Sentimentalisering av rettsstaten

EDIT: Dronningen har skrevet en grundig og saklig artikkel om saken, anbefales. Jeg har som sagt ikke gjort meg opp noen mening, bortsett fra at bevisene mot Viggo er like diskutable som bevisene mot Gamal Hossein. Utover rimelig tvil? Jeg begynner å tvile.

-Ingen får meg til å tilstå, sier Viggo Kristiansen til Dagbladet. Han mener han ble dømt på følelser, ikke bevis.

Pårørende reagerer som ventet:
- Jeg er sterk motstander av at man i det hele tatt forsøker å få saken gjenopptatt. Saken har vært og er en enorm påkjenning for oss pårørende. At saken igjen blir aktualisert, blir en ytterligere stor belastning. Sorgen og savnet etter Lena er fortsatt som et åpent sår, sier Klara Sløgedal.

Jeg har all mulig sympati med foreldrene som fikk sine barn drept på denne måten. Men en ting burde være klinkende klart, ja det er faktisk barnelærdom i en rettsstat, til og med for de imbesile Dagbladsmørerne: De pårørende er ikke part i saken, deres meninger om skyld og uskyld, om beviser og rettslige prosesser, er fullstendig irrelevant, det er revnende likegyldig for saken. Om de ikke selv forstår at de burde holde kjeft, så burde ikke tåkehodene i Dagbladet slippe dem til.

Derfor: jeg driter i hva de pårørende mener, de burde lære seg å hode kjeft.

Straff er en sak mellom staten og lovovertrederen. De pårørende er i høyden vitner. Skyld og bevis er det domstolene som skal vurdere. Pårørendes følelser sier selvsagt ingenting om den tiltaltes skyld eller uskyld. Selv en journalist burde klare å forstå noe så enkelt. Straff handler ikke om blodhevn, vi er tross alt et sivilisert samfunn.

Dette handler om Viggo Kristiansens rettssikkerhet. Kravene til rettssikkerhet er strengere jo mer alvorlig saken er (motsatt av det inntrykket man får av å lese løssalgsavisene). Nettopp i fæle saker som dette må følelser og empati legges til side, nettopp i slike saker må vår vemmelse over handlingen ikke stå i veien for omtanke for den tiltalte. Ja, dere leste riktig, omtanke for Viggo. Man forsvarer tross alt personen, ikke handlingen. I det øyeblikk Viggo ble pågrepet ble han (ikke offrene og de pårørende) den svake part med behov for og rett til beskyttelse. Vi snakker tross alt om en grotesk forbrytelse der Viggo sto og står alene mot alle, inkludert påtalemakten med statens lovlige voldsapparat i ryggen.

Dette er Staff-doktrinen.

Sakens bevis vet jeg lite om, bortsett fra at det visstnok ikke finnes entydige fysiske bevis mot Viggo Kristiansen og at noen tekniske bevis (noe med mobildekning) skapte en viss tvil.

Skyldig eller ikke? Viggo er iallefall en av Norges mest forhatte.

Bildet: Norges mest forhatte mann