Norges moralske omdømme

For meg som innvandrer i Norge, er den største trusselen mot landets sentrale humanitære verdier et politisk parti som er åpent innvandrerfiendtlig: Fremskrittspartiet (Frp). Dette skriver Paul Stephens i Aftenbladet.

I et tidligere innlegg (Aftenbladet 17.aug) skrev Paul Stephens (professor og dessuten innvandrer fra UK):

Realiteten er at innvandrere ikke er særlig velkomne i Norge. Det merker selv jeg, en hvit, britisk innvandrer som er godt integrert i samfunnet.

Førsteamanuensis Svein Tuastad kommer med en kontroversiell, dristig og, mener jeg, riktig påstand i Stavanger Aftenblad (4. august 2011): «
Rosedemokratiet, at det norske folk når slår ring om de opne, fleirkulturelle samfunnet, er eit falsk bilete.

Realiteten er at den naturlege responsen til mange nordmenn den 22. juli var å skjella ut og banka opp muslimar.»
 Han legger til: «Denne hatmentaliteten og gruppetenkinga må meg gripa fatt i.» Jeg er enig.

Imidlertid vil ikke dette være en lett oppgave i et samfunn der 51 prosent av folk var enige i følgende utsagnet i 2010: Innvandrere i Norge bør bestrebe seg på å bli så lik nordmenn som mulig. (Statistisk sentral byrå, 2011)

I intervjuet med Aftenbladet 4.aug hevdet Svein Tuastad at "rosedemokratiet er falskt" og poengeterte blant annet:

Politikken treng eit saftig språk også etter 22.juli, også i innvandrardebatten. Det er ikkje retorikken som er problemet, men tre typar meiningar: 1) Me må slutta å diskutera om Norge skal vera eit fleirkulturelt samfunn. Me er det allereide. Dersom me ikkje skal vera det; skal dei ut dei som alt er her? 2) Me må halda opp med å fremja meiningar med valdsbodskap, om konspirasjon om at nokon vil ta landet vårt. 3) Dei som brukar Facebook til å spy ut elende om muslimar som ei stor gruppe, må slutta med det.