søndag 30. mai 2010

Vilks, Westergaard og hyklerne

Ytringsfriheten

av Jan Guillou

Kunstneren Lars Vilks kaster seg over de lettkrenkede tullingene.

Størst av alt akkurat nå er ikke kjærligheten. Størst av alt er ikke engang ytringsfriheten. Størst av alt er kunstneren Lars Vilks’ ytringsfrihet idet han anstrenger seg til det ytterste for å terge på seg og forulempe så mange troende muslimer som mulig.

I hvert fall om vi skal tro de svenske borgerlige avisenes leder- og kulturskribenter, som mannssterkt slutter opp om Vilks’ siste påhitt: Å framstille homser i aksjon, iført masker som skal forestille profeten Muhammed. For denne morsomheten, som av alle steder fant sted på universitetet i Uppsala, ble Vilks stanget i brystet av en selvutnevnt forsvarer av islams aller helligste.

Nok et framskritt, nok en seier for ytringsfriheten.

Men selv om Vilks har ubestridt ytringsfrihet, kan ikke hans ytringer unntas kritikk. Denne grunnleggende misforståelsen sprer seg nå som politisk høysnue på leder- og kultursidene i den ivrigst krigsliberale pressen.

For eksempel hevder de to redaktørene for høyreavisene Neo og Axess at enhver som kritiserer Vilks, «velger å komme de skrålende islamistene i møte» (i Dagens Nyheter, 18. mai). Redaktørene har satt opp en liste over publisister som skal ha gjort seg skyldig i slik skjensel. Brennmerking altså, et forsøk på å skremme folk til taushet.

Jeg vil derfor frekt utnytte min egen ytringsfrihet, som verken er mer eller mindre verdt enn Vilks’ frihet, til å påpeke et par ting. Lars Vilks’ oppfatning at det «er for mange muslimer i Sverige» og hans uttalte hensikt – å «lære muslimer demokrati» – rommer en forakt som bør vise oss at det er Vilks selv som har en lekse å lære. Og i sin påberopelse av brei folkelig støtte river Vilks av seg sitt kunstneriske fikenblad:

«Jo, jeg får støtte fra mange hold. Vi må huske at ute i folkedypet råder en sterk fremmedfiendtlig stemning det sjelden blir snakket om. Men den er der, og derfor får jeg selvsagt heiarop fra den kanten.» (Expressen, 18. mai).

Sverigedemokraterna, hvis politiske styrke Vilks åpenbart overdriver, er altså på hans side. Sammen med Sveriges liberale skribenter. Dermed har Vilks lykkes med sin strategi, som er like smart som den er kynisk. Trikset hans er forbløffende enkelt:

Han har systematisk gått løs på dem det er lettest å krenke, og som også lettest lar seg krenke: En liten minoritet av hysterikere, tullinger og arbeidsløse tenåringsgangstere blant den drøye halvmillionen innvandrere og svartinger som både sverigedemokrater og liberale kulturskribenter slurvete nok føyser sammen under betegnelsen «muslimer».

Selvsagt ville 99,9 prosent av disse menneskene aldri ha kommet på tanken om å stange ned Lars Vilks, og langt mindre true med å drepe ham eller forsøke å brenne ned huset hans.

Likevel er andelen hysterikere og tullinger noe høyere blant «muslimene» enn for eksempel blant folk fra Skåne. Det har sin enkle og konkrete årsak. Blant skåninger finnes ingen folk med krigstraumer, ingen flyktninger som venter på en beskjed om liv eller død, oppholdstillatelse eller gjenutsendelse til Iran. Blant skåninger er følelsen av å være diskriminert relativt sett ubetydelig. Skåningene er ikke arbeidsløse, fattige eller språklig handikappede, og de blir ikke utsatt for hatkampanjer fra lumske, små politiske partier.

Det er derfor lite sannsynlig at man skal kunne bli stanget ned av en skåning. Det er derimot mer sannsynlig at folk som ikke kan forsvare seg verbalt, vil bruke råtne tomater i stedet for ord, eller faktisk stange noen.

Kjernen i Lars Vilks prosjekt er altså at han langer ut mot mennesker som er så svake at de ikke kan forsvare seg med ord, ytringsfrihet meg her eller der. Hyklersk kaller Vilks dette en test av ytringsfrihetens grenser. Ifølge denne politiske strategien, som ble oppfunnet i Danmark, må ytringsfrihetens grenser alltid testes på muslimer. Til tross for at vi allerede vet svært godt at slike grenser ikke finnes.

Altså er prosjektet feigt.

Dersom Lars Vilks ønsket å teste ytringsfrihetens og kunstens grenser i et demokratisk samfunn, burde han for eksempel begynne å hetse homsebevegelsen. Eller tegne artige tegninger der kjente kulturjournalister framstilles som pedofile.

Da ville han verken blitt stanget ned på universiteter eller drapstruet per telefon. Han ville derimot blitt revet i stykker av en ødeleggende kampanje på avisenes kultur- og ledersider, siden angrepet i dette tilfellet ville ha vært rettet mot «muslimenes» rake motsetning: de mest taleføre og velformulerte.

Lars Vilks’ ytringsfrihet ville da ha vært like stor som under hans nåværende streben for å håne de maktesløse. Så er det da ikke ytringsfriheten som er problemet, men den politiske moralen.

