professor Moenes gnierindeks

For hver meget rike mann...
Er verden blitt et mer gjerrig sted for de dårligst stilte?
av Kalle Moene, professor i økonomi, UiO

Dagens Næringsliv, 29.12.2007

Det var Adam Smith som påsto at "for hver meget rike mann må det være minst fem hundre fattige, og de fås overflod forutsetter de manges fattigdom".

Tenk på de dårligst stillte som de ekstremt fattige i verden. Det dreier seg om folk som lever for mindre enn to dollar dagen - det vil si nesten halvparten av jordens befolkning. Når slik ekstrem fattigdom er lett å avskaffe, men likevel ikke blir avskaffet, er det naturlig å se på dette som et uttrykk for sosial gjerrighet der de fås overflod forutsetter de manges fattigdom.

En mulig måte å tallfeste denne gjerrigheten på er å multiplisere antall fattige med en vekt som er høyere jo rikere de ikke-fattige er. Dette er hovedideen bak Gnierindeksen. Ifølge denne indeksen er et samfunn desto mer gjerrig jo mer unødvendig enhver fattigdom ville være, og jo høyere fattigdommen faktisk er.

Til tross for at fattigdommen har sunket, har den utviste sosiale gjerrigheten økt for hvert eneste år. Alt i alt har Gnierindeksen gått opp med dramatiske femti prosent over hele trettiårsperioden. Grunnen er at verdens inntekt har blitt fordoblet i perioden uten at dette har endret nevneverdig den utviste generøsiteten overfor de dårligst stillte.

Tallene viser en voldsom økning i ulikheten mellom de fattige og resten. I 1975 utgjorde fattigdomsgapet - den inntekten som trengs for å bringe verdens ekstremt fattige over fattigdomsgrensen - knappe fem prosent av de ikke-fattiges inntekt. I dag er dette tallet nede i godt under to prosent av de ikke-fattiges inntekt. Likevel utgjør de fattige fortsatt nesten halvparten av verdens befolkning.

Land som skårer høyt på Gnierindeksen har flere ting felles:

• De tenderer til å gi sin befolkning et dårligere helsetilbud og mindre utdanning.
• De har høyere fertilitet, trolig fordi store barnekull er en erstatning for manglende sosialforsikring og dårlige pensjonssystemer.
• De tenderer til å være mer sosialt fraksjonaliserte, mindre byråkratisk effektive og mer politisk korrupte enn andre land, slik dette kommer til uttrykk i tilgjengelige internasjonale målinger.
• De kan være svake demokratier. Så lenge en kontrollerer for landets inntekt, viser tallene at demokrati ikke forhindrer sosial gjerrighet. En grunn kan være at stor ulikhet gir svak mobilsering av de fattige som aktive politiske deltakere.
  

Sammenhengen mellom verdens rikdom og verdens fattigdom gir i sannhet et nokså pessimistisk bilde. Den sosiale gjerrigheten synes å øke for hver meget rike mann og for hvert meget rike land.




Bildet viser Skrue McDuck (neida, ikke SE Hagen).