Imbesile, løsgjengere, vaneforbrytere og skjøger

Espen Søbye har sett nærmere på rasehygienens historie i Norge:

I 1907 hevdet Scharffenberg at det han kalte en nervøs slektsdegenerasjon kunne være årsaken til både alkoholisme og kriminalitet. Tyven og den prostituerte var et mindreverdig og alkoholisert individ. Samme år tok han til orde for at også omstreifere skulle interneres på ubestemt tid for å øke tryggheten i samfunnet og få ned alkoholkonsumet, og i 1911 gikk Scharffenberg for første gang eksplisitt inn for å utelukke bestemte grupper fra avlen gjennom sterilisering.
(...)
For det Scharffenberg kalte imbesile, løsgjengere, vaneforbrytere og skjøger, nyttet det verken med opplysning eller ekteskapsforbud. Bare gjennom tvang kunne de hindres i å forplante seg. Dette kunne skje på to måter, gjennom internering, for kvinnenes del frem til klimakteriet, eller ved sterilisering.

Nuvel. Rasehygienen (som ikke er identisk med nazistenes raserensing) er ikke lenger på moten, men skriver Roll-Hansen i 1998:

Etter den andre verdenskrig skjedde det nye endringer både i verdier og kunnskaper. Overgrepene som ble begått under den andre verdenskrig, spesielt av Tyskland og Japan, gjorde stort inntrykk. Individets rettigheter ble styrket og sympatien for eugenikk raskt svekket. Likevel argumenterte Evang så sent som i 1955 for økt eugenisk sterilisering av åndssvake. Han beklaget den nedgangen som hadde skjedd siden 1945.

Evang er den legendarisk helsedirektør Karl Evang.

Selv om Scharffenberg hadde lite vitenskapelig grunnlag, har dette paradoksalt nok blitt tilgjengelig i forbindelse med endringer i abortreglene i USA. Sterilisering er jo naturlig nok minst så effektivit som abort.