En glemt helt

Da Stortinget i 1934 vedtok steriliseringsloven stemte bare en (1) representant mot: Gjert E. Bond fra Samfunnspartiet.

Dagens siste klipp fra arkivet: professor Øystein Sørensen i Aftenposten 6.mai 1998:

Steriliseringsloven av 1934 ga adgang til å tvangssterilisere sinnssyke og personer med "særlig mangelfullt utviklede sjelsevner". Loven åpnet i ikke liten grad for skjønn. Avgjørelse om tvangssterilisering skulle tas av et sakkyndig råd.

Om man skal bruke lite pene ord, så var steriliseringsloven et uttrykk for en rasehygienisk tenkemåte. Med et litt penere ord kan vi snakke om arvehygiene. Loven var ikke rasistisk i den forstand at den delte menneskene inn i raser med ulike anlegg og ulikt verd. Men den var arvebiologisk - den rettet seg mot mindreverdige arveanlegg hos enkeltpersoner. Hensikten var å hindre at disse arveanleggene fikk spre seg, eller med andre ord: Hensikten var å luke mindreverdige arveanlegg ut av den norske befolkningen. På denne måten ble enkeltmennesker inndelt i verdifulle og mindre verdifulle etter hva slags arveanlegg de hadde. Steriliseringsloven skulle sørge for at staten fratok de minst verdifulle muligheten til å gi liv.

Dette var et ledd i, om man vil, en mørk side ved det store velferdsstatsprosjektet som for alvor ble påbegynt i 1930-årene. Hovedidéen var at det var statens oppgave å ta vare på folk fra vugge til grav. Sosialpolitikk, utdannelse, helsepolitikk, boligpolitikk - det er sånt vi gjerne vil forbinde med statlig velferdspolitikk. Men i 1930-årene var også tvangssterilisering betraktet som en måte å forbedre folkehelsen på. Det var flere internasjonale forbilder for den norske loven, både i demokratiske og i alt annet enn demokratiske stater.

Under okkupasjonen ble steriliseringsloven endret av NS-regimet. En ny lov av 1942 ga noe større rom for bruk av tvang. Men forskjellene var ikke spesielt store. Heller ikke NS-loven var rasistisk i sin ordlyd. Etter frigjøringen trådte loven av 1934 i kraft igjen.

Da steriliseringsloven var oppe til behandling i Stortinget, var debatten meget kortfattet. Saksordføreren, Erling Bjørnson fra Bondepartiet, gjorde et nummer av at han som bonde var spesielt sakkyndig når det gjaldt rasehygiene. Denne saksordføreren var sønn av dikteren og havnet senere i Nasjonal Samling. Han viste også til utenlandske forbilder, som en steriliseringslov nylig vedtatt i Hitlers tredje rike.

Representantene for de store partiene sa lite og stemte enstemmig for: Arbeiderpartiet med Johan Nygaardsvold i spissen, Høyre, med C. J. Hambro, Venstre med daværende statsminister J. L. Mowinckel. Bondepartiet, anført av formannen Jens Hundseid, var det stortingspartiet som uten sammenligning var mest opptatt av arvebiologiske synspunkter. Selv den ene representanten for det nystiftede Kristelig Folkeparti stemte for loven.

Bare Gjert E. Bonde opponerte og stemte mot.

Mine uthevninger. Se også tidligere artikkel.