Aker-saken viser hvordan regjeringens "aktive næringspolitikk" ender opp som reaktiv krisehåndtering, skriver Michael Tetzschner og Nikolai Astrup, stortingskandidater for Oslo Høyre, i DN 9.juni. Jeg sakser videre:
4,95 milliarder var inngangsbilletten til en minoritetsandel i en minoritetsandel av Aker Kværner. Honnørordene satt løst denne junidagen. For den formidable summen kunne staten motsette seg at hovedkontoret ble flyttet ut. Det ble også fremstilt som om tusenvis av arbeidsplasser var reddet for landet.
Hva kan vi lære av dette?
- At staten må holde avstand til selskaper, hvis den ikke skal komme i konflikt med rollen som lovgiver, eller enda verre: bli en brikke i et spill.
- At aktiv næringspolitikk i virkeligheten er passiv og reaktiv. Talemåter om aktivt og langsiktig eierskap klinger hult, når det eneste som er aktivt er den mediemessige krisehåndtering.
- At politisk nivå og departement kun har styringskapasitet til å utøve eierskap i et fåtall, og helst oversiktlige selskaper.
- At næringsinteresser ikke kan skjøttes av embetsmenn i en byråkratisk forvaltningskultur.
- At det krever mer enn politisk erfaring å befatte seg med næringslivet, selv på overordnet plan. Det er relevant å peke på at de to statsrådene som har prøvd å forvalte mange milliarder krevd inn fra medborgere, hverken har næringslivsbakgrunn eller høyere utdannelse. Selv ikke årelangt medlemskap og grenseløs lojalitet til Arbeiderpartiet kan kompensere for dette.
Regjeringen var ute etter noe helt annet enn økonomisk avkastning, nemlig det vi kan kalle politisk avkastning. I politikk er det oftere viktigere hva handlinger fremstår som enn hva de innebærer. Retorikk rundt "aktiv næringspolitikk", "norsk hovedkontor" og "arbeidsplasser", samt det meget bekvemme ved ikke å gå i veien for Røkkes lanseknekter fra LO, gjorde tilsammen at all kritisk sans var sløvet, der den skulle vært skjerpet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar