torsdag 17. september 2009

Topartisystem i Norge?

Oppdatering 2: "Om fire år kan ikke Erna Solberg – hvis hun fortsatt henger med – ha dørene åpne både til sentrum og Frp. Det finnes nemlig ikke noe sentrum å åpne døra for. Skal Høyre få regjeringsmakt etter neste valg, kan det bare skje i samarbeid med Frp. Kort sagt betyr det at de to partiene må tilpasse sin politikk til hverandre. De må stå sammen under valgkampen og love at de skal danne regjering hvis de får flertall på Stortinget. Den av de to som blir størst, må få statsministeren. " Sjefskommentariator Arne Strand i Dagsavisen konkluderer med at topartisystemet er et faktum.

Oppdatering: "Sentrum har opphørt som politisk kraft," skrev Olav Versto i VG (16.sept).
Braanen i Klassekampen er uenig og mener det er for tidlig å erklære sentrum for dødt

- Hvorfor trengs Venstre? Svaret er ikke opplagt. Særlig hvis det bare skal handle om å holde Frp i tøylene. Hva er typisk V? Det er det de må svare på, sier Snoen til Morgenbladet. Venstre har noen kombinasjoner ingen andre har. De står for liberale friheter, personvern ... kanskje de kunne gå i bresjen som et tydelig liberalt parti i saker de andre ikke tør ta i? Dødshjelp, narkotika, fildeling.

– Vi må tørre å være ideologiske og prinsipielt tenkende, selv når det er upopulært, sier Lars-Henrik Paarup Michelsen, tidligere Unge Venstre-leder og 2.-kandidat for Venstre i Hordaland. Han mener V må være totalt ærlig og antipopulistisk, i følge Morgenbladet.

Jon Hustad skriver i Dag og tid at "Framstegspartiet har enkelt og greitt øydelagt norsk høgreside, og i røynda finst det i dag berre om lag tjue prosent som er viljuge til å røysta liberalkonservativt. (...) I røynda var Venstre berre ein karismatisk del av Høgre, og det står ingen like karismatisk leiar og ventar i rekkjene." Hustad antyder at Norge forblir en ettpartistat av Ap med de andre partiene kretsende rundt, særlig dersom Ap lykkes med å nøytralisere Frp ved få innvandringsspørsmålet bort dra agendaen.

Spissformulert oppsummerer Sveinung Arnesen (på Vox Publica) valget og valgkampen på denne måten:

Spørsmål: Synes du den sittende regjeringen har gjort en god nok jobb til at de kan fortsette i en periode til?

Svaralternativ:
a) Ja
b) Nei
c) Venstre

Ja slik kunne valget fortone seg, og undertegnede endte da også med Arnesens alternativ (c). Valgresultatet har styrket inntrykket av at Norge består av to så klare blokker at det ligner det amerikanske eller britiske topartisystemet. En sympatisk tolkning av Sponheims garanti er at han kjempet heroisk mot denne amerikanseringen av norsk politikk. Han kjempet og tapte. Det handlet også (eller kanskje først og fremst) om realpolitikk.

Arnesens påpeker at denne blokkdelingen ikke er hugget i stein, det har den politiske historien vist. EU er en udetonert bombe under enhver koalisjon (unntatt Ap-H). Valgordningen i Norge gir stadig åpning for at småpartier kan kjempe seg inn på Stortinget ved kraftig lokal mobilisering. Kanskje velgerne også angrer på at de har bidratt til blokkifiseringen?

Jeg vil imidlertid gå litt lenger enn Arnesen: Å plassere Venstre i "midten" forutsetter at politikk stadig kretser omkring en klassisk høyre-venstre-akse. Kanskje norsk politikk ville blitt mer interessant dersom vi befrir oss fra denne tvangstrøyen? Kanskje Venstre ikke bare er mellom barken og veden, men på en annen akse? Selv mener jeg i allefall at vi trenger en slags tredje posisjon, en posisjon som fanger opp standpunkt de store partiene ikke dekker: næringsvennlig og grunnleggende liberal økonomisk politikk, miljøvern, velferdsstat, liberal i moral- og kulturspørsmål. Denne sosial-liberal posisjonen har vel Venstre forsøkt å innta, men et modernisert Høyre kan også bevege seg i den retningen (gitt at partiet får igjen den ryggraden partiet sårt trenger).



