Mens de fleste av oss anser fakta som noe som kan etableres gjennom systematisk og nøytral observasjon, har andre et mer avslappet forhold til den slags. Den norske islambekjemperen Hege Storhaug får sitt ideologiske drivstoff blant annet fra norsk-amerikaneren Bruce Bawer. Overraskende nok får Bawer hyggelig omtale av Aftenpostens Åmås:
"Han er en kunnskapsrik forfatter med flere verker bak seg som har vakt internasjonal oppmerksomhet. Her i landet er han underlig lite anmeldt, til tross for at norske eksempler var sterkt til stede i siste bok og dominerer i den nye – ikke minst det han ser som politikeres og mediers økende frykt for å støte religiøse følelser."Anders Malm er imidlertid mer tilbakeholden med rosen (Klassekampen 29.mars 2009):
"Den voksende muslimske befolkningen er «uproporsjonalt disponert for vold», og mordraten er nå «dobbelt så høy i Sverige som i USA». Mest rabiate er muslimene i Malmö - der er «voldtektshyppigheten fem eller seks ganger høyere enn i København, og antall barnevoldtekter er doblet på ti år» [hevder Bawer].Mens Åmås altså karakteriserer Bawer som "kunnskapsrik" og mener han har "skrevet en engasjerende politisk debattbok", går Malm detaljert til verks og viser at Bawer forteller "eventyrsagn" og rene "røverhistorier".
Denne litteraturen er forbløffende lemfeldig i sin omgang med sannhet og fakta. Bruce Bawers bok er et godt eksempel: Her framsettes de mest hårreisende påstander, uten fotnoter, uten referanse til kilder. Bøkenes metodologiske prinsipp sammenfaller snarere med følgende tommelfingerregel - formulert i 2006 av Mats Thuresson, daværende kommunestyrerepresentant for Sverigedemokraterna i Simrishamn - «man skal lyve så det høres troverdig ut»."
I Bawers bok kan vi lese mer skremselspropaganda (fra Malms anmeldelse):
"Muslimene er her for å ta over. De har kommet med det mål for øyet å «etablere et kalifat i Europa». De prøver å «underkue og kolonisere» hele kontinentet og heise sin grønne fane over den iberiske halvøya og deler av Øst-Europa - akkurat som i middelalderen.
Men først og fremst har de siktet seg inn mot områder de tidligere aldri har lykkes i å erobre - «nå er hele Vest-Europa innen rekkevidde». Og muslimene tar ikke til takke med mindre enn at dere, de innfødte vesteuropeerne, «gir dem all makt og lar dem undertrykke dere»."Hvordan Åmås kan finne på å fremheve dette konspirasjonsteoretiske vrøvlet som "engasjerende" og "kunnskapsrikt" samtidig som Åmås selv påpeker metodesvakhetene hos Bawer, er for meg en gåte. Åmås er vitenskapsmann og ledende redaktør, og burde vite bedre enn noen at fakta ikke er noe man produserer etter forgodtbefinnende. Alle har rett til sine egne meninger, men ikke til sine egne fakta. I sin iver etter ytringsfrihet, dissens og debatt har Åmås øyensynelig gått i "alt er debatt"-fellen: "det er verdt å diskutere".
2 kommentarer:
Alt er debatt, og det er ikke konspirasjonsteori når vi ser oss tjent med det.
Merk likevel at Åmås IKKE aksepterer 9/11-skepsis eller 9/11-debatt i sine spalter, selv om det der nettopp er «fakta som etableres gjennom systematisk og nøytral observasjon» som står i høysetet, og IKKE konspirasjonsteorier.
Man ønsker simpelthen ikke å komme til bunns i hvem som sto bak 11. september, fordi man ser seg mer tjent med dagens offisielt rådende hovedteori, at det var muslimene.
Kall det gjerne zionisme, det også.
Den slapp såvidt gjennom, selv om det er mye zionisme-tøv.
Du har rett, det var ikke muslimene som sto bak 9/11. Det var en gruppe antaklig tilsluttet all-Kaïda, og jeg tviler på det var noen jøder i denne gruppen.
Skal vi si at den debatten er over?
Legg inn en kommentar