120 år etter Quisling fødsel, over 60 år etter landssvikdommen, er det på tide å lese Vidkun Quislings navn på et gateskilt i Oslo. Det er blitt stille igjen om dette: Å oppkalle en adresse i hovedstaden etter en landssviker? Eller en av verdens største humanister?
Snart kommer repetisjonen av debatten om at Quisling gjorde seg til støttespiller for nazismen i Norge. Ja, han gjorde det. Det er ikke så mye mer å si og lure på. Quislings politiske posisjon i 1930-årene og under okkupasjonen er, tematisk sett, en ikke særlig fornybar ressurs i vårt åndsklima.
Unødvendig debatt
Debatten om Quislings nazisympatier, som først og fremst angår Norge og det norske landssvikoppgjøret, kan aldri bli bred nok til å omfatte hans store intellekt og hans humanistiske arbeid.
Quisling skifter mening. Vi skjønner dette, uten å tiltre et seminar. Tidene skifter, det skjønner vi også. Quisling erfarer det. Men fortsetter sitt virke for det han mente var en god sak.
Til gjengjeld kreves bare én gateadresse. Den er opplagt: St. Olavs plass bør bli Vidkun Quislings. Her finnes referanser til hans liv og humanistiske virke, og det blir et fint ekko av F. Nansens plass ved rådhuset. Gateskiltet må naturlig nok presisere at det gjelder humanisten og diplomaten Quisling og ikke landssvikeren Quisling, selv om disse to tilfeldigvis hadde bolig i samme legeme.
Høye bølger og opprørt hav
for 12 timer siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar