Erling Fossen har rett

Den norske innsatsen under 2. verdenskrig var stakkarslig. Gjorde ikke motstandsbevegelsen bare vondt verre? Med denne kronikken i Aftenposten terget Erling Fossen på seg landets hjemmefront- og krigsminneestablishment.

Fossen har opplagt rett på ett punkt: Den populære fortellingen om krigen overdriver omfanget og betydningen av motstandsbevegelsen. Den norske motstandsbevegelsen var i hovedsak en flau fjert i nordavinden. I kontrast til dette var støtten til Wehrmacht og jødeforfølgelsen forbløffende stor. I den populære fortellingen, som små skolebarn indoktrineres med, er støtten til okkupasjonsmakten kraftig nedtonet mens den stort sett tannløse motstandsbevegelsen hylles. Nordmenn flest hadde det stort sett greit under krigen og løftet ikke en finger i verken den ene eller andre retningen.

Altså: Det var ikke den norske motstandsbevegelsen som vant krigen og den var nokså tannløs sammenlignet med f.eks. Titos partisaner i Jugoslavia.

Samtidig glemmes noen av de virkelige heltene, særlig krigsseilerne og den kommunistiske motstandsbevegelsen. De som virkelig led i Norge var foruten jødene, de russiske og serbiske krigsfangene. Det døde faktisk flere serbiske fanger i Norge enn norske soldater under krigen.

Selvsagt var det virkelige helter og disse må ikke glemmes: Vemorkgjengen, agenter som rapporterte om tyske aktiviteter, Max Manus, Svein Blindheim, og mange flere. Alle disse gjorde sitt lille bidrag til krigens gang og utfall, men vi må være ærlige og si det rett ut: Det var Sovjet som vannt krigen for oss.

Den sanne historien om okkupasjonen handler om passivitet, en god del samarbeid og en marginal motstandsbevegelse.

Etter krigens spilleregler er vel dessuten væpnet motstand mot okkupasjonsmakten forbudt etter at forsvarsmakten har kapitulert. Bare soldater i britisk uniform var "lovlig stridende".