------------
Klassekampen, 29.mai 2010 (via Brumlebass)
gjengitt uten tillatelse

svensk versjon i Aftonbladet.

Jævla informasjonssjefer!

Ole Irgens mente at bøndene hadde fått for mye fra staten i årets jordbruksoppgjør, noe han også ga klart uttrykk for på sin private blogg 16. mai i år. Irgens er informasjonssjef i DnB NOR.

Den gjennomsnittlige norske bonde tjener 150.000 kroner på gårdsdriften. Dersom hvert årsverk i landbruket er subsidiert med la oss si 150.000, kan vi tenke på tallet 300.000.

Til sammenligning tjener Ole Irgens 469.000 kroner i følge skattelistene, reell inntekt er dermed rundt 800.000 kroner.

Irgens arbeider i en næring som stadig må reddes av myndighetene, i praksis er dermed en anselig del av lønnen hans skattebetalernes penger. Dessuten tjener banknæringen på å skvise en solid rentemargin ut av vanlige folk med lønnskonto og huslån, mastodonten DnB er antaklig Norges minst effektive bank. På toppen av det hele tjener altså Irgens en saftig lønn på ytterst banal jobb, han produserer bullshit. Frekkhetens nådegave er det noe som heter, og dette er tydeligvis den viktigste kvalifikasjonen for å bli informasjonssjef. Bøndene produserer i det minste noe nyttig, mens informasjonssjefer bedriver negativ verdiskaping. Denne uinformasjonssjefen får nå voksenopplæring.

Irgens er bare slått av eiendomsmeglere når det gjelder å få fett betalt for en banal jobb. En eiendomsmegler tar hånd om noen husnøkler og sier ting som "her er kjøkkenet" og "se så fin utsikt". Deretter tenker megleren på et tall som er like latterlig som hans egen lønn.


Denne bullshiten får i det minste gresset til å gro.

Blogglisten

lørdag 29. mai 2010

Thon tar over Datatilsynet

Nåværende forbrukerombud Bjørn Erik Thon ble fredag utnevnt til ny direktør for Datatilsynet. Jeg tror som Apenes at dette er et godt valg, særlig når man ser listen over andre kandidater.

Thon viser i det minst sunn skepsis til Datalagringsdirektivet, han sier bl.a.:

- Jeg er i tvil om å samle inn den enorme mengde data faktisk vil bekjempe kriminalitet. Jeg tror en dreven kriminell raskt vil forstå hvilke kommunikasjonskanaler man bør bruke for å unngå overvåkning og lagring, sier den nye direktøren for Datatilsynet.

Og til TU:

- Jeg er mot Datalagringsdirektivet, og dette er – etter at høringsrundene nå er unnagjort – en politisk prosess jeg vil gå inn i. For meg handler det fundamentale spørsmålet om forholdsmessighet – mellom det som skal samles inn og lagres, og effekten som oppnås gjennom kriminalitetsbekjempelse. (...) Man snakker allerede om å endre direktivet. Det er etter min mening ikke en kilde til forbedring – men noe svært bekymringsverdig i seg selv. Det at man vil samle inn så enorme datasett om hele befolkningen uten på forhånd å ha helt klare tanker om hvordan og i hvilken grad de skal benyttes, er alvorlig, sa Datatilsynets nye sjef.

– Det er stilt spørsmål om effekten av å bygge opp et så stort datamateriale som det legges opp til. Det er også skummelt at forutsetningene for å bruke de dataene som samles inn kan endres, sier Thon til NTB/E24.

Computerworld omtaler også utnevnelsen.


Nei, det er ikke Stoltenberg.

Blogglisten

fredag 28. mai 2010

Ikke republikk denne gangen heller

Radikaleren Hallgeir Langeland førte an i noe som nærmer seg et ritual hvert fjerde år: Stortinget drøftet grunnlovsforslag fra SV om å erstatte Kongehuset med republikk, skriver Vårt Land.

Om noen skulle være i tvil: Monarkiet er en pussighet i et demokratisk land, men som alle vet er jo det norske monarkiet konstitusjonelt og fungerer smidig innenfor den parlamentaristiske ramme. "Kongen leser også aviser", som kong Harald sa en gang.

Uansett hvor sympatisk og fornuftig monark vi har og uansett hvor politisk klokt og uavhengig han opptrer - monarkiet bør prinsippielt avskaffes. I 2014 er grunnloven 200 år og det er kanskje på tide å fjerne den siste rest av enevelde og adel. Spørsmålet blir hva som kan og bør erstatte kongen som statsoverhode, og fremfor alt om parlamentarismen bør avskaffes og erstattes av reelt presidentstyre som i USA.

Det mest realistiske og den minst dramatiske forandringen er nok en seremoniell president som i Tyskland eller Island, altså at retten til å bo på Slottet oppnås ved valg, ikke ved arv. Med en slik ordning kan den norske parlamentarismen videreføres.

Reelt presidentstyre som i USA (der presidenten er regjeringssjef og reell sjef for den utøvende myndighet), vil antakelig innebære en omveltning av det politiske system. Partiene vil bli mindre viktige, samtidig må antaklig Høyesterett bli viktigere enn i dag dersom parlamentarismen avskaffes. Dersom den utøvende makt ikke blir avhengig av tillit i Stortinget, må maktutøvelsen kontrolleres av domstolene med Høyesterett i spissen.

Selv er jeg prinsippielt tilhenger av en reell tredeling av makten, i stedet for dagens system der både Storting og domstolene opptrer som Regjeringens forlengede arm. I USA og Tyskland balanseres sentralmakten ytterligere av en reell desentralisering til delstatene.


Upolitisk president, høyt respektert for sitt politiske arbeid.

Blogglisten

torsdag 27. mai 2010

Ikke forbud mot helskjegg likevel

Stortinget forkastet torsdag forslaget fra Fremskrittspartiet om forbud mot heldekkende skjegg og solbriller på offentlig sted. Partiet ble stående alene om forslaget. Frp foreslo også at personer som opptrer med slik hårvekst skal nektes offentlige tjenester, melder VG.

- Vi må sette ned foten og si klart fra at Norge ikke er det rette landet å bruke heldekkende skjegg. At det er få menn med helskjegg som bruker solbriller, er ikke noe argument for å si nei til forbud, sa Gjermund Hagesæther (Frp).

Han trakk også fram at det kan være skummelt å møte menn med masse skjegg og solbriller.



Frøken Portman synest tydeligvis at det er skummelt å møte mann med skjegg og mørke briller.

Blogglisten

Det er krig!

Det er krig i bloggverdenen, kan vi lese også i VG.

I Afghanistan derimot er det bare kamper, soldater blir drept av bomber, offensiver, norske soldater er i Afghanistan for å forsvare Norge, norske soldater skyter med skarpt mot "fienden", militære operasjoner, etcetc. Men krig, nei, det er det ikke i Afghanistan.


Krig er en jentegreie.

Blogglisten

Politiet: Lovgiver, dommer og bøddel?

Politiet skal håndheve loven, ikke forfatte den. Man må skape en balansert, demokratisk debatt, der partene møtes på like vilkår, til samme tid. For man får rett og slett ikke begge deler – både godt personvern og det totale, mest effektive systemet for politiet. Man må velge. Dette skriver Helmers og Rønnevik i Datatilsynet.

Ellers: Uhuru som alltid opplysende.


Blogglisten

mandag 24. mai 2010

Snakk om Buddha-dagen

Vi må lære oss å snakke om Buddah. I rasjonell debatt og kjærlighetserklæringer, i humor og harselas. Mannen er blitt så viktig at han fortjener såpass. Minerva utfordrer buddister til å forstå hvorfor det er nødvendig.

At jeg mener Tripitaka kan være problematisk for ikke-buddister, betyr ikke at jeg mener Tripitaka eller norske buddister er en trussel. De aller flest norske buddister støtter opp om demokratiet og rettsstaten, og kombinerer dette utmerket med sin tro. Mange av de mest profilerte norske buddister har endog en svært god forståelse av den liberale rettsstaten og står stødigere på rettsstatsprinsippene enn folk flest. Det betyr heller ikke at jeg mener at Tripitaka er en negativ innflytelse i Norge. Jeg tror mange buddister i Tripitaka finner styrke til å leve bedre liv.

Hvis en buddist sier at homofili er galt, fordi Tripitaka beskriver det som galt eller fordi Buddha sa at det var galt, må jeg kunne argumentere med å si at Buddha i så fall var sneversynt. Mer enn det: Jeg må kunne gjøre narr av sneversyntheten. Og selv om de fleste buddister tolker Tripitaka på måter som i hovedsak er akseptabelt for meg, finnes det også mange som ikke gjør det. Ikke-buddister må kunne gjøre narr av Buddha både overfor moderate, og overfor ekstreme, tolkninger av ham. Ikke fordi Tripitaka og bruken av den er fundamentalt annerledes enn muslimers bruk av Koranen eller andres bruk av Marx, Platon eller Ayn Rand; men nettopp fordi bruken av Tripitaka akkurat på samme måte som bruken av andre tekster er politisk relevante. Med det mener jeg ikke at buddister flest vil innføre munkestyre i Norge; men i et demokratisk samfunn har verdigrunnlag, livssyn og moralske normer politiske implikasjoner – både gjennom sin påvirkning på lovgivning og gjennom sin påvirkning på den offentlige debatten og samfunnets normer.

Har Buddha innflytelse i Norge idag? Også globalt vil noen peke på at kritikk av buddisme foregår i en situasjon der buddister i mange land har et moralsk hegemoni. Det er betydelig motvilje mot buddisme og buddister i nesten alle samfunn, men i Norge er det få buddister i fremtredende posisjoner. Det å gjøre narr av Buddha på en måte som sårer buddister er å sparke nedover.

Vi publiserer ikke Buddha-karikaturer idag. Men snakke om Buddha – det er vi nødt til.


En godmodig, lubben Buddha.


Blogglisten

lørdag 22. mai 2010

Dagens graf

Stjålet fra Krugman. Maksimal marginalskatt i USA har gått sterkt ned, samtidig som inntektsveksten har flatet ut for den jevne amerikaner. Den blå kurven viser medianinntekten omregnet til dagens dollarverdi (korrigert for inflasjon altså). Median er den verdien som deler befolkningen i to like store deler, altså har 50 % av befolkningen mer inntekt enn medianen og 50 % mindre. Medianen gir riktigere bilde (av hva som er typisk eller vanlig inntekt) enn gjennomsnittet fordi det er en del med veldig høye inntekter som drar gjennomsnittet opp.

