EDIT: Her eksempel på empiri som Lars Gule kunne tatt en titt på.
Lars Gule har vært i verbal klinsj med Iffit Z. Qureshi etter sistnevntes reaksjon på Gules kronikk "Islams elendighet" i Klassekampen. Gule påstår blant annet at muslimer er fatalister eller i det minste at islam legitimerer fatalisme. Uten å gå inn på alle sider av debatten har Qureshi opplagt rett i at Gules empiri er heller skrøpelig. Gule har kjørt taxi Midtøsten og observert at villmannskjøringen begrunnes med "inshe-Allah" (hvis gud vil), i muslimenes hoder er det altså Gud og ikke sjåføren som bestemmer om man overlever turen.
Dette er tynne greier. Gule er forsker og burde stilt et par kritiske spørsmål til egne konklusjoner: Kanskje "inshe-Allah" er mer en talemåte enn en reell begrunnelse? Har ikke alle religioner (nærmest per definisjon) fatalistisk trekk (kristendommen bygger jo helt eksplisitt på forestillinger om den allmektige)? Kjører kristne eller ateistiske arabere så mye penere? Kjører jødiske israelere så mye penere enn muslimske israelere? Han etterlyser empiri, antropologiske undersøkelser etc fra Qureshi, men hvor er Gules egen hardtslående empiri? 
Selv om islams lære er fatalistisk betyr vel ikke det nødvendigvis at muslimer er fatalistiske i hodet - Koranen er ikke en statistisk oversikt over islamske samfunn, over muslimers tenkemåte og atferd. Kan det være at Gule her var på vei til å gjøre samme slutningsfeil som dagens anti-islamistiske ekstremister? Forveksler Gule ideer med realiteter? Uansett er vel også muslimer individer akkurat som kristne, humanister og ateister, man kan ikke redusere folks atferd og tenkning til bare kultur eller bare religion.
Noe å tenke på for Den tvilsomme humanist og andre som har tatt Gule i forsvar.
Bildet: førsteamanuensis, dr.philos. Lars Gule,
verbal slugger
Bør denne turisten betale besøksbidrag?
for 6 timer siden
6 kommentarer:
Her er det relevante avsnittet i min kronikk i Klassekampen (tilgjengelig her: http://www.honestthinking.org/no/pub08/Kk.2008.10.11.LG.Islams_elendighet.htm), men noen innlagte uthevinger her:
«Uansett er dette svært uheldig, for her fratas mennesket ansvaret for sine handlinger. Dette er også et eksempel på at en teologisk oppfatning kan påvirke handlinger. Mange muslimske sjåfør kjører uforsvarlig og legger ansvaret for mulige konsekvenser på sin gud. Det er guden som bestemmer om man lever eller dør. Og atskillige dør av dette, viser trafikkulykkene i mange muslimske land.
Allmaktsforestillingen kommer godt til uttrykk i det utbredte arabiske munnhellet inshe Allah, som ofte oversettes med «hvis gud vil». Men faktisk betyr uttrykket «hvis gud har villet», med andre ord vil noe bare skje dersom gud – som jo er allmektig og allvitende – allerede har villet at dette noe skulle skje. For guds vilje er gjeldene fra tidenes morgen og har fastlagt hva som ville skje i framtiden. Det innebærer at utsagnet «vi møtes i morgen, inshe Allah» teologisk sett innebærer at vi møtes i morgen bare dersom dette er noe gud allerede har villet.
En slik posisjon fjerner altså den fri vilje. Dermed fjernes også menneskets moralske ansvar for det som skjer. (Og mange har opplevd frustrasjonen over at mange muslimer ikke tar sine møteavtaler på alvor). I sin ytterste konsekvens opphører egentlig all menneskelig handling fordi alt er et resultat av guds fortidige eller kontinuerlige vilje og skaperhandlinger.
Men selv om mange bruker skjebnetroen som unnskyldning for sine handlinger eller mangel på handling, er det ikke slik at alle muslimer hele tiden opptrer som om de ikke hadde noen fri vilje. Tvert imot. Ofte understrekes ansvaret for egne handlinger og nødvendigheten av å gjøre noe. En slik paradoksalt selvmotsigende virkelighetsoppfatning er heller ikke unik for muslimer.
Konklusjonen er likevel uunngåelig: islam er grunnleggende sett et selvmotsigende teologisk-filosofisk system.»