Tydeligere blokker i norsk politikk. Inntil videre.

6 kommentarer:

Sosialisten sa...

Kvifor berre a), b) og c), og ikkje:
d)Kristeleg Folkeparti
e)Raudt
osv.

Du kan sjølvsagt seie at Raudt normalt ikkje ville ha felt raudgrønt regjering, men eg tviler sterkt på at dei meiner at "synes (...) den sittende regjeringen har gjort en god nok jobb".

For så vidt tykkjer heller ikkje eg at "regjeringa har gjort ein god nok jobb", men eg veit jo at ei borgarleg regjering ville ha vore verre, så då røysta eg for det minste vondet. Eg er neppe den einaste som har gjort det.

Om Noreg har to klare blokker så minner det i så fall meir om det franske enn om det amerikanske eller britiske partisystemet, sidan begge blokkene er sett saman av fleire parti. Når dei to største partia fekk mindre enn 60% til saman blir det feil å snakke om topartisystem. Utan å ha rekna det ut nøyaktig så trur eg denne prosenten har svinga mellom 50% og 70% sidan 30/40-åra.

Kvifor akkurat Venstre skulle vere ein "tredje posisjon" er uvisst. Kva er då til dømes KrF, ein fjerde posisjon kanskje?

Bjørgulv Braanen er i Klassekampen i dag inne på at sentrum neppe er daudt som politisk kraft i Noreg:

http://klassekampen.no/56568/article/item/null

Elles er det jo nokså typisk at kommentariatet heilt gløymer Senterpartiet når dei diskuterer sentrum! Eller at Arbeidarpartiet på mange måtar er det største sentrumspartiet i Noreg (dei har ein venstrefløy òg).

Konrad sa...

Du har gode poeng. Jeg tror heller ikke vi får et toparti eller entydig toblokksystem i Norge, den rødgrønne regjeringen er jo full av spenninger (som jeg nevner), det samme er Krf-H-Frp "blokken". USA har jo ikke parlamentarisme, derfor er partiene mindre viktige, representantene står friere, og valg til Kongressen handler ikke om valg av regjering. Tyskland har lenge hatt et trepartisystem (SPD, CDU/CSU og FDP), der FDP på sett og vis har utgjort den tredje posisjon.

Jeg fremhevet V fordi dette partiet best eksemplifiserer en tredje posisjon "utenfor" en entydig høyre-venstre-akse. Krf og Frp er tradisjonalister/verdikonservative (som Sp). H er mer uavklart og kan potensielt utgjøre en tredje posisjon sammen med V.

Sp er et lett høyrevridd parti i "verdispørsmål" (tradisjonalister), men sentrumsorientert i økonomisk politikk. Når Ap stjeler noen av Frps høyrevridde klær (innvandring, kriminalitet), blir Sp og Ap mer like hverandre.

Konrad sa...

Ang Krf er vel det kristent/verdikonservativt og velferdsorientert (eldreomsorg etc), slik sett veldig likt Frp og Krf er derfor ikke en tredje posisjon.

Krf er kanskje litt mer humanistisk orientert enn Frp og for bistand til fattige land, dessuten mot alkohol. Alkohol og bistand er kanskje viktigste skillet mellom Frp og Krf.

Nei, Krf er ikke en tredje posisjon.

Rødt kan forsåvidt være en tredje posisjon etter at SV har kompromisset i øst og vest for å komme i regjering.

Men er Rødt egentlig noe grunnleggende annet enn en venstrefløy i SV?

Sosialisten sa...

Tyskland hadde et trepartisystem, men med Dei Grøne blei det fire og med PDS og sidan Venstre (Die Linke) har dei no fem parti av ein viss storleik.

At eit parti er verdikonservativt gjer dei vel berre meir eigna til å vere ein "tredje posisjon" mellom den liberal(istisk)e høgresida og den sosialistiske venstresida. På 90-talet rekna Anne Enger Lahnstein og Senterpartiet seg som ein tredje "fløy" (sjølvstendigheitslinja eller kva dei no kalla det). Og sentrumsalternativet skulle vere eit tredje alternativ til Ap, Høgre og Frp sin politikk med tanke på EU-tilpassing, miljø, flyktningar, distrikta m.m.

Senterpartiet har då pleidd å vere tilhengjarar av ein meir liberal innvandringspolitikk enn Ap. Så dersom Ap blir meir restriktive blir vel partia mindre, ikkje meir like.

