Kan vi kombinere de sosialistiske dydene likhet og trygghet med de kapitalistiske dydene effektivitet og konkurranse?
av Kalle Moene, professor i sosialøkonomi, UiO
Dagens Næringsliv, 4.mai 2002 (utdrag)
Det mest iøynefallende resultatet er små lønnsforskjeller. Norden har for eksempel de minste lønnsforskjellene i verden. Gapet mellom de ti prosent rikeste og de ti prosent fattigste lønnstagerne er to til en i Norden, mot tre til én i det kontinentale Europa. I USA, som hverken har hatt en samordnet fagbevegelse eller et sterkt sosialistisk parti, er gapet på mer enn fem til én.
Forskjellene viser seg også i graden av fattigdom når vi benytter samme fattigdomsgrense. I rike land er fattigdommen størst der lønningene er markedsbestemt - selv når vi kontrollerer for forskjeller i nasjonalinntekt per innbygger. Fattigdommen i Europa er da også høyest i England, som har gått lengst i å deregulere. Den relativt lave fattigdommen i andre europeiske land skyldes velferdsstatsordninger og kollektive lønnsavtaler.
Det er små, åpne økonomier som har hatt de sterkeste fagbevegelsene, de mest generøse velferdsstatene og de minste lønnsforskjellene. Så langt har altså de sosialistiske dydene vært forenlige med kravene som internasjonal konkurranse stiller.
Etter min vurdering har mange av skeptikerne både på høyre- og venstresiden en feilaktig forståelse av velferdsstatene i Europa. De betrakter ordningene som et sosialt kompromiss der kapitaleierne er blitt tvunget til å gi arbeiderklassen sosiale og økonomiske konsesjoner.
Sannheten er trolig at også arbeidsgiverne har tjent på ordningene. I Sverige stilte da også arbeidsgiverne seg i spissen for både sentraliserte lønnsoppgjør og universelle velferdsordninger. Dette er ikke så rart. Det kan faktisk vises at sammenpressede lønnsforskjeller sammen med full sysselsetting normalt øker bedriftsoverskuddene.
Full sysselsetting krever lønnsmoderasjon. De gjennomsnittlige lønnskostnadene må derfor ikke bli for høye. Gevinsten av lavere lønn til de høytlønte overstiger da lett kostnadene ved høyere lønn til de lavtlønte, slik at overskuddene går opp. Dersom dette er riktig, har Europa vinnere på hver sin ytterkant i inntektsfordelingene lavtlønte og kapitaleiere.
Taperne er den langtidsutdannede middelklassen. En tar fra middelklassen og gir til de fattige og de rike. "Utjevning" kan altså bety at makten i begge endene av inntektsfordelingen blir brukt mot yrkesutøvere som ligger i midten.
Fremtidsutsiktene for denne formen for omfordeling kan derfor være knyttet til hvordan rekrutteringen til middelklassen avhenger av politikken som føres. Her kan systemet bli offer for sin egen suksess.
Moene, bustete hår og løs snipp, men ikke noe surrehue.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar