Oppdatering: Bore følger opp Borten Moes initiativ om å gi velgerne tilbake makten over nominasjonen i partiene. Bra, dette er en mye mer interessant debatt en det matte-demokratiet Svein Tore inisisterer på.
En person, en stemme. Ja, det høres vel omtrent ut som definisjonen på demokrati. Men slik er det ikke i Norge. En stemme avgitt i Finnmark veier tyngre enn en stemme avgitt i Oslo fordi Finnmark i forhold til folketallet har flere plasser på Stortinget.
Morgenbladet, Svein Tore og Michael Tetzschner mener dette er udemokratisk og vil endre valgordningen . Dette er isolert sett en god tanke, men det er også en ytterst banal tanke, det er et ytterst endimensjonal demokratibegrep. Man glemmer tydeligvis at representasjon i nasjonalforsamlingen bare er en av flere ingredienser i et demokratisk system, det er ikke engang sikkert det er den viktigste.
USA og Storbritannia, antakelig et forbilde for folk som Tetzschner, har enmannskretser ved hhv Kongressvalg og valg til Underhuset. Det betyr i prinsippet at 49,9 % av stemmene i hver valgkrets er bortkastet, til forskjell fra Norge og Danmark der nesten alle stemmer teller (innføring av utjevningsmandatene gjorde dette enda mer rettferdig). I USA deltar godt under 50 % av velgerne ved vanlig kongressvalg, dvs at hver Kongressmann kan ha så lite som 20 % av befolkningen i valgkretsen bak seg. Hvor demokratisk er så det?
Spørsmålet er imidlertid mer prinsippielt enn teknisk. Et liberalt demokrati (som det norske helst skal være) er både et flertallsstyre og et system for å hindre flertallstyranni. Rettsapparatet og ukrenkelig borgerretter er i så måte det viktigste for individene: Flertallet kan ikke bestemme at 1 % av befolkningen skal avlives og brennes. Men det handler også om å bygge dette inn i de politiske institusjonene. Norge fikk aldri et ordentlig folkevalgt overhus, et senat, slik USA har det (bildet til venstre). Den amerikanske kongressen er som kjent delt i to kammer, et representativt og et senat. I senatet er statene representert ved to senatorer hver, uavhengig av statens størrelse. California er f.eks. nær 70 ganger så folkerik som Wyoming, men i senatet har de like mange plasser. Udemokratisk?
En mer proporsjonal representasjon i Stortinget vil øke den politiske sentralisering av landet, og større mulighet for Oslofjordområdet til å overkjøre resten av landet. Dette betyr kanskje ikke så mye i praksis i og med at det er partiene som styrer, men det er jo først og fremst valgkretser som er representert på Stortinget, ikke partier. Men i Norge har vi altså ikke noe senat, og politikken på fylkeskommunenivå er jo helt marginal (særlig etter at staten overtok sykehusene). Frp og Ap har dessuten arbeidet for enhetlige standarder på de kommunale tjenestene, slik at kommunene får stadig mindre handlingsrom.
Svein Tore Marthinsen argumenterer med at i Norge er partiet viktigere enn valgkretsen. Ja, dette er et empirisk faktum, men hvor demokratisk er det? I Norge skjer nominasjonen til partienes lister i det stille blant partipampene (noen unntak). Partiene har ikke tatt sjansen på slippe til folket gjennom primærvalg. Borten Moe tar til orde for en større debatt om denne tåkete siden ved norsk demokrati (se også Borgerrettighetsbloggen).
Så lenge partilojaliteten dominerer er den logiske implikasjon av Marthinsens, Morgenbladets og Tetzschners argumentasjon at vi like godt kan innføre nasjonale lister ved Stortingsvalg, altså la hele landet være en eneste valgkrets. Da ville vi få en helt matematisk rettferdighet.
Det regionale og lokale selvstyret i Norge er langt på vei opphevet. Det sentrale østlandsområdet har i dag omkring halvparten av landets befolkning, en andel som ventes å øke. Dermed har f.eks. velgerne i Akershus like stor eller større innflytelse over det som skjer i Finnmark som finnmarkingene selv (enda mer med den valgordningen Marthinsen mfl. foreslår). Hvor demokratisk er det?
Svekket lokalt/regionalt selvstyre og økt sentralisering av politisk makt gjennom endring i valgordningen innebærer en utvikling mot flertallstyranni og et lite skritt bort fra det liberale demokrati. Morgenbladet, Tetzschner, Marthinsen mfl må gjerne ta til orde for flere reformer i vårt politiske system, men å bare endre en ingrediens uten å se på helheten blir meningsløst.
13 kommentarer:
Du skjønner svært lite av valgsystemet i USA og antakeligvis like lite om valgsystemer andre steder.
