Knebling av våre dissidenter

"In the name of multicultural tolerance and social harmony, some of the most powerful members of the country’s left-wing intelligentsia are seeking to silence Islam’s critics by linking them to a mass murderer who has become the most despised individual in modern Norwegian history. This campaign has been carried out on a scale, and with an intensity, that is profoundly unsettling." (Bawer sitert av Rustad)

My comment: Bawer's book (despite the fact that it is not published in Norwegian) has been reviewed for instance by Dagens Næringsliv a leading Norwegian daily. It's ironic that Bawer (resident in Norway for many years) only writes in English, he declines interviews and does not appear in public debates in Norway - all according to his own choice. Mr Bawer has not been silenced, it's his own choice. It's even more ironic that Bawer after years in Norway has only superficial knowledge about Norway's history and Norwegian society.

Min kommentar: Bawers bok (til tross for at den bare er en engelsk e-bok) har blitt anmeldt i DN (Gabrielsen hadde endog en positiv og åpen innstilling som utgangspunkt), i Klassekampen og andre steder. Bawer skriver bare på engelsk (når han ikke snakker gjennom sin marionett Hege Storhaug), han avslår intervju og han deltar ikke direkte i noen offentlig debatt her i Norge - alt dette er hans egne valg. Kneblet? Det er dessuten en smule ironisk at innvandreren Bawer, som har bodd i Oslo i årevis, ikke bruker norsk, har begrenset innsikt i norsk historie og forholder seg til norsk offentlighet gjennom Wall Street Journal og andre utenlandske publikasjoner. Integrert?

"Aldri før har denne verdens kneblede og undertrykte ropt med så høye stemmer fra så mange talerstoler. Noen av dem har endog fått stipender for å utbre sitt raseteoretiske vrøvl eller statsstøtte til å drive sine islamfiendtlige nettsider." (Vepsen)

"Se bare på Frp. Ja, se på Frp, som er det nest største partiet på Stortinget og har fri adgang til landets fremste talerstol og dessuten alle mikrofoner de måtte orke å snakke i." (Marie Simonsen i Dagbladet)

"Dissidenter blir ofte beskrevet som ytterliggående eller ekstreme. Og underforstått litt enkle. Hensikten med slike merkelapper er at journalisten raskt får poengtert at innholdet i det som omtales ikke har refserens støtte, og av den grunn ei heller burde møte forståelse eller støtte hos leserne." (Tybring-Gjedde, ledende politiker i et av Norges store partier, omtaler seg selv som dissident, presumptivt en hedersbetegnelse, ble særlig brukt om folk som Havel, og sutrer deretter over at han blir skarpt motsagt, Bjørn Stærks mer avanserte forsvar for TG finnes her)

"En annen varsellampe er når tilhengerne av en idé gjør et stort poeng av hvor upopulære og forfulgte de er – og bruker “politisk ukorrekt” som et synonym for “riktig”. Å gå mot strømmen er modig, men tilhengernes mot gjør ikke at en idé blir mer riktig. Derimot gjør det ideen mer overbevisende, som er noe helt annet." (Bjørn Stærk om "Hva skal man tro?")