Disse kurvene er mat for samfunnsøkonomer.




Blogglisten

Samskipnad ranet for 7,6 mill

Tidligere konsernsjef Per Ivar Maudal har mottatt nesten 1, 1 millioner kroner i etterlønn årlig fra Studentsamskipnaden i Trondheim de siste syv årene. Samtidig har han hatt en ny toppjobb ved NTNU. Samme dag som Maudal sluttet, ble han hentet til NTNU, først som Universitetsdirektør, senere som direktør. DN skrev i tirsdag om konsernsjefen i Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT), Knut Solberg, som tjener 1,4 millioner i året. Det er mer enn statsministeren og dobbelt så mye som gjennomsnittslønnen for toppledere i studentsamskipnader ellers. (DN 14.mai 2010, s.22; se også Hegnar)

En studentsamskipnad er en organisasjon som tar seg av studenters velferdsbehov ved universiteter, statlige høgskoler, vitenskapelige høyskoler samt andre utdanningsinstitusjoner innenfor høyere utdanning som er tilsluttet en studentsamskipnad. Studentsamskipnadene er regulert ved en egen lov av 1996 og basert på tvungent medlemskap for alle studenter ved de aktuelle lærestedene.

En krone eller to ekstra for kantinekaffeen er sikkert nok til å gjøre disse direktørene fortjent til millionlønn.

Får millionlønn for å regne ut at 8+1=9. Hundretusen kaffekopper blir fort penger.

Snakk om Jesus-dagen

Vi må lære oss å snakke om Jesus. I rasjonell debatt og kjærlighetserklæringer, i humor og harselas. Mannen er blitt så viktig at han fortjener såpass. Minerva utfordrer kristne til å forstå hvorfor det er nødvendig.

At jeg mener Bibelen kan være problematisk for ikke-kristne, betyr ikke at jeg mener Bibelen eller norske kristne er en trussel. De aller flest norske kristne støtter opp om demokratiet og rettsstaten, og kombinerer dette utmerket med sin religiøse tro. Mange av de mest profilerte norske kristne har endog en svært god forståelse av den liberale rettsstaten. Både konservative debattanter, som Nina Karin Monsen, og mer liberale som Kjell Magne Bondevik, står stødigere på rettsstatsprinsippene enn folk flest. Det betyr heller ikke at jeg mener at Bibelen er en negativ innflytelse i Norge. Jeg tror mange kristne i Bibelen finner styrke til å leve bedre liv.

Hvis en kristen sier at homofili er galt, fordi Bibelen beskriver det som galt eller fordi Jesus eller Paulus sa at det var galt, må jeg kunne argumentere med å si at Jesus eller Paulus i så fall var sneversynt. Mer enn det: Jeg må kunne gjøre narr av sneversyntheten. Og selv om de fleste kristne tolker Bibelen på måter som i hovedsak er akseptabelt for meg, finnes det også mange som ikke gjør det. Ikke-kristne må kunne gjøre narr av Jesus både overfor moderate, og overfor ekstreme, tolkninger av ham. Ikke fordi Bibelen og bruken av den er fundamentalt annerledes enn muslimers bruk av Kornane eller andres bruk av Marx, Platon eller Ayn Rand; men nettopp fordi bruken av Bibelen akkurat på samme måte som bruken av andre tekster er politisk relevante. Med det mener jeg ikke at kristne flest vil innføre prestestyre i Norge; men i et demokratisk samfunn har verdigrunnlag, livssyn og moralske normer politiske implikasjoner – både gjennom sin påvirkning på lovgivning og gjennom sin påvirkning på den offentlige debatten og samfunnets normer.

Har Jesus innflytelse i Norge idag? Det er mange kristne i maktposisjoner, mangenæringslivstopper, mange toppolitikere. Også globalt vil noen peke på at kritikk av kristendom foregår i en situasjon der kristne land i Vesten har et politisk og militært hegemoni. Det er betydelig motvilje mot kristendom og mot kristne i store deler av nesten alle samfunn. Det å gjøre narr av Jesus på en måte som sårer kristne er å sparke oppover.

Vi publiserer ikke Jesus-karikaturer idag, i pinsehelgen. Men snakke om Jesus – det er vi nødt til.



Blogglisten

fredag 21. mai 2010

Partipisken og den frie tanken i Ap

Jeg har vanskelig å forstå den direktiventusiasmen som enkelte
Arbeiderpartirepresentanter målbærer. I mitt sinn mener jeg at Arbeiderpartiet,
i pakt med sine prinsipper og idealer, skulle være en entusiast i å hindre at
det i Norge blir innført et permanent overvåkningsregime som griper helt inn til
kjernen i menneskets frihetssfære.


Dette skriver Ronald Bye, tidligere politikere og partisekretær i Ap, i Dagsavisen (saken gjelder naturligvis Datalagringsdirektivet, via Liberaleren).