Det er selvfølgelig vås å hevde at 49,9% av stemmene er bortkastet, om man tror dette så er like godt 90% av stemmene "bortkastet". For hvis det er 12 kandidater til et sete i US Congress eller California Senate f.eks. så får A 10% , B 9% C9%,D9%,E9%, F8%,G 8%, H8%, I8%,J8%,K7% L7%, så vinner A setet. Er da 90% av stemmene bortkastet? (Det er sjelden det er 12 kandidater, men jeg har sett både 4 og 5)
I virkeligheten er det rimelig bra overensstemmelse mellom folkets valg, og valgresultat, dette pga. at det hvert fjerde eller tiende år fastsettes endringer i valgkretsenes grenser, det er som oftest kompromissløsninger, og ofte lagt opp for at de som allerede er valgt skal øke sjansene sine for å bli gjenvalgt.
Det høres korrupt ut for en som ikke kjenner systemet, men det bringer faktisk den nødvendige likevekt.
I en typisk delstat hvor det er regisrert 52% Demokrat-velgere, har disse rundt 52% av plassene i delstatsforsamlingen. Sjekk selv
Og du skjønner lite av det jeg skriver. Valg til representantenes hus skjer i enmannskretser, dvs at den som har flest stemmer blir valgt (og ingen andre). Dette fremmer et topartisystem som i USA og UK, det betyr i praksis at opptil 49,9% av stemmene i _kretsen_ er bortkastet. Dersom det er mer enn to kandidater kan mer enn 50 % av stemmene være bortkastet.
I Norge har vi et helt annet system der få stemmer er "bortkastet" i det enkelte fylke. I tillegg kommer utjevningsmandatene som samler opp restene.
Poenget var ikke hva resultatet ved kongressvalg blir i praksis, men hvorvidt selve konstruksjonen er demokratisk. I USA og UK har småpartiene nesten ikke en tjangs og nesten umulig å etablere nye partier. Er det demokratisk?
Vi har solid historisk empiri for å slå 100% sikkert fast at høiremænder aldri har vært spesielt opptatte av demokrati og folkelig innflydelse.
Hadde de kunnet, så ville de skrudd klokka tilbake til Charles Dickens tid, rundt den industrielle revolusjonen cirka.
Og hadde det ikke vært for at regelrett slaveri sjelden er lønnsomt...greed is good...
General Gringo:
Du kan så si. Mitt poeng var vel å illustrere at oppfatningen om hva som er en demokratisk valgordning er høyst variabel.
Jeg er nok skeptisk til enmannskretser, men jeg synes den amerikanske ordningen med et senat som fører overoppsyn virker fornuftig. Dermed får man en maktbalanse mellom befolkningsentra og de andre statene.
Bra at du tar utfordringen med å analysere det norske systemet. Det som bør hentes fram her er en akademisk analyse fra statsvitenskap-studenter, som kan kortes ned og summeres opp. Det bør finnes dekkende sammenlikninger/beskrivelser av det norske demokratiet fra akademisk hold. Har selv lest en del om forskjellige europeiske staters oppbygning, skal se om jeg orker å fiske fram noe og ta en telefon til en på statsvitenskap.....
Det kalles forresten statsvitenskap i Norge, og politikk i utlandet. Hvis du er anarkist, bør du kanskje la være å studere politikk i Norge?
Jeg vil ha et system som tar det utmerkede demokratiske prinsippet om "en velger, en stemme, en verdi" på reelt alvor. Det har vi dessverre ikke i dag.
I stedet for et slikt folkedemokrati har vi et slags areal"demokrati" der velgernes verdi avgjøres ut i fra hvor stort fylke man bor. Og det avgjøres ut i fra hvor stort parti man stemmer på. Jo større fylke man bor i og jo større parti man stemmer på, jo mer teller stemmen din. Meget snodige greier og ikke særlig demokratisk, vel?
Derfor er det høyst gledelig at min samtale med Morgenbladet generer et hovedoppslag. Men dette burde være hovedsaken i samtlige medier! For så mange viktigere saker enn dette finnes ikke.
Jeg skal i alle fall gjøre mitt for å få satt søkelyset på dette videre framfor helt til vi har en skikkelig valgordning på plass, i stedet for den udemokratiske varianten som vi holder oss med i dag.
Svein Tore:
Bra at du er med i debatten, men du unngår stadig å analysere mer enn en dimensjon av vårt demokrati om gangen. Du unnviker stadig den problemstillingen som er langt vanskeligere og viktigere enn den banale matematikken du legger vekt på: Norge har et ekstremt sentralisert politisk system, hvorfor skal folk i Vestfold og Akershus ha mer innflytelse over det som skjer i Finnmark enn finnmarkingene selv? Du argumenterer "by implication" for flertallstyranni, altså et skritt i udemokratisk retning. Enten klarer du ikke forstå dette, eller så ønsker du ikke.
Anonym:
"Political science" heter det vel på anglo-amerikansk. I Bergen snakker man om sammenliknende politikk, som er en underavdeling av statsvitenskapen (som også omfatter internasjonale relasjoner og offentlig administrasjon).