Kanskje dette resonnementet ikke var så åndsfattig som Konrad synes å mene? Kanskje var det mer åpent og tentativt? Kanskje inneholdt det formuleringer av en mer ikke-bombastiske type? Som også åpner for empirisk motsigelse? Kanskje bør man også referere riktig før man kritiserer?
Lars Gule
Takk for din kommentar.
Nå er det slik i disse internettider at det som ikke er tilgjengelig per museklikk, ikke ekisterer, dermed var jeg henvist til sekundærlitteraturen.
Jeg ser at du er langt mer tentativ og åpen enn sekundærlitteraturen gir inntrykk av, og jeg beklager at du av den grunn ble upresist gjengitt.
Men det er likevel noe svært problematisk ved tilnærmingen din. For det første at empirien er anekdotisk (og dermed illustrasjoner snarere enn "bevis"). Dernest at empirien ikke er komparativ. Mange overveiende kristne land i Afrika og Sør-Amerika har en svært farlig trafikk, ja til og med Polen har en trafikk som er 3-5 ganger så farlig som Norge. Skyldes dette polakkenes fatalistiske tenkemåte? Jeg er ikke overbevist.
Hovedproblemet er altså slutningen det er en kausalitet fra ideer (religion) til realiteter (f.eks. trafikkatferd). I sum blir dette lettvint empirisk samfunnsforskning. Jeg kan imidlertid følge deg et stykke på vei dersom dette er å anse som en dristig hypotese.
Forøvrig har jeg ikke noe problemer med konklusjonen at islam slik den praktiseres blir selvmotsigende.
Takk til Konrad for redelig moderering av sitt opprinnelige innlegg i lys av ny informasjon.
Ellers er jeg helt enig i at det er problematisk med en enkel kobling predestinasjon - fatalisme - trafikkulykker. Her er jeg definitivt åpen for empiriske og komparative motsigelser. Og de empiriske referansene jeg brukte, er knapt mer enn anekdotiske. Det var da også derfor dette var ment som en "illustrasjon", og altså ikke utgjorde mer enn 35 ord av totalt 780 i hele kronikken.
Men at det kan være relevant å undersøke den utbredte fatalismens (ganske uimotsigelig faktum) betydning for atferd i forskjellige sammenhenger, mener jeg er et rimelig prosjekt. Det må imidlertid gjøres komparativt. Ellers er jeg nok mer bekymret over den politiske apati som fatalisme kan føre til, enn for et noe forhøyet antall trafikkulykker – for andre land i sør har også vanvittig høye ulykkestall, ikke bare de muslimske.
Det hadde ellers vært å ønske at flere opptrådte som Konrad. Da kunne vi fått til en seriøs diskusjon. Nå forfaller det hele til skjellsord fordi folk ikke kan/vil lese hva som faktisk er utgangspunktet.
Lars Gule
Jeg er enig i at det er et interessant prosjekt og Lars Gule har skissert noen hypoteser som et slikt prosjekt kan studere. Et slikt tenkt prosjekt minner jo mye om det klassikerne Durkheim og Weber gjorde med hhv selvmord og kapitalisme.
Men et slikt prosjekt må gjennomføre mange krevende empiriske øvelser, herunder skille mellom reell fatalisme og fatalisme som talemåte, hvorvidt en evt gjennomgripende/utbredt fatalisme henger nært sammen med religion, og hvilke sosiale konsekvenser slik fatalisme. Her er det mange ledd, og uten å ha noe mer empiri enn Gule er likevel min gjetning at religions læresetninger spiller en begrenset rolle.
Ellers er jeg enig i faren ved at fatalisme kan lede til politisk apati, men igjen er det et spørsmål om høna og egget - kanskje er det politisk ufrihet som fører til fatalisme/poltisk apati? Kanskje forklaringene bør søkes like mye i de politiske forholdene som i religionen.
Det dere begge glatt overser er at insha'allah er et arabisk uttrykk, ikke et muslimsk uttrykk, og anvendes like ofte av kristne som av muslimer.
Kan godt være, det har jeg ikke greie på.
Jeg vet imidlertid at vi også på norsk har en rekke tålemåter med fatalistisk preg (altså som synes å gi uttrykk for en fatalistisk holdning), f.eks.:
"sånn er livet"
"den som lever får se"
"det er skjebnen som rår"
"høyere makter"
etcetc.
Legg inn en kommentar