Innvandringspolitikken er òg eit område som skil klart mellom KrF og Frp. KrF har jo mellom anna kritisert regjeringa sine innstrammingar der. Avstanden mellom KrF og Frp er mykje større enn mellom Venstre og Høgre. Der er det knapt noko anna enn innvandring og serleg miljøvern at der er meir enn gradsskilnader.

I velferds- og den økonomiske politikken er det òg stor skilnad mellom KrF og Frp. KrF vil ha velferdsstat og formueskatt medan Frp og Høgre vil ha privatisering og skattekutt. Mange i KrF, ikkje minst Jon Lilletun, var derfor glade då Bondevik II-regjeringa inngjekk budsjettforlik med Ap og ikkje Frp i 2003.

Når Sponheim seier at han set stor pris på den "moderniserte" høgresida i Ap (a la Stoltenberg I-regjeringa), og kunne ha samarbeidd med denne, så er det vel knapt nok denne fløyen i DNA som er mest opptekne av miljøvern, personvern og den slags saker.

Raudt er nok i praksis ikkje noko anna ein venstrefløy i SV. Men når ein snakkar om ein "tredje veg", så er det eit omgrep som fyrst blei brukt av Sosialistisk Folkeparti på 60-talet, serleg om ein tredje veg i utanrikspolitikken utan medlemskap i korkje NATO eller Warszawa-pakta, men òg i vidare tyding om ein tredje veg mellom kapitalisme og kommunisme. Sånn sett er det vel SV som er den tredje vegen i norsk politikk, demokratisk sosialisme i motsetnad til Raudt sin kommunisme og høgresida sin kapitalisme!

Konrad sa...

Vel, her er mange nyanser. Tyskland hadde som du sier et trepartisystem inntil de grønne og Die Linke etablerte seg.

Krf og Frp har mange fellestrekk, i det minste når det gjelder velgergrunnlag. De er tradisjonalister/kristenkonservative og skeptiske til homserier, de er for en omfattende velferdsstat (Frp er klart venstreorientert i velferdsspørsmål), men det er klart at på enkelte punkt skiller de lag (og dette gjenspeiler også innebygd spenning i Frp): Bistand (selv om den jevne Krfer er skeptisk til alt for mange mørkhudet i nabolaget er bistand en gammel kjernesak i Krf) og alkohol. Frp er jevnt over mer markedsliberalistiske.

Mitt hovedpoeng er vel at skillelinjene mellom partiene er langt flere en de som fanges opp av den forslitte høyre-venstre-aksen. Når sakene blir satt på spissen kan det sprenge blokker/koalisjoner. EU, alkohol, innvandring, asyl/flyktninger, bistand, seksualmoral, kriminalitetsbekjemping - alt dette er saker der skillene går tvers gjennom "blokkene" og dels tvers gjennom partiene. På grunn av dette er etter mitt syn tendenser til topartisystem forbigående i Norge.

Sosialisten sa...

KrF og Frp har ein del likskapar i veljargrunnlaget, men òg enkelte skilnadar. KrF er vel meir eldre kvinner og Frp yngre menn. For ein del Frp-veljarar i billig alkohol/bensin-segmentet er nok KrF eit av dei partia dei sist ville ha stemt på. Mange av desse misliker sterkt at kristelege bedehusfolk skal fortelje dei kva dei skal gjere og ikkje, men har nok lågt utdannings- og inntektsnivå felles med KrF-veljarane.

Eg las eit interessant intervju med Anders Hompland for eit par år sidan, der han meinte at det svekka grepet til bedehuskulturen (òg kan hende dei motkulturelle rørslene meir ålment?) på Sør- og Vestlandet er ei viktig årsak til Frp sin framgang der. Men det er klart at dei òg konkurerer om til dels dei same veljarane, men desse har jamt over forskjellige religiøse preferansar enn dei som Frp og Ap kjempar om.

Heilt samd i at det er mange viktige saker som ikkje kjem fram med ein enkel høgre/venstre-akse. Det er jo òg derfor at det er sju parti på Stortinget, og ikkje to-tre, og slik vil det nok halde fram. Her kjem til dømes Stein Rokkans sentrum/periferi-dimensjon inn, i tillegg til andre, nyare konflikter.