SNL om Bye:
Den første boken om overvåkingen, Sersjanten, kom 1987, og ble ansett som
relativt uskyldig, selv om Bye allerede den gang kom på kant med sine tidligere
forbundsfeller i Arbeiderpartiet. Det var likevel en ganske annerledes bok enn
hans første, Synspunkter og vurderinger, skrevet da han var i ferd med å gå av
som partisekretær 1975. Verre ble det etter Oppgjør (1992) og thrillerne Niende
etasje og Spillet. Det var her han avslørte avlyttingssentralen i 9. etasje i
Folkets Hus, en avlytting som bare de aller færreste ante noe om. 1993 utgav han
sammen med Alf R. Jacobsen og Finn Sjue boken De visste alt, og sammen med Finn
Sjue Norges hemmelige hær 1995. Ulovlig overvåking og avlytting av politiske
motstandere har vært hovedtemaet i hele hans forfatterskap.




De gamle er eldst.

Blogglisten

Selv- og andreransakelse

Bjørn Stærk har i Humanist levert en tiårsrapport. Naturligvis en del å pirke på, men egentlig intet mindre enn glitrende - redelig, udogmatisk, innsiktsfullt og kunnskapsrikt. Anbefales.

Bjørn Stærk skriver bl.a. om uhensiktsmessige fakta:

“Løsningen var å avlede enhver diskusjon om norske muslimer til å i stedet
handle om norsk rasisme og norsk islamfobi. Det viktigste var ikke hva som var
sant, men hvordan uhensiktsmessige påstander kunne tenkes å misbrukes av den
indre rasisten som gjemmer seg i oss alle. Antisemittisme blant muslimer? Et
uhensiktsmessig emne. La oss heller snakke om islamfobi.”

Dette er en god observasjon av en øvelse jeg selv bedriver jevnlig. Selv om Stærk har helt rett i at dette og ulike avledningsmanøvrer på er en feig og svak argumentasjon, så står jeg likevel oppreist. Hvorfor? Javisst finnes mange kritikkverdige forhold i øst og vest.

Men problemene med den isolert sett relevante kritikken er mange: “Fakta” er ikke alltid fakta (løse påstander og ville overdrivelser florerer og man ser etterhvert et mønster i hvem som strør om seg med dårlig belagte påstander), fakta og “fakta” inngår i en politisk agenda som handler om å sanke stemmer (og i langt mindre grad om å bedre forholdene for utsatte grupper), fokus på islam/muslimer er helt ute av proporsjoner, de kritikkverdige forholdene som fokuseres overskygger langt viktigere saker (som utstengelse fra arbeids- og boligmarked, livsstilsykdommer etc).

Jeg snakker gjerne om ubehagelige fakta, men da innenfor en ramme som handler om problemløsning, ikke stempling og stigmatisering.

Blogglisten

torsdag 20. mai 2010

Liberale ekstremister og ekstremistiske moderate

Hvorfor er Tariq Ramadan blitt en helt mens Ayaan Hirsi Ali fordømmes? Spør Åmås i Aftenposten.


Her stusser jeg alvorlig over den kloke og sympatiske Åmås' virkelighetsbeskrivelse. Ramadan blir jo rutinemessig mistenkeliggjort, endog på groveste måte av tenksomme folk som TB Eriksen. Ayaan Hirsi Ali blir på til gjengjeld hyllet for sitt mot (og hennes sterke personlige historie gir hennes posisjon ekstra legitimitet), i brede kretser, ikke bare i kokkokretsen rundt Hege Storhaug. Alis verdensbilde har langt på vei blitt mainstream. Åmås' virkelighetsbeskrivelse er mildt sagt unyansert og upresis, muligens også besmittet med Åmås' personlige antipatier, dermed faller hele kronikken sammen.

Olav Elgvin og Martin Grüner Larsen kaller rett nok Hirsi Ali for en ekstremist. Noe som får den glimrende skribenten Bjørn Gabrielsen til å se rødt. Jeg skal ikke forsøke å dømme i disputten mellom disse sympatiske herrer, men å sette likhetstegn mellom minareter og hakekors er jo faktisk ganske kokko. Da hjelper ikke Alis prisverdige arbeid for kvinners rettigheter, den slags påstander er ekstremt. Man behøver vel ikke være voldelig, terrorist eller militant for å være ekstremist? Selv om Ali naturligvis ikke er involvert i vold og terror, er hun tydelig militant i retorikken.
Ellers: Selv den trivelig trubadur Hans Rotmo har rotet seg alvorlig ut i en trøndersk hengemyr med hodet fullt at desinformasjon.



Blogglisten

Helårsjakt på muslimer

Mens storviltjakten helst foregår på høsten (visstnok i likhet med den politiske sådann), er jakt på muslimer blitt en helårsbeskjeftigelse. Det er verdt å ta frem igjen Didrik Søderlinds glimrende artikkel fra nokså nøyaktig ett år siden, jeg sakser:

Der det tidligere var vanskelig å si noe kritisk om innvandrere eller islam, siden rasismebeskyldningene lett haglet, føles det som om man i dag kan si nær hva som helst om sine medmennesker så lenge de har en muslimsk tro eller bakgrunn i et land preget av islam. Og innvandrerne og muslimene selv er fanget mellom barken og veden. Holder de seg for seg selv, og gir opp å passe inn i Norge, driver de ghettoisering og lever på trygd. Deltar de i samfunnet, og påvirker det gjennom deltagelsen, driver de snikislamisering og tar jobbene fra oss.

