Den frie forskningen

Statsrådens demping av ambisjonsnivå for forskningen har landets universitetsrektorer med rette reagert på. Statsråd Aaslands svar er at rektorene bør være mer opptatt av hva vi skal forske på. Dette er et utsagn som bør gi grunn til dyp uro i forskningsmiljøene. For sannheten er at hvis det er noe norsk forskningspolitikk har vært gjennomsyret av i flere tiår, så er det hva vi skal forske på, uten at det har gjort norsk forskning bedre. Dette skriver professor Trond Amundsen.

Ideen om rektorer og andre administratorer ved universitetene skal og kan instruere professorer, amanuenser og andre forskere om hva det skal forskes på og sågar hvordan, er absurd.

For det første tar det årevis å bli en god forsker innenfor et felt, slik at man f.eks. kan bli forfremmet til professor. Dette krever ofte en betydelig spesialisering og fordypning i en verden av tusenvis av forskere som skjærer ut sin lille forskningsnisje. Ja, og det er oftest staten som betaler for moroa, direkte eller indirekte. Derfor er det meningsløst å forvente at professorer og andre skal skifte fagfelt etter rektorer, statsråders og forskningsråders forgodtbefinnende. Slikt blir det bare dårlig forskning av. Tematisk styring av forskningen kan i beste fall skje gjennom tildeling av doktorgradsstipender innenfor satsingsområder.

For det andre har ikke rektorer og statsråder nok innsikt i et felt til å ha noen formening om hvor de gode, lovende og interessante forskningstemaene finnes. De har rett og slett ikke peiling.

Ved Universitetet i Stavanger har vi sett tydelige utslag av denne misforståtte ledelsesiveren: "Vinnem var, før han sa opp, professor i samfunnssikkerhet. I 2008 kritiserte han offentlig sikkerheten rundt byggingen av en fabrikk for flytende naturgass i Risavika utenfor Stavanger. Fabrikken var eid av energi og telekommunikasjonsselskapet Lyse, en av UiSs hovedsponsorer. Vinnem ble kalt inn på teppet av rektor, med Lyse til stede, og sammen ba de ham om å trekke tilbake kritikken."