onsdag 10. september 2008

Sentimentalisering av rettsstaten

EDIT: Dronningen har skrevet en grundig og saklig artikkel om saken, anbefales. Jeg har som sagt ikke gjort meg opp noen mening, bortsett fra at bevisene mot Viggo er like diskutable som bevisene mot Gamal Hossein. Utover rimelig tvil? Jeg begynner å tvile.

-Ingen får meg til å tilstå, sier Viggo Kristiansen til Dagbladet. Han mener han ble dømt på følelser, ikke bevis.

Pårørende reagerer som vente
t:
- Jeg er sterk motstander av at man i det hele tatt forsøker å få saken gjenopptatt. Saken har vært og er en enorm påkjenning for oss pårørende. At saken igjen blir aktualisert, blir en ytterligere stor belastning. Sorgen og savnet etter Lena er fortsatt som et åpent sår, sier Klara Sløgedal.

Jeg har all mulig sympati med foreldrene som fikk sine barn drept på denne måten. Men en ting burde være klinkende klart, ja det er faktisk barnelærdom i en rettsstat, til og med for de imbesile Dagbladsmørerne: De pårørende er ikke part i saken, deres meninger om skyld og uskyld, om beviser og rettslige prosesser, er fullstendig irrelevant, det er revnende likegyldig for saken. Om de ikke selv forstår at de burde holde kjeft, så burde ikke tåkehodene i Dagbladet slippe dem til.

Derfor: jeg driter i hva de pårørende mener, de burde lære seg å hode kjeft.

Straff er en sak mellom staten og lovovertrederen. De pårørende er i høyden vitner. Skyld og bevis er det domstolene som skal vurdere. Pårørendes følelser sier selvsagt ingenting om den tiltaltes skyld eller uskyld. Selv en journalist burde klare å forstå noe så enkelt. Straff handler ikke om blodhevn, vi er tross alt et sivilisert samfunn.

Dette handler om Viggo Kristiansens rettssikkerhet. Kravene til rettssikkerhet er strengere jo mer alvorlig saken er (motsatt av det inntrykket man får av å lese løssalgsavisene). Nettopp i fæle saker som dette må følelser og empati legges til side, nettopp i slike saker må vår vemmelse over handlingen ikke stå i veien for omtanke for den tiltalte. Ja, dere leste riktig, omtanke for Viggo. Man forsvarer tross alt personen, ikke handlingen. I det øyeblikk Viggo ble pågrepet ble han (ikke offrene og de pårørende) den svake part med behov for og rett til beskyttelse. Vi snakker tross alt om en grotesk forbrytelse der Viggo sto og står alene mot alle, inkludert påtalemakten med statens lovlige voldsapparat i ryggen.

Dette er Staff-doktrinen.

Sakens bevis vet jeg lite om, bortsett fra at det visstnok ikke finnes entydige fysiske bevis mot Viggo Kristiansen og at noen tekniske bevis (noe med mobildekning) skapte en viss tvil.

Skyldig eller ikke? Viggo er iallefall en av Norges mest forhatte.

Bildet: Norges mest forhatte mann

10 kommentarer:

Admiral_Gullars sa...

Phø. Alle vet at Norges mest forhatte er meg.

Konrad sa...

Beklager Admiral, du har ikke nådd toppen av min hatliste, så langt. ;)

Joakim sa...

Det verserer mang en diskusjon om Viggo for tiden, men dessverre er de fleste artiklene skrevet av idioter, som ikke klarer å skrive et skikkelig og informativt innlegg. Du har skrevet en skikkelig og informativ artikkel.

Amos Keppler sa...

Jeg reagerer også på de pårørendes offentlige uttalelser. Det gjorde jeg mens saken pågikk og det gjør jeg nå.

Og på bladsmørerne som bidrar til at hysteriet blir enda mer hysterisk.

Amos Keppler sa...

Forøvrig så er det jeg som er norges mest forhatte mann...

Konrad sa...

Hhhm, Amos er nok heller ikke på min top 10 liste.

Helgespresso sa...

Ubehagelig tanke, ja, og støtte VK i sak. Årsaka er at handlinga var såpass jævlig. Men, du har rett. Vi så emn paralell i Englasaken der pårørerende fikk si hva de ville, før mannen var dømt.
God artikkel!

Lill sa...

Jeg har skrevet en informativ artikkel, jeg også. :)

Og jeg er helt enig med deg. Skal vi dømme uskyldige for at de pårørende skal ha det best mulig. Herregud da.

Konrad sa...

Nå er jo Viggo dømt, men bevisene er svake og vitnemålet fra kameraten (som også er part i saken) var utslagsgivende. Da er det vår plikt å være på vakt, vi har hatt nok justismord i Norge.

Helge Samuelsen sa...

En meget god sak.

Nå tillegger jeg ansvaret for at hele samfunnet er basert på føleri at hele den politiske offentlightet er basert på nettopp føleri. Det er liksom enklest slik. Men også mest mulig fordummende.

Og det er sikkert meningen også.