Justisdepartementet misliker sterkt medienes søkelys på behandlingen av asylsøkere og deres søknader. Derfor inviterte statssekretær Lønseth til et seminar der han ba journalistene roe seg litt ned, skriver Michelet i Dagbladet.
Er det sant så er det selsomt. Det gjør ikke saken bedre at ingen (ja bortsett fra Michelet) gir Lønseth svar på tiltale. Hvor ytringsfrihetsfundamentalistene på Minerva? Jan Arild Snoen, hallo! Hvor er du Kokkvold? Alexandra Irene Larsen, halloooo!
Er det ikke særlig kritikk av myndighetene ytringsfriheten er velegnet for? Nei, de norske ytringsfrihetsfundamentalistene er mest opptatt av det ikke skal legges hindringer i veien for ytringer utformet med det ene formål å provosere en liten minoritet. Når myndightene forsøker å hindre kritikk av myndighetene, endog selveste Politidepartementet, da er de påfallende stille.
Norsk pokerspiller flytter til Wien
for 20 timer siden
3 kommentarer:
Innlegget er jo helt greit, dét, inntil man begynner å tenke litt over realitetene.
En av realitetene er at rettighetstankegangen gjør at man de facto ikke kan sende asylsøkere lynraskt ut. Det umenneskelige er først og fremst vrangviljen mot en rask saksbehandling.
Ønsker man ikke en rask saksbehandling, er man nødt til å akseptere at folk sendes ut etter en langdryg saksbehandling.
Eller så må man si at uansett hvem du er, får du asyl. Noen ganger tar det tid, men til sist får du det på humanitært grunnlag pga. lang saksbehandling.
Mitt svar er å fortsette med smertefulle utsendelser dersom dette er i tråd med vedtatte retningslinjer (dvs. skjære ned på humanitære asylgodkjenninger), og parallelt gjøre søknadsbehandlingen kortere.
Etter hvert som at saksbehandlingstiden er kuttet ned, og utsendelsesberget er avviklet, vil Norge ha en menneskelig asylpolitikk.
Det som etter mitt syn ikke henger på greip, er å avvise alle krav til rask behandling, og så deretter protestere mot sene utsendelser.
Det kan det godt hende du har rett, men denne gangen dreier det seg ikke om asylpolitikk, men om justisdepartementets forsøk på kneble norske journalister - det er et alvorlig problem uansett asylpolitikk.
Jeg mistenker Fru Michelet for å snakke for sin syke mor. Hun vet utmerket godt hvordan norsk asylpolitikk henger sammen, men vet også noe om avissalg og stemmeflytting.
Hun virker forulempet fordi noen påtaler at enkelte blekker kunne bli noe mindre tabloide - og ingen er jo så forulempet som den som irettesettes med rette.
Statistikk om pressens oppslag er IKKE statistikk over EN ENKELT tabloidavis' oppslag - og uansett er kvantifisering av kvalitative data en omdiskutert øvelse.
At staten vil ha en annen nyhetsdekning enn den får, er sett mang en gang. Bistandsområdet er ett eksempel. Hadde man blitt nektet å skrive den vinklingen man ønsker, ville vi hatt et problem. Selv synes jeg f.eks. at pressedekningen i Maria Amelie-saken var forferdelig, men å gi forbud mot å skrive sånt møkk er ikke løsningen.
Jeg er faktisk tilhenger av at vi skulle kutte all pressestøtte, så får Dagbladet og de andre bli så tabloide som de vil, bare at det ikke skjer for skattebetalernes penger.
Legg inn en kommentar