lang tid. Hun forsker altså på hvordan økonomien virker når man ikke kan sette en pris gjennom normal kontaktsinngåelse, dvs. markedet. I slike situasjoner gir altså både privatisering og sentral styring dårlige resultater.
Og du bør lese min kommentar en gang til. Min kommentar gjaldt allmenningsproblemet generelt. De finnes mange slags allmenninger. Noen er små nok (få nok involverte aktører etc) til at reguleringen kan skje gjennom samarbeid, det har vi en rekke gode eksempler på i Norge (alt fra bygdeallmenninger til borettslag). Store allmenninger må staten ta seg av, de aller største (hele jorden) er som kjent vanskelig å styre fordi vi ikke har en verdensregjering.
Legg inn en kommentar