En fortelling om frihet

Unni Vikan dekker for første gang puppene for å føle seg anstendig.

Nettopp tilbakevendt fra USA, som jeg har fulgt på kloss hold i 40 år, gjør jeg meg noen tanker om bruken av BH som jeg gjerne deler med leserne.

For første gang på alle mine år i USA, har gjort feltarbeid både der og i andre land, og reist nesten overalt – vel, for første gang følte jeg meg presset til å bruke BH og bikinitopp.

Og jeg bukker altså under for første gang. Skjønt det er ikke sant. For jeg gjør det frivillig. Høyst frivillig. Ingen jeg kjenner, legger noe press på meg. Ingen ville så mye som antyde at det var feil at jeg viste puppene utendørs. Som de amerikanske kvinnene sier: Her hos oss har vi freedom. Deres grelle kontrast er Iran, Saudi-Arabia, Afghanistan, hvor kvinner med makt må dekke til håret.

Det er det som er grunnen til min refleksjon om BHen. På 1970-tallet brente vi BHen, ammet barn på kafe og solte oss toppløse. Men nå: Som om en bevegelse hadde fart over samfunnet og landet på kvinnenes pupper. Jeg husker min forstemthet og nedtrykthet på de amerikanske kvinnenes vegne. Puppene - kvinnens pryd og stolthet. Puppene – selve symbolet på fruktbarhet og moderlig omsorg. Forbudt. Vis dem ikke.

Og her er jeg i dag, år 2010, 66 år gammel, og føler et visst behov for å bli ansett som anstendig ved å drapere en BH rundt brystet. Det er ikke til å tro.

For tredve år siden kunne du ikke se forskjell på kvinner og menn. I dag signaliseres kjønnsidentitet umiskjennelig klart: BHen er kommet for å bli. Alle kvinner bruker nå BH, ingen menn bruker. Før gikk tenåringsjenter på stranden med puppen fremme. Dette er nå en saga blott. Og utviklingen går i en foruroligende retning. Samtlige kvinner jeg traff som ikke brukte BH eller bikini (de var alle høyt utdannede), sa seg utsatt for konstant, plagsomt press. De følte seg sterkt provosert over stadig å bli ansett som moralsk mindreverdige: «De later som de er bedre enn oss. Men moral sitter i hjertet, ikke i puppen!»

Frihetens krystallklare yttergrense.