«Onsager er saman med Einstein den største vitskapsmannen i det 20. hundreåret.» Dette ble i følge Jon Hustad sagt av fysikkprofessor Ivar Giæver. Så hvem var Lars Onsager? Han var nok ikke den største fysikeren på 1900-tallet, men han var altså norsk og vant nobelprisen i kjemi i 1968.
Et par linjer fra engelsk Wikipedia sier mye om mannen:
At JHU (Johns Hopkins) he had to teach freshman classes in chemistry, and it quickly became apparent that, while he was a genius at developing theories in physical chemistry, he had little talent for teaching. He was dismissed by JHU after one semester.Hans arbeid var så avansert at selv fysikkprofessorene ved Yale var ute av stand til å vurdere avhandlingen hans. Først da matematikerne gikk gjennom arbeidet ble det klart at avhandlingen var glitrende. Men altså: Onsager var en pedagogisk og sosial katastrofe. Johns Hopkins fikk derimot ingen glede av Onsagers geni og nobelpris, de hadde jo sparket ham.
Arnved Nedkvitne vinner nok ingen nobelpris, men han er også en sosial katastrofe, samtidig ser det ut til at han er en OK lærer og en god veileder. På sparkes professorene ikke fordi de er håpløse lærere, men fordi de legger seg ut med maktkåte administratorer.
6 kommentarer:
Dette - og da mener vi Onsager - er jo et ikke så ukjent fenomen: Mennesker som er dyktige i faget sitt, men katastrofer som lærere.
Noe som også på universitetsnivå, burde medføre et skille mellom undervisnings- og forskningsstillinger, i alle fall på de lavere nivåene.
Det er en myte at den som kan sitt fag også kan undervise.
ja, men man må kunne sitt fag for å undervise. Faglig dyktighet på høyt nivå oppnås gjennom forskning, på innføringsnivå trenger man ikke professorer til å undervise. Men å skille forskning og undervisning fullstendig vil være en katastrofe.
Vel, opp til et visst nivå er det fullt mulig å undervise uten å kunne faget særlig godt. Det krever litt arbeid, men mennesker med for eksempel hovedfag i norsk kan få bakoversveis når de ser hva som er mulig å lære middelmådige elever ved hjelp av læringsteknikker.
Men dette har åpenbare begrensninger, og det ligger i sakens natur at jo nærmere en kommer praktisk bruk av faget - om det er forskning eller for eksempel kirurgi.
Joda, men det er en del misforståelser ute og går. I barneskolen handler undervisning neste bare om å være i klasserommet med elevene, og det handler om å følge en ferdig plan utarbeidet av et statlig direktorat.
På universitetet er det motsatt, veldig mye av arbeidet handler om å utvikle fagene (kursene) og studiene, dette krever faglig oversikt & innsikt og ofte kjennskap til state of the art.
Har aldri studert i USA, men eg har fått eit slags inntrykk av at ein stor del av undervisninga på amerikanske høgskular og universitet gjort av studentassistentar, dvs. høgare grads studentar? Og Onsager fekk jo sparken, så slik kan nok skje der òg.
Ja, poenget er at han fikk sparken, og den første arbeidsgiveren mistet dermed en brilliant professor. Dersom universitetene gjør det til prinsipp at de sparker professorer av perifere grunner, ja, da går det nedenom.
I USA er det sånn at professorer ikke blir fast ansatt (såkalt tenure) før etter en prøvetid.
Legg inn en kommentar