Faktisk er klimaet nå i ferd med å bli så guffent at det begynner å bli skremmende. Det er på tide å spørre seg hva som er formålet med denne debatten.
Nå i det siste har folk som den presumptivt sympatiske Anfindsen (med fødselshjelp av Harald Eia & Co) kommet ut i dagslys og bidratt ytterligere til dette guffne klimaet.

Muslim i solnedgang.

Blogglisten

onsdag 19. mai 2010

- Heterofile må informere familien

Carl I. Hagen mener ekssvigersønnen, som i dag lever som heterofil, ikke tok hensyn til egen familie når han ventet i mange år med å fortelle om sin heterofile legning. Det er nemlig de heterofile selv som i de fleste tilfeller velger å tie om egen medfødte legning. Det er min påstand at noen av heteropersonene bevisst lurer og/eller bedrar sine omgivelser og sine nærmeste i stedet for å oppføre seg ordentlig og skikkelig. Heteropersonens egen oppførsel og valg kan medføre problemer både for dem selv og deres nærmeste, i følge Hagen. Dette fremgår av en kronikk og intervju i Aftenposten.


Reaksjonene på Hagens utspill har ikke latt vente på seg. Mange er sjokkert over Hagens angrep på skap-heterofile:
- Hagen tråkker på sine egne, sier Marion Arntzen. Hun vet om flere aktive Frp-ere som er heterofile.
Hagen forsøkte også å hindre NRK å offentliggjøre etternavnet til eks-svigersønnen, på grunn av belastningen på barnebarna når det ble kjent at deres far er heterofil.


Skapheteroene har moralsk plikt til å informere familien om sin legning.

Blogglisten

Kokain-gravide får Støre-behandling

Bolivias president Evo Morales skal møte utenriksminister Jonas Gahr Støre, skriver VG. Rettssaken mot de kokain-gravide norske kvinnene blir et sentralt tema.

- Dette er en pågående rettsprosess som norske myndigheter ikke blander seg inn i. Men det er naturlig at saken får særbehandling, fordi den får mye oppmerksomhet i den norske offentligheten på grunn av at en uskyldig, blond, snill og gravid norsk ungjente er urettmessig tiltalt, sier underdirektør Imerslund i UD til Aftenposten.




Ut på smugletur? Blek håret og dropp prevensjon.


Blogglisten

tirsdag 18. mai 2010

Konkubinatparagrafen

Den, som trods Paatalemyndighedens Advarsel, fortsætter et offentlig Forargelse vækkende samliv i utugtig Omgjængelse med en Person af det andet Kjøn, straffes med Bøder eller Fængsel i indtil 3 Maaneder.


Dette sto svart på hvitt i straffeloven av 1902, §379. Den ble opphevet først i 1972. Tenk det, til 1972 var det kriminelt å bo sammen (og pule) uten å være gift. Paragrafen ble forsøkt opphevet i 1954, forslaget ble da nedstemt med stort flertall i Stortinget. I 1977 mente faktisk 70 % av befolkningen at det er galt å bo sammen uten å være gift (Alstad, 1993).

Samme dag ble homoparagrafen fjernet (en straffebestemmelse som pussig nok bare gjaldt menn).

Legg merke til ordlyden i paragrafen: Påtalemyndigheten (dvs. politiet vil jeg tro) hadde altså til oppgave å utstede advarsler for ikke-korrekt puling, dernest har paragrafen "offentlig forargelse" som kriterium.
Moralpoliti er ikke en islamsk oppfinnelse, det er sikkert.



Blogglisten

Politistaten og mappa mi

Jon Wessel-Aas skriver i dag om newpseak og politistatslogikk. Samtidig melder Aftenposten (15.mai) at politiet forlanger full, direkte og uhindret tilgang til alle digitale personopplysninger hos Utlendingsdirektoratet. Det dreier seg om opplysninger om 1,6 mill utlendinger som har søkt om eller fått opphold i Norge. Men UDI sier nei av personvernhensyn, og vil at politiet skal be om å få utlevert opplysningen i hvert enkelt tilfelle.

Det høres selvsagt utrolig effektivt ut at enhver politimann med noen tastetrykk kan få hele "mappa" til en hvilken som helst utlending politimannen har foran seg. Men dette vil innebære at utlendinger har langt mindre personvern og privatliv enn det norske borgere har. Kanskje politiet bør få direkte lesetilgang til min ligning og mitt skatteoppgjør? Hva med ubetalte barnebidrag? Bankkonto?

Det er ikke teknologien som begrenser.


Teknologien frister politistatssvermerne (mappe fra 1700-tallet).


Blogglisten

mandag 17. mai 2010

Miss Muslim

En muslim, en MUSLIM, ble Miss USA. Det er utrolig hvor klok man blir av å lese Dagbladet.







Nok et illustrasjonsfoto helt uten sammenheng med den omtalte saken.


Blogglisten

VG og Saddam

Pressen og dens talsmenn brisker seg stadig med ytringsfriheten, gjerne i de mest pompøse ordelag. Kritikk av pressens egen virksomhet er derimot ikke så populært. I fjor ga den evige kritiker, journalistikkprofessor Rune Ottosen*, ut boken VG, Saddam og vi (IJ-forlaget). Ottosens gjennomgang av VGs dekning av USAs innmarsj i Irak viser eksempler på at amerikansk propaganda gjengis som reportasje og at militære fiendebilder reproduseres i nyhetsformidlingen.

