Norge var lenge kjent som det lille, ubetydelige landet i utkanten av alt. Vi hadde endog fred som nasjonal merkevare. Ikke bare delte vi ut fredsprisen til treplanting i Afrika og bankvirksomhet i Bangladesh, vi forsøkte også å finne løsninger på verdens mest fastlåste konflikter i Palestina og på Sri Lanka.
Men så: Så fikk vi en fredselskende prest som statsminister, med støtte endog fra NATO-haterne i SV trakk han Norge inn i krig på Balkan, i Afghanistan og i Irak. Så ga vi (dvs Jagland) fredsprisen til USAs president, den verste krigeren av alle - han benyttet pussig nok takketalen til å argumentere for krig.
Og krig det fikk vi. Nå deltar Norge i bombing av Libya (dog med FN-mandat), kanskje var det våre bomber som skadet Ghaddafi? Jippi!! Men hva er egentlig målet med Libya-operasjonen? Avlive Kadafi og hans sønner? Velte regimet? Kanskje gjør våre snille bomber vondt verre? Spennende er det uansett!
Og det blir verre: Det jubles neddempet når fredsprisvinner Obamas snikmordere besørger utenomrettslige henrettelser på annet lands territorium.
Og til slutt: Regjeringen har igjen begynt å dele ut krigskorset for soldater som blir drept av muslimer eller selv dreper muslimer i en fredsbevarende operasjon (eller hva det nå heter) i en konflikt vi ikke har noe med. At Harald R furter får heller våge seg, det interessante er at Stoltenberg forsøker å få politisk gevinst av krigsinnsatsen.
Krig og fyrverkeri er mye gøyere enn sånn derre langtekkelig fred.
Bør denne turisten betale besøksbidrag?
for én dag siden
2 kommentarer:
Det er ingen sammenheng mellom hvor fritt og fredelig ett samfunn er internt og hvor kontrollerende og aggressivt det er i sine ytre anliggender.
Derom strides de lærde, uansett var vel ikke mitt poeng de interne forholdene i Norge (som jo er ytterst frie og fredelige).
Legg inn en kommentar