fredag 7. august 2009

Politisk intoleranse

Omfattende forskning, hovedsaklig i USA, har avdekket en rekke faktorer som påvirker folks politiske toleranse vs intoleranse. Politiske "eliter" er mer opptatt av borgerretter og generelt mer tolerante enn folk flest. Subjektiv trusselopplevelse er ellers den faktoren med største betydning for politisk intoleranse. Noen personligheter er mer disponert for følelse av å være truet, og disse er mer intolerante og mindre opptatt av borgerretter enn personer som av natur er rolige. Høyreekstreme har jevnt over en sterkere følelse av å være truet.


Hvordan minoritetsgrupper eller stigmatiserte grupper omtales i offentligheten har stor betydning for toleranse overfor disse gruppene. Dersom informasjon i offentligheten gir sterkt inntrykk av at en gruppe bryter normer for akseptabel atferd vil mange, også personer som er mer tolerante av natur, nekte å tolerere gruppen. Dersom gruppen og dens atferd i stedet beskrives som "ordentlig" og "skikkelig" vil som regel majoriteten tolerere gruppen, selv om gruppen ellers er upopulær og ansees som ekstremistisk. Betydningen av slik "framing" i massemedia er dokumentert bl.a. når det gjelder folks holdning til Ku Klux Klan.

Forskningen viser også at mange personer utviser betydelig hykleri i slike spørsmål. De fleste uttrykker sterk oppslutning om demokratisk verdier generelt, men mange viser samtidig motvilje mot å la disse verdiene gjelde konkret for grupper eller ideologier de anser som særlig uakseptable eller frastøtende.

Grunnleggende personlighetstrekk har som nevnt betydning for folks politiske toleranse. Psykologisk usikkerhet og emosjonell ustabilitet (tendens til ubehagelige emosjoner som angst og sinne) fører i stor grad til at personene blir politisk intolerant. Folk som er åpne for nye erfaringer er også langt mer politisk tolerante enn andre.

Kilde:
J. L. Sullivan and J. E. Transue: THE PSYCHOLOGICAL UNDERPINNINGS OF DEMOCRACY: A Selective Review of Research on Political Tolerance, Interpersonal Trust, and Social Capital. Annual Review of Psychology, 50: 625-650 (1999) .


Ingen kommentarer: