lørdag 17. desember 2011

Rettspsykiatrisk erklæring avgitt 29.11.11 (anmeldelse)

Morgenbladets sakprosaanmelder Espen Søbye har tatt for seg en meget omtalt rettspsykiatrisk rapport. Den inneholder én ydmyk setning om usikkerhetsmomenter, påpeker Søbye: Mangel på drøfting og alternative
fortolkninger svekker erklæringens konklusjoner.

Søbye påpeker i likhet med en rekke andre:

En rekke begrepet og teorier som siktede benytter er ukjente for Husby og Sørheim og blir deretter omtalt som grandiose vrangforestillinger. Dette er en hovedsvakhet ved erklæringen, samtidig som det er akkurat dette som fører til diagnosen schizofren psykose.
(....)
Apokalyptiske teorier åpner for at enkeltpersoner kan bli redningsmenn, helter og frelsere ved å åpne øynene på folk ved sjokkerende handlinger. Dette kan gjøre nettopp slike teorier attraktive for personer med bestemte (narsissistiske) trekk, men for schizofrene?
(....)
De avviser med et par setninger alternativdiagnosen paranoid psykose som
er en tilstand som kjennetegnes av en eller flere beslektede vrangforestillinger. Dette kriteriet er ikke oppfylt sier de fordi «observandens bisarre vrangforestillinger dekker hele hans tilværelse og tankeverden ». Igjen: Hvordan er det mulig å skille dette? Hvis Breiviks vrangforestillinger dekker hele hans tilværelse og tankeverden hvordan var han da i stand til å gjennomføre de kompliserte handlingene han gjorde 22. juli 2011.
Andre konklusjoner basert på magert materiale:
Videre heter det flere steder at Behring Breivik etter at han flyttet hjem til sin mor ikke deltok i husarbeidet. Dette blir oppfattet som «omfattende funksjonssvikt». (s. 223) Det er ikke innlysende.
Søbye er på grensen til spydig, de fleste er vel enige om at det tvertimot er helt normalt at unge menn ikke deltar i husarbeidet.

Søbyes interessante gjennomgang antyder at psykiaterne kan være ofre for sin egen forutinntatthet:
Helt i begynnelsen av [rapporten] gjengis medisinsk journal fra Ila datert 27.07.11 Den konkluderer med at Behring ikke var psykotisk. En ny undersøkelse en uke seinere kommer til det samme resultatet. Fengselslegens funn, som ser ut til å være bekreftet av en psykiater (s.70) kommenteres ikke av Husby og Sørheim. Dette er egnet til å forundre særlig fordi de alt i sin første samtale med siktede er inne på at han kan være psykotisk.
Denne tendensen til å søke bekreftelse på den hypotesen eller oppfatningen man har på forhånd kalles i psykologien for confirmation bias. Psykologer og psykiatere burde derfor være de beste til å være på vakt mot en slik fallgrube. Men kan det se ut til at de konsekvent har tolket observasjonene i en bestemt retning.

6 kommentarer:

raagraaum sa...

Det ser for oss ut til at Sørbye ikke kjenner sjangeren "sakkyndig rapport."

Det kan godt hende at sakkyndige rapporter burde være mer åpne og argumenterende, men det er knapt nok tilfelle i sjangeren slik den er i dag.

Norsk praksis er at de(n) sakkyndige foretar en vurdering og kommer til en konklusjon, som deretter forsvares. At denne konklusjonen (rapporten) ikke inkluderer det som måtte være av tilbakelagt tvil, hører til sjangeren.

Problemet vi nå står overfor (fordi så mange mer eller mindre eksperter på mer eller mindre godt grunnlag har uttalt seg) er hvorvidt vi ønsker at juristene skal overta mer av vår virkelighetsforståelse?

Slik det er nå, er det opp til retten å bruke eller forkaste de(n) sakkyndiges vurderinger. Men, siden de(n) sakkyndige uttaler seg (og ikke drøfter), er det i praksis stor sannsynlighet for at de(n) sakkyndiges vurdering legges til grunn.

I og med at sakkyndige rapporter kvalitetsvurderes, har vi et system som kanskje er bedre enn alternativet - at det er jurister og legfolk som tolker motstridende faglige uttalelser.