Jeg anbefaler å studere det amerikanske systemet og dets mange lag av maktbalanse, langt mer sofistikert enn det norske og britiske. Tyskland har også en del slike mekanismer for å unngå sentralisering av makt (det landet har som kjent en del dårligere erfaringer).
Det er tull å hevde at det norske politiske systemet er sentralisert hvis man sammenligner Norge med andre enhetsstater. Tvert i mot har vi et desentralisert system i et komparativt perspektiv.
Mange velgere i Oslo, Akershus og Vestfold osv synes at velgere i visse andre deler av landet har for mye makt. Mange av disse helt uforståelig tungt demokratisk diskriminierte velgerne kan bare drømme om en del av de støtteordningene som folk i f.eks. Finnmark har klart å påvirke styresmaktene til å innføre. Veien fra Oslo Øst til Tinget kan åpenbart være mye lenger enn fra Finnmark, slik den utmerkde avisen Morgenbladet også påpekte.
Jeg argumenterer ikke for noe flertallstyranni. Hvor har du det fra? Tvert i mot ønsker jeg å ivareta hensynet til at også velgere som stemmer på de små partiene skal ha en røst som skal høres like mye. Det gir mer mangfold, i stedet for den ensrettingen som du forfekter.
Norge er temmelig sentralisert, om enn ikke sammenlignet med Danmark. Fylkestinget er et sandpåstrøingsorgan nesten uten ansvar og myndighet, kommunestyrene har mer de skulle sagt, men også på kommunenivå er det stadig flere saksområder underlagt statlig regulering og standarder som reduserer kommunestyrenes handlingsrom.
Jeg mener ikke at du argumenterer for flertallstyranni, men debatten du legger opp til begynner i helt feil ende og på feil premisser. I stedet for å begynne med det banale poeng (som er allment kjent) at tynt befolkede fylker får en bonus i Stortinget. I stedet burde man spørre hva som er en rimelig balanse mellom lokalt/regionalt og sentralt styre, hvilke minoritetsinteresser skal beskyttes etc, og hvordan skal disse hensyn bygges inn det politiske systemet. I stedet er du fiksert på en liten flik av det politiske systemet. Du er fiksert på flertallets retter og ikke på beskyttelse av mindretallet, det er steg på veien mot flertallstyranni.
Jeg har heller ikke argumentert for ensretting, det er bare noe du dikter opp. Tvertimot argumenterer jeg for mangfold, for et mer desentralisert politisk system, for et politisk system mindre dominert av partipamper, etc.
Ellers er det tøvete komme trekkende med "støtteordninger". Tillat meg å nevne at Norge er rikt på naturressurser og at disse befinner seg andre steder enn i Oslo, Akershus og omland. Det ressursrike fylket S&F har 5 mandater, men forvaltningen av fylkets ressurser bestemmes av hele Stortinget. Hvor demokratisk er det?
Nok en gang:
Staten bestemmer det meste av det som skjer i offentlig sektor, S&Fs har 5 stemmer på Stortinget, Stortinget bestemmer det meste av det skjer i S&F, har velgerne i S&F for stor makt? 5 mandater er det for stor makt over sitt eget fylke?
Geokratiet eller geografiargument er ikke så idiotisk som du vil ha det til. Det sentrale østlandet (Mjøsa-Oslofjorden) har ca halvparten av landets befolkning, på 10-20 % av Norges areal. Hvorfor er det så jævla demokratisk med en valgordning som gjør at dette området kan dominere Norge enda mer?
...og det er vel sånn at valgloven tar hensyn til populasjonen i fylkene slik at befolkningsendring kan føre til endring i antallet mandater? Leste jeg ikke nylig noen som spådde at det ressursrike fylket S&F kom til å miste et mandat i løpet av de neste ti årene hvis nedgangen i folketallet fortsetter slik det har vært i senere tid tro?
Da er det bare fire mandater til å passe på at oljebransjen opprettholder konsesjonskravene sine og legger igjen litt penger og arbeidsplasser her. Det kan nok bli vanskelig tenker jeg.
Mandatene blir nok forsiktig justert innimellom, dessuten er geografibonusen dempet. Og utjevningsmandatene kommer vel ofte i folkerike fylker som Hordaland, Akershus og Oslo. Det ligger nok an til at S&F i stadig større grad blir styrt fra Bergen og Oslo.
Grunnloven inneholder en regnefeil. Etter at hvert fylke har fått hvert sitt utjevningsmandat og de 150 distriktsmandatene skal fordeles, må man stryke det første oddetallet i Sainte Laguës metode for å få det matematisk riktig. Akershus, Oslo og Hordaland blir snytt for ett mandat hver med dagens metode. Oppland, Telemark og Nord-Trøndelag får ett mandat for mye hver.
Legg inn en kommentar