Terje Stemland forsøker i en kommentar i Aftenposten å latterliggjøre enhver som mener at Knut Hamsuns forfatterskap er litt ujevnt. Det er særlig Cathrine Sandnes og Jørgen Haugan som blir gjenstand for Stemlands spydige kommentarer. Dette må være lavmål av en redaktør i Norges ledende avis. Kunne ikke Åmås, med doktorgrad om Olav H. Hauge, lært ham litt saklighet?
Selvsagt er Hamsuns forfatterskap ujevnt. Det er en triviell sannhet, selv Mozart var ujevn. Hamsun var en glitrende forteller, men blir ukebladromaner stor litteratur bare fordi det er godt språk? Som politiker var Hamsun dilletant, muligens idiot, helt sikkert landssviker og langt på vei nazist.
For senke meg ned på Stemlands saklighetsnivå: Jeg vil minne om at Aftenposten var en nazi-avis og man kan lett å inntrykk at det fortsatt henger igjen noen brunt i veggene. Å nei, Aftenpostens tilbøyeligheter kom ikke med den tyske okkupasjonen, allerede i 1924 skrev avisens egne folk ting som dette:
«. . . overstrømmes vi av alle lands jøder, kanskje mest russiske. De kommer inn som sildestim. De setter sig fast over hele byen. Det er snart ikke en fruktbutikk (. . .) uten at det står en plirende smilende jøde bak disken. (. . .) Men bare vent, om noen tid finder vi dem som smarte eiere av villaer paa Vestkanten... snart har de foten innenfor en avis, en bank, universitetet, Nasjonalgalleriet!»
Aftenposten talt også sterkt i mot å gi nobelprisen til von Ossietzky, som da var politisk fange i Tyskland.
Grødums tegning er egentlig en grei oppsummering av "problemet Hamsun".
2 kommentarer:
Huff, debatter om nasjonale litterære storheter. Min tommelfingerregel er at enhver kulturell debatt hvor ordet "oppskrytt" brukes eller ligger i luften, trygt kan ignoreres.
Løsningen er enkel: Bare les hver bok akkurat slik den er. Enten liker man den, eller så liker man den ikke.
Kanskje dette ville blitt mye enklere hvis skolen bare sluttet å introdusere barn til norsk litteratur. Det blir for vanskelig i etterkant å skille nasjonal stolthet og opprørstrang bort fra selve bøkene.
Jeg ser forøvrig ikke at det er relevant for bøkene at forfatteren ble nazist. Altså, det er interessant, men skal du lese bøker fra den tiden så blir det kjedelig om du bare skal holde deg til de forfatterne som hadde rett i ett og alt. Om bøkene inneholdt nazistiske ideer ville det vært noe annet. Men at forfatteren senere støttet den ene av tidens to politiske motpoler? Ech. Skal vi også slutte å lese de langt flere store forfatterne som var kommunister? Hva med forfattere som har støttet eller stilltiende akseptert overgrep i sitt eget lands kolonier? Hvem sitter vi igjen med?
Ingen. :)
Jo, Vesaas og Undset går klar.
Nei seriøst, du har temmelig rett. Filosofen Heidegger var jo nazist.
Det interessante spørsmålet med tilfellet Hamsun er om hans private filosofi både ga opphav til litteratur og til hans nazistiske sympatier. Noen har prøvt å (bort)forklare Hamsun nazi-sympatier med Englands-hat. Det er nok en del av forklaringen. Men Hamsuns anti-moderne holdning (kanskje tydligst i Markens grøde) klaffet bra med nazistenes samme.
Men analysen er langt fra fjellstø. Trygve Gulbrandsen appellerte også til nazistene (altså de hadde stor sans for hans romaner) og hans bøker synes også å reflektere et proto-nazistisk livssyn, men han selv foraktet nazistene og ville ikke la seg innrullere. Der gikk den komparative analysen i dass.
Uansett er min lesning av særlig Markens grøde uttrykk for et livssyn som lett ledet ham mot deler av nazistenes ideologi (men ikke antisemittismen).
På gjengrodde stier viser at han langt fra var senil (og han gjorde slik narr av psykiaterne), men ellers synes jeg det er noe pompøst, selvhøytidelig vås. Så det så.
Legg inn en kommentar