Den gang en neger bare var en neger

Det sies at vi mennesker ikke lærer av historien, men jeg er optimist og tror at vi alle fall bør prøve.

I Historien om Norge av Karsten Alnæs kan vi lese følgende fra en av Aftenpostens medarbeidere i 1924:

«. . . overstrømmes vi av alle lands jøder, kanskje mest russiske. De kommer inn som sildestim. De setter sig fast over hele byen. Det er snart ikke en fruktbutikk (. . .) uten at det står en plirende smilende jøde bak disken. (. . .) Men bare vent, om noen tid finder vi dem som smarte eiere av villaer paa Vestkanten... snart har de foten innenfor en avis, en bank, universitetet, Nasjonalgalleriet!»

Alnæs siterer videre to avsnitt fra Justisdepartementets proposisjon som advarer mot øst-europeisk immigrasjon:

"For en stor del gjelder dette personer som tilhører folkeslag og raser som er meget forskjellige fra nordmennene. Det vil utvilsomt være meget uheldig om innvandring av slike fremmedartede folkeslag skulle skje i en grad av betydning."

Dette understrekes i samme departements avslag på anken for en utvist utenlandsk jøde:

"Asylsøkeren tilhører åpenbart den nye type jøder som nær sagt ikke kan leve uten å overtrede handelslovgivningen (....) De er i det hele tatt kostbare folk for samfunnet, intet er bedre enn å bli dem kvitt."

Ekspedisjonssjefen i Justisdepartementet advarte i 1939 spesielt mot å gi opphold til jødiske

barn:

«Avgjørende for meg til å stille meg slik til barneplanene er selvsagt, at chansen for å brenne inne med barna er overveldende stor. Selv om vi betinget oss barnehjemssystemet, ville disse barna efterhvert knytte til seg slike forbindelser i Norge, at vi ikke blir kvitt dem... Vi må sikkert regne med at det overveiende antall blir i Norge og kommer til å bli et jødisk innslag i folket og næringslivet. I seg selv er ikke dette en ulykke. Men jeg er redd for at vi ved dette vil puste til en muligens spirende antisemittisme.»

Min kommentar: Dette er et helt fantastisk sitat og burde rammes inn og henges på veggen til påminnelse. I ettertid vet vi at "chansen for å brenne inne med barna" er temmelig makabert, Norge ble jo som kjent "kvitt" disse barna og flere til.

Bondepartiets Jens Hundseid, Norges statsminister 1932-33, slo bombastisk fast:

«Vi har ingen forpliktelse til å utlevere våre husdyr til jødenes grusomheter, vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelse til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier. » og «En god del av disse utlendingene som kommer hit til landet, er rasemessig sett av mindreverdig kvalitet.»

Psykiateren Johan Scharffenberg* foreslo i 1932:

«For det som er urent av naturen kan det ikke være håp. Ingen vask kan gjøre tateren hvit. (...) Samfunnet må ha rett til å gripe inn mot (de arvemessig dårligst utstyrte menneskers) forplantning, og da ekteskapsforbud ikke hindrer barneavl, er de eneste brukbare midler internering eller tvungen sterilisasjon. (...) Arvelæren har allerede i høi grad rasjonalisert avlen av husdyr og kulturplanter. Den bør også bli grunnlaget for rasjonell menneskeavl. Ellers vil vi mennesker fra en fin rasehunds synspunkt være kjøtere.»

Karl Evang** angrep i 1934 rasehygienens reaksjonære karakter, men sosialisten Evang åpner også klart for at arvelighetslære og biologi kan være tjenlige redskaper i et fremtidig sosialistisk samfunn. "Den tanke å begrense antallet dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke som sosialismen alltid har gått inn for", skriver han i boken "Rasepolitik og reaksjon" fra 1934.