- Norsk krigsjournalistikk er for lite prinsipiell, ikkje minst i handteringa av folkeretten, sa professor Rune Ottosen til Klassekampen, og får støtte av sin svenske kollega Stig Arne Nohrstedt:

- Det handlar om ei grunnleggjande innstilling til korleis ein handterer «psyops» og korleis ein taklar maktpersonar som påstår at krigshandlingar er legale, når folkerettseksperatar påstår det motsette.

Peter Raaum i Dagbladet (22.nov 20009) mener at Ottosen bare bedriver etterpåklokskap og dessuten har skrevet konklusjonen først. Utover Raaums sure kommentar har det vært forbausende stille.

Se ellers: Media på marsj, og Ottosens tilbakeblikk på tidligere kriger.

*Hans far, Kristian Ottosen, var motstandsmann og satt flere år i konsentrasjonsleir.




Ytringsfriheten skal da ikke misbrukes til å kritisere media, må vite.







Blogglisten

Tyskernes krigsoppgjør - ikke så grundig likevel?

I Morgenbladet har det de siste ukene gått en interessant og opplysende debatt om hvor grundig Tyskland egentlig gjorde opp eget bo etter naziregimets herjinger. Debatten begynte med Kjartan Fløgstads særdeles lange bokanmeldelse 19. april. Den utbredte forestillingen har jo vært at Vest-Tyskland tok et skikkelig oppgjør med seg selv etter krigen, mens man i det kommunistiske Øst-Tyskland bortforklarte det hele med at nazismen var et kapitalistisk fenomen. Østerrike kunne på sin side innta offerrollen på linje med Norge.


Men det er visst ikke så enkelt likevel. Fløgstad skriver nå:

«Historikeren blir lamslått ved tanken på at Bundeswehr rekrutterte sine
opprinnelige kjernestyrker blant Det tredje rikes glødende krigsveteraner»,
skriv Fabrice d'Almeida i boka Med pisk og champagne. Sosietetsliv i
Nazi-Tyskland 1933-45, frå 2006 (s. 117).
(..)
Ein ung historikar som d'Almeida (født 1963) blir lamslått av tanken på at
tyske generalar på få år blei omskapte frå krigsforbrytarar til å leda forsvaret
av Den frie verda.

Fløgstad forteller bl.a. historien om Martin Sandberger (som døde nå i vår, 98 år gammel). Sandberger ble SS-offiser og var en periode leder for en Einsatzgruppe, de spesielle avdelingene som var ansvarlige for "geværkulenes" Holocaust. Deres oppgave var å utrydde jøder, kommunister og andre i de erobrede områdene i øst. Sandberger ble dømt til døden, men fikk straffen omgjort til livsvarig fengsel før han slapp fri i 1958.

Samtidig, påpeker Fløgstad, diskuterer tyskerne om det er trygt la de tidligere Rote Armee Fraktion (Baader-Meinhof gruppen) gå fritt rundt. Sandberger slapp altså fri etter 10 år (med god hjelp av mektige venner), mens 30 år ikke er nok for RAF.

Ironisk nok hadde RAF utspring i studentbevegelsene på 60-tallet, en protestbevegelse som blant annet sprang ut av misnøye med foreldregenerasjonens manglende oppgjør med nazitiden. F.eks. var tyske jurister og dommere villige medhjelpere i nazistenes undertrykkingsapparat, like smidig gled de inn i det siviliserte Vest-Tysklands byråkratiske apparat etter krigen. Dette opprørte naturlig nok nye generasjoner tyskere (Norge har også sine historier, se Benedicte Orvungs fantastiske dokumentar).

Så hva sitter vi igjen med? Vest-Tyskland tok på mange måter konsekvensene av Det tredje rikets grusomheter. Forbundsrepublikkens politiske system er utformet for å gjøre det vanskeligst mulig å gjenta historien. De er også nøye med å ikke la noen glemme den tvilsomme arven. Men hvor troverdig er dette når systemet faktisk ble forvaltet av omtrent de samme folkene som bygget Auschwitz, skjøt jøder i Ukraina og brente synagoger i Litauen?



Ingeniører hos Topf & Söhne tegner kremasjonsovner for Auschwitz. De visste hva de gjorde.

De visste hva de gjorde.

Blogglisten

lørdag 15. mai 2010

La oss ikke feire nasjonaldagen

Nå er den snart over oss igjen, denne ekle dagen i mai.


En nasjonaldag er egentlig ganske kvalmt. Det bygger på en forestilling om nasjonen, den etniske gruppen, som grunnlag for den territorielle staten. Dette er egentlig en rasistisk ide. Det beror på den store misforståelsen at den etnisk rene stat er den eneste vei til frihet. Tragedien i Kosova burde være et tydelig eksempel på det.

Spar oss for den selvtilfredse, innadvendte nasjonalismen. Nei, 17.mai har ikke noe med gutta på skauen eller bunader å gjøre. La oss heller minne hverandre på hva dette egentlig handler: politiske rettigheter og individuell frihet. F.eks. friheten til å ta en telefon, sende et brev eller lese en blogg som denne uten at det blir observert og notert (de samme AP-politikerne som 17.mai bruker stor ord om frihet, arbeider utrettelig med å innskrenke vår individuelle frihet). Eller friheten til å vifte med det mangefargede tøystykket man vil, eller friheten til å si at profeten Muhammed var en pedofil, voldelig gris.


