Den farlige taperen

Den nasjonalistiske redaktøren er en livsfarlig taper, et resultat av VGs tilbakestående kultur.

Da jeg leste Olav Verstos kommentar i VG (14.desember 2010), slo det meg at han minner om noen han helst ikke vil bli sammenlignet med. Versto er en gammel, sur mann, dårlig utdannet og bare tilsynelatende tilpasset livet i en liberal hovedstad, men med sterke røtter i en forstokket kultur og en konstant ergrelse over at alt ikke er som før. Inne i Verstos hode ulmer det en konflikt mellom sivilisasjoner.

Kristne har fra barnsben av lært at de tilhører en overlegen religion. Men samtidig har kristne fra Norge og mange andre land kommet til å føle seg som tapere fordi kristendommen har vært på vikende front i mange hundre år. Verstos verden er reaksjonær både kulturelt og politisk, noe som har ført til et omfattende og ødeleggende intellektuelt forfall.

Det verste er at Versto ikke skjønner hvorfor det liberale samfunn er overlegent. Han ser ikke sammenhengen mellom individets frihet, retten til å kle seg som man vil og bo hvor man vil. For Versto er for eksempel hijab snarere egnet til å virke frastøtende og umoralsk.

En uinnskrenket ytringsfrihet er grunnlaget for at Versto kan sjikanere mindreverdige mennesker og kulturer. Det er fullt mulig å drive intellektuell terror uten samtidig å ofre sin egen integritet. Men i VG hører det intellektuelle selvmordet regelmessig med.

Den farlige taperen har kommet til å fornemme at den VG-kulturen han er rotfestet i, er fullstendig underlegen den liberale sivilisasjonen som vokser frem rundt ham. Den stadige påminnelsen om egen kulturs tilbakeståenhet blir uutholdelig, og den farlige taperen blir tilbøyelig til å kompensere for dette med sjikane av og konspirasjonsteorier om muslimer og andre.

«De andre har skylden»

Den tyske tenkeren Hans Magnus Enzensberger er den som best har beskrevet hvordan taperen finner en utvei, nemlig å straffe andre for at han selv har kommet til kort:

«På den ene siden vil taperen i publikasjonsøyeblikket oppleve en unik, overveldende makt. Det han gjør, gir ham en mulighet til å triumfere over andre med løgn og nedrige ord. Men han tar også høyde for denne maktfølelsens bakside, mistanken om at hans egen følelse av overlegenhet kan være verdiløs.»

Den konflikten vi her har streifet, utgjør en formidabel utfordring for det moderne samfunn. For det er jo ikke slik at kløften mellom Versto og anstendige nordmenn blir mindre, nei, den øker. Og mange VG-kulturelle lar seg bare i begrenset grad integrere i det liberale samfunn, et samfunn der mennesker ikke bedømmes ut fra religion og hudfarge.

For noen, kanskje særlig gamle, sure menn, kan dette fortone seg så uutholdelig at de heller foretrekker å bruke Norge største avis til å spre sitt intellektuelle grums over hele landet.

Jeg er pessimist. Nå er igjen minoritetene og religionsfriheten truet.

Gammel sur mann blir stadig eldre og surere, og gjentar selv igjen, og igjen,i sin bestrebelse etter å overbevise seg selv om at han tilhører et overlegent folk.