Noe tidligere, i 1914, skrev Ragnar Vogt (Norges første professor i psykiatri):

"Det sømmer sig ikke for en blåøiet, intelligent nordbo at fornedre sit arvestoff ved egteskap med en neger. Heller ikke kan det indrømmes de lavere racer så utstragt stemmeret at en felles stat risikerer at bli styret efter lavverdige folkeelementer. De lavverdige racer må også finde sig i at overta denslags enklere arbeide som passer for deres evner."

I 1922 oppnevnte regjeringen en komite som skulle vurdere sterilisering. Bondepartiets Erling Bjørnson***, sønn av Bjørnstjerne, var saksordfører og uttalte: "For der ingen som gårdbrukerne som kan iaktta den uhyre fordel som en gjennomført rasehygiene har for gårdsdriften og dermed for hele landet."

Fra Stortingets talerstol sier Bjørnson:

"Det gjelder derfor mer enn nogen sinne at den arbeidsdyktige stamme ved rasehygiene blir så kraftig som mulig, så den kan overkomme kravene uten å miste sitt livsmot. Det er med dette syn på fremtiden at Tyskland har gått til tvangssterilisering av degenererte mennesker. På den ene side går våre bestrebelser ut på å sikre en kraftig, avlsdyktig og ydende stamme, på den annen side å befri den for snyltedyr og ukrutt. Bare ugresset koster landet mange millioner kroner om året."

Lovforslaget ble senere vedtatt mot en (1) stemme.

Erling Bjørnson (sammen med det Radikale Folkepartis leder Alf Mjøen) nominerte i 1936 Alfred Ploetz til Nobels fredspris, med bl.a. følgende argumentasjon:

«Spesielt på et tidspunkt hvor de utenrikspolitiske forhold kan gjøre det noget vanskelig å finne en politisk eller socialpolitisk kandidat for fredsprisen, turde det være særlig nærliggende å feste sig ved en kandidat som dr. Ploetz, hvis fortjenester av fredssaken ligger på et helt nøitralt, videnskapelig felt. (...) Dr. Ploetz har siden 1911 deltatt i en rekke internasjonale kongresser og han har belyst krigens ødeleggende virkninger på det beste menneskemateriale og vist hvor vanvittig beskyttelsen av de dårligste elementer og utryddelse av de beste er for næste slektsledd og ethvert folks fremtid som rammes av krig.»

Den tyske legen og biologen Ploetz var en ledende raseteoretiker og oppfinner av begrepet "rasehygiene". Ploetz' tankegang var at i enhver krig er det de beste og tapreste som dør. Ved å avverge krig ville man sikre at befolkningen ikke ble utarmet. Bak tenkningen lå også at jødene stort sett kom seg unna krigsdeltagelse fordi de ikke var så godt fysisk skikket. Dessuten manglet de ofte lojalitet overfor det land hvor de var bosatt. Hitler utnevnte Ploetz til professor i 1936 og Ploetz meldte seg inn i NSDAP i 1937.

*Scharffenberg var i likhet med andre venstreradikale som Karl Evang og Martin Tranmæl opptatt av å hindre spredning av dårlig arvestoff. Han var en markert motstander av nazistene og skrev allerede i 1933: at Hitler er en «paranoid psykopat, profet på grensen til sinnssykdom».

**Norges helsedirektør 34 år, medlem av Mot Dag og NKP, senere Ap-mann og SV-medlem.

Kilder:
Appollon, forskningsmagasin fra UiO, 2/2000.

Per Egil Hegge, Aftenposten 16.des 1996

Per Egil Hegge, Aftenposten, 16.mai 2000
Lene Skogstrøm, Aftenposten, 7.febr 1999

Jo Nesbø, Dagbladet, 16.des 2000
Roald Helgheim, Dag og tid, 6.mars 2009

Erling Folkvord, Dagbladet, 13. nov 1997

Niels Chr Geelmuyden, Aftenposten, 14.juni 2007

Eksempel på person med fornedret arvestoff, i følge ledende norske forskere.