Eksempel på farget tøystykke som lar seg vaie i vind.

Blogglisten

Vant Max Manus krigen helt alene?

Gunnar Sønsteby er en hederskar, og det var sikkert Max Manus også. Men man får inntrykk av at disse kjekke guttene omtrent var de eneste som drev motstandsarbeid under krigen. Derfor er det prisverdig at Olav Kobbeltveit minner oss om Peder Furubotn, en for de fleste ukjent helt:

I Bergen sat det ein mann som heitte Peder Furubotn. Han var den første norske politikar som vart etterlyst av tyskarane - alt i august 1940. Han organiserte sabotasje mot okkupanten, og han prenta - og distribuerte - motstandsaviser i store opplag. Fleire av medarbeidarane hans vart torturerte i hel. Sjølv slapp han alltid unna, godt gøymd i den norske fjellheimen. Men var han ikkje kommunist?

Men Peder Furubotn - Gestapos mest ettersøkte mann i Noreg gjennom krigsåra - er nesten ikkje nemnd i offisiell norsk krigshistorie. Korleis kan det ha seg?

Furubotn var ikke bare kommunist, han kom endog på kant med sitt eget Moskva-tro parti. Gerhardsen tok som kjent regi etter krigen, inkludert regi over historiefortellingen og tolkningen av hva som hadde skjedd. Furubotn og andre kommunister passet ikke i inn i denne offisielle fortellingen, til tross for at de var minst like aktive som Milorg og de mer kjente motstandsgruppene.

Etter krigen stod Furubotns motstandsarbeid i veien for Arbeiderpartiets mulighet til å skape en mytologi omkring sin egen helterolle i 1940, fremgår det av professor Titlestads nye bok. Titlestad mener at historien må skrives på nytt, frigjort fra den kalde krigen. Professor Ugelvik-Larsen sier at den tyske okkupasjonsmakten fryktet kommunistene mer enn Milorg, på grunn av ideologiske motsetninger.

Hjemmefrontens viktigste oppgave var å forberede freden, å bygge opp en organisasjon som var klar til å ta over i det øyeblikk tyskerne kapitulerte. Polititroppene som oppholdt seg i Sverige fikk f.eks. i oppgave å arrestere folk som Henry Rinnan.

For krigens gang hadde nok XU-agentene langt større betydning ved at de skaffet britene vital informasjon om tyskernes aktivitet i Norge.

Og som Kobbeltveit understreker: De norske styrkene kapitulerte i 1940 og Norge var ikke blant de "allierte" (selv om norsk soldater deltok i britisk uniform).

Et lite kjent faktum er at de tyskene styrke i Norge egentlig overga seg til en britisk general med følge. Deretter avvæpnet Wehrmacht først Gestapo og SS før de selv ga fra seg våpenene og trakk seg tilbake til forlegningene. 350.000 tyske soldater overga seg altså til en håndfull britiske offiserer.



Neida, dette er ikke den tyske kapitulasjonen i Norge, det er bare Hjemmestyrkene som overtar Akershus festning.


Blogglisten

Et justispolitisk paradigmeskifte

Alle borgere under mistanke i og med at Datalagringsdirektivet innsamling av bevis før en straffbar handling er begått, skriver Jon Wessel-Aas i Dagbladet:



Man beveger seg fra bevissikring som ledd i konkret etterforskning, til systematisk, preaktiv bevissikring overfor alle borgere, i tilfelle noen skulle gjøre noe straffbart. Prinsipielt er det åpenbart at dette er i konflikt med grunnleggende idealer i en liberal rettsstat. Samtlige personvernmyndigheter i landene som omfattes av direktivet, i tillegg til EUs eget datatilsyn, har betegnet det som et brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Ap har grunn til å feire. De har lykkes i å styre debatten om DLD vekk fra det prinsipielle. I denne saken er dette ensbetydende med en avledningsmanøver, for
direktivet reiser helt grunnleggende problemstillinger om demokrati og rettstat som nettopp krever en grundig og prinsipiell debatt.

Og som vi allerede har sett: Høyre ofrer en borgerlig-liberal kjernesak av taktiske hensyn, mens Frp utrolig nok ikke prøver å selge seg på fryktens populistiske marked.

Ellers: Tips om hvordan du kan omgå datalagringen.

Ellers, 2: Piratpartiet tar til orde for en egen forfatningsdomstol i Sverige (etter mønster av den tyske i Karlsruhe).


Blogglisten

Bankraner etterlyst via Interpol

Den islandske bankraneren Sigurdur Einarson er etterlyst via Interpol melder Dagbladet. Han er ca 50 år, overvektig og skallet, meld fra til politiet dersom du ser ham. Einarsson og hans bande ranet ikke bare banken Kaupthing, men faktisk selve Island.



Tidenes statsran?

Blogglisten

Bedre enn Tyrkia og Albania


Norge er i det minste bedre enn Tyrkia og Albania, noe får de da til i Jernbaneverket.



Blogglisten