Harde og myke fakta

Verden er full av oppblåste tall, skriver professor Kalle Moene i DN 11.sept. Jeg sakser:

De kommer dels som opportunistiske feilmarginer som kan tippe en beslutning i en ønsket retning, som i prognosene for elkraft som ga oss Alta-utbyggingen, og kanskje også i prognosene som nå kan gi oss nye kraftlinjer i Hardanger.

Politikken som skulle ta Kina i et stort sprang til den moderne tid, ledet som kjent til en økonomisk og sosial katastrofe. De demografiske anslagene på tragedien kom først på begynnelsen av 1980-tallet. De var dramatiske: 16,5 millioner mennesker døde, det vil si fem ganger flere enn i den store hungersnødkatastrofen i Bengal i 1943.

Noen år senere kom nye og enda høyere anslag, og det siste jeg har sett, står i Hang og Hallidays store bok om Mao: 38 millioner døde. På 20 år har vi altså fått mer enn en dobling av dødstallene uten at en har funnet nye døde i Kina eller har benyttet nye beregningsmetoder.

Hva ny forskning "får lov til" å finne ut er også illustrerende for hvordan tall i realiteten blir tilpasset rådende politiske holdninger. Ingen kan for eksempel finne ut at leveforholdene i Stalins Sovjet var bedre enn vi trodde. Den økonomiske historikeren Robert Allen, har imidlertid vist nettopp det i boken "Farm to Factory - A reinterpretation of the Soviet industrial revolution" (2003).

Allen beregner nye prisindekser og realinntekter på basis av tallene som er tilgjengelige etter murens fall. Mens de meste kjente levekårsundersøkelsene for Sovjet (Bergson og Chapman) fant at forbruket per innbygger falt på 1930-tallet, finner Allen at det faktisk økte betydelig, og særlig i byene. Millionene av unge som flyktet fra landsbygda til byene, tjente materielt på utviklingen og kunne derfor ha sine grunner til å støtte sovjetstaten.

Allen gjør selvsagt ikke stalinismen mer tålelig politisk. Men dersom tallene hans er riktige, blir det lettere å forstå hvorfor det grusomme regimet overlevde så lenge.

Som ventet fikk Allen store problemer med å publisere sitt imponerende arbeid. Tidsånden bestemte at åpningen av arkivene skulle vise at forholdene var verre enn vi trodde. Når han ikke fant det, må han ha gjort en dårlig jobb eller så rir han politiske kjepphester - mente flere.

Robert Allens bok på Princeton U Press.



Hvor mange døde i Bosnia-krigen på 1990-tallet? 20.000, 100.000, 300.000? (Og ja, det gikk verst utover muslimene, om noen skulle ha glemt det.)