Hvorfor?

Jo, fordi slik rettssystemet normalt fungerer, har den som først kommer med en påstand rett - så lenge den andre sida ikke kommer med fakta som slår ut første versjon.

"Den første har rett" er, selv om det ikke er et juridisk men mer ett psykologisk prinsipp, farlig.

Behøver vi å begrunne det?

Konrad sa...

Søbye er verken jurist eller psykiater, men i forbindelse med sin store biografi om Scharffenberg gikk han gjennom en stor mengde slike rapporter.

Uansett er det et rettssikerhetsproblem at to (2) sakkyndige uttaler seg på en lite åpen og drøftende måte, og deres konklusjon blir sjelden overprøvet. Dermed har disse to mye store makt enn dommere og jury, med et pennestrøk setter de nærmest hele rettsprosessen til side. Skyldspørsmålet blir behandlet på en mye åpnere og mer drøftende måte.

raagraaum sa...

Det er vel ikke korrekt at det er to personer som avgjør.

Bare for å minne på det du åpenbart vet: To undersøker pasienten og skriver en rapport. Denne rapporten vurderes av en kommisjon. Deretter avgjør retten.

I en del land er prosessen at påtalemakten finner en (eller flere) sakkyndig(e) som de venter skal gi en konklusjon som passer deres forståelse av saka. Den siktede finner en (eller flere) sakkyndige som vedkommendes advokat(er) forventer skal komme til en konklusjon som de ønsker.

Dette fører til at sakkyndige blir gruppert i miljøer som er "aktorvennlige" og "siktetvennlige". Dette systemet brukes også i Norge - i sivilsaker som for eksempel trafikkskader. Dette er et system som fremmer mer eller mindre direkte korrupsjonsaktige tilstander.

Problemet er dypest sett hvorvidt en domstol er riktig instans for å avgjøre vitenskapelig/faglige vurderinger. Vi mener at jurister og legfolk ikke har forutsetninger for å gjøre det. Faglig/vitenskapelige spørsmål avgjøres best innen faget og tilliggende disipliner.

Konrad sa...

Joda, men prater deg bort fra poenget: I praksis blir ikke sakkyndiges konklusjon overprøvd, i allefall ikke av retten. Alle andre aspekter ved saken (bevis/skyld, straffeutmåling, selve saksbehandlingen) kan prøves gjentatte ganger, inkludert via den nye gjenopptakelseskommisjonen. Men de sakkyndiges rapport er i praksis hogget i stein.

Flott med fagkunnskap og det er naturligvis bedre med 2 enn med 1, men problemet er nok en gang at to sakkyndige nesten på egen hånd (selv om de er aldri så samvittighetsfulle) setter strafferetten ut av spill. Det er to sakkyndige som avgjør saken på sitt kontor. Jeg håper du forstår at dette er et rettssikkerhetsproblem.

raagraaum sa...

Men problemet er ikke så enkelt at om jurister eksaminerer sakkyndige som per definisjon, eller i det minste i praksis, er partiske, så tilfredsstilles lovens krav om utilregnelighet basert på medisinske kriterier.

Vi har to systemer som begge har sine svakheter.

I Norge er det forskjellig mellom straffesaker og privatrettslige saker. I privatrettslige saker er det fritt fram for partene å skaffe seg sakkyndige. Det medfører korrupsjonslignende tilstander, for eksempel i forholdet mellom forsikringsbransje og visse sakkyndige. I en del andre typer saker er det også slik at aktører med god økonomi overkjører aktører med dårlig økonomi.

Hvis vi innfører samme type system i straffesaker, oppnår vi at tiltalte med god økonomi får en annen type rettssikkerhet enn tiltalte med dårlig økonomi, hvis ikke staten stiller ubegrensede midler til rådighet.

I siste tilfelle lager vi "sugerør til statskassa".

Konrad sa...

"Men problemet er ikke så enkelt at om jurister eksaminerer sakkyndige som per definisjon, eller i det minste i praksis, er partiske, så tilfredsstilles lovens krav om utilregnelighet basert på medisinske kriterier."

Hva mener du egentlig?