Bjørn Stærk har levert nok et interessant essay om de ti årene siden 9/11. Han leverer som alltid gode observasjoner, men også en del omtrentlige og ureflektere analyser der han lett går i samme fellene som de han kritiserer:
"Selv var jeg også opptatt av å være en motvekt til medienes skjønnmaling av islam. Ikke fordi jeg mente alle sider av islam var negative, men fordi jeg mente at frykten for “fremmedfrykt” hadde gjort oss ute av stand til å forstå de negative sidene som faktisk var der. (...) Den første tiden etter 11. september lette jeg rundt på nettet etter ulike former for islamsk ekstremisme. I oktober 2001 linket jeg til en muslimsk ungdomsorganisasjon i Australia som forklarte at kristne var en kreftsvulst i den muslimske verden. "Først stiller Stærk opp en stråmann "medienes skjønnmaling" før han finner noen gærne muslimer i Australia som motbevis. Dette hadde gitt karakteren F (stryk) metode grunnkurs. Nå nevner Stærk selv om de norske gærningene som mener muslimene er en kreftsvulst i det kristne Europa. Beviser dette de "negative sidene som faktisk er der" (i kristendommen)? Beviser dette at de som "skjønnmaler" kristendommen tar feil? Stærk omtaler dessuten islam og islamisme omtrent som to stykker av samme kake.
Videre skriver Stækr:
"I september 2004 kritiserte jeg Julie Wilhelmsen fra NUPI for å beskrive gisselaksjonen i Beslan primært i lys av russiske overgrep mot tsjetsjenere og ingusjetere, uten å nevne den religiøse faktoren. Jeg mente at selv om Russland hadde begått fryktelige overgrep, kunne man ikke forstå et slikt terrorangrep uten å også inkludere islamisme. For det er mange i verden som lider, og har grunn til å være sinte, men det er bare de som tilhører ekstreme politiske og religiøse ideologier som kanaliserer denne lidelsen gjennom spektakulære terrorangrep på sivile."For å snu på det: Er det mulig å forstå eller forklare tsjetsjensk terrorisme og geriljakrig bare som islamisme? Det er åpenbart for enkelt. Kaukasus ble underlagt det russiske imperiet gjennom en langvarig og brutal krig for under 200 år siden. Det er mer dekkende å kalle dette nasjonalisme.
Akkurat samme forholdet finner vi i Palestina/Israel: PLO/Fatah er nasjonalister som drev frigjøring, mens Hamas - som har samme agenda overfor Israel - de er islamister. Motivasjonen for begge organisasjonene er selvsagt staten Israel og palestinernes kummerlige situasjon. Dette handler ikke om "skjønnmaling" av islam, men om en realistisk beskrivelse av folks motiver. Palestinerne er ikke forbanna fordi de er muslimer, men fordi de har det forjævlig og er utsatt for den ene uretten etter den andre.
Konflikter med muslimer involvert er altså Stærk i likhet med mange andre på høyresiden ivrige etter å frame eller definere som en religiøskonflikt. Det motsatte gjelder konflikter der kristne er involvert:
“God never makes any mistakes. I am a loyalist and a Protestant. I have a Bible. We have to look at the persecution of those that would not bow the knee. Northern Ireland is the last bastion of Protestantism. I don’t care what anyone says. The papacy is up to its neck in this.” (fra The Guardian november 2001)Konflikten i Nord-Irland går langs religiøse skiller som vi vet, men konflikten ble neppe omtalt som religionskrig. Er det rett å omtale IRA og fromme nonner som to sider av samme sak?
Bush (og dels Blair) har brukt kristen retorikk i forbindelse med sine kriger rundt omkring. Har den religiøse faktoren blitt underslått som forklaring på invasjonen av Irak?
Slik kan vi fortsette. Poenget er: Det er en påfallende asymmetri og her går f.eks. Stærk og Minervas Løkke i samme fallgruben som mange på venstresiden.
Bomben i Omagh, Nordirland, 1998. Utført av katolske ekstremister.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar