Den administrative frihet

"Fagmiljøene vil ha bedre rammevilkår og tid til å forske. Men Fagerbergutvalget foreslår mer av det som tidligere er bevist at ikke fungerer innen forskning: mer gulrot og pisk. I boken «Drive» har Daniel Pink oppsummert mye av det som finnes av forskning på feltet. Økonomer, sosiologer og psykologer er for en gangs skyld enige. Gulrot-og-pisk-styring fungerer ikke, det er tvert imot kontraproduktivt," skriver Kjelsberg og Alseth.

Fagerbergutvalgets anbefaling innebærer at universitetene blir stadig mindre universitet og stadig mer pølsefabrikk. Det er grunn til å minne om at den akademiske friheten som tidligere bare var en tradisjon, nå faktisk er lovfestet (universitets- og høyskoleloven 2005):

§ 1-5. Faglig frihet og ansvar

(1) Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.

(...)

(3) Universiteter og høyskoler kan ikke gis pålegg eller instrukser om

a)	læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller i det kunstneriske og faglige utviklingsarbeidet

b)	individuelle ansettelser eller utnevnelser.

(...)
(5) Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.

Den akademiske friheten er ikke bare løst prat. Den garanterer at vitenskapelige kriterier (ved tilsetting, forskning etc) ikke kan overstyres av noen utenforstående. Denne friheten gjelder både institusjonen og den enkelte medarbeider.

Denne friheten, som i 100 år har vært selvsagt for professorene, blir imidlertid stadig innskrenket gjennom alle slags byråkratiske påfunn. Et eksempel er den ekstremt detaljerte kontrollen med forskernes publikasjoner. Finnes det noen annen yrkesgruppe som har lovbestemt plikt til å registrere sine arbeidsresultater på individnivå i en offentlig tilgjengelig, nasjonal database, spør professor Torvund.

Forskerne utgjør imidlertid bare halvparten av de ansatte de ved universitetet, de øvrige er ymse administrativt (og teknisk) ansatte. De administrativt ansatte må naturligvis ikke redegjøre for hvordan de bruker arbeidsdagen. Mens disse tidligere var sekretærer for professorene er rollene byttet om: de administrative har blitt opphøyd til kontrollerer av professorenes aktiviteter. De mest kvalifiserte, selve kjernen i universitetet, professorene, må nå bukke og skrape for en eller annen tilfeldig konsulent med eksamen fra Indre Enfold handel & kontor. Hensynet til styrbarhet går foran ytringsfrihet, akademisk frihet og vitenskapelighet. Den akademiske frihet må vike for den administrative frihet.

Eksemplene er mange og slående. I Universitas 1.juni kan vi lese at universitetsdirektør Gunn Elin Aa. Bjørneboe har fått et lønnstillegg på 50 000, og tjener nå 1 198 000 kroner i året (1,2 mill kr). Siden 2007 har hun hatt en lønnsvekst på omkring 200.000. Dette er et individuelt resultatbasert tillegg sier departementet. Det mest oppsiktsvekkende resultatet Bjørneboe oppnådde var å sparke Nedkvitne, han hadde ikke en gang råd til å betale de få tusen kronene det kostet å få anken behandlet i kjæremålsutvalget. I motsetning til den arbeids- og inntektsløse Nedkvitne produserer ikke Bjørneboe noe som helst. Vanlige professorer fikk til sammenligning omkring 7.000 i tillegg.

"Det klassiske universitet blir gradvis omformet til en serviceleverandør, der de vitenskapelig ansatte underordnes byråkratisk kontroll," skrev professor Slagstad. Dette falt ikke i god jord hos byråkratene som kommenterte Slagstads kronikk: «Å gå ut i pressen med kritikk av arbeidsgiver på den måten som her er gjort i Aftenposten, vil i de aller fleste bedrifter bli betraktet som ekstremt illojalt og helt sikkert ført til oppsigelse flere steder.»

Kristian Gundersen skriver i Morgenbladet:

Professor Arne Emil Christensen som var ansvarlig for konserveringen av vikingskipene uttalte offentlig at de ikke tåler flytting til Bjørvika. Han gikk dermed imot ledelsens strategi for å sikre seg et nytt museumsbygg og ble straffet av museumsdirektør Egil Mikkelsen. Mikkelsen uttalte til radioprogrammet Detektor at «det må være aksept innad også for at vi kjører en prosess hvor diskusjonen går innad før et styre konkluderer med det de vil konkludere med. Og når et styre også har konkludert så forventer vi også at medarbeiderne følger opp om det vedtaket som da er truffet.» Han fratok så Christensen hans emerituskontor for åpen mikrofon på tross av at han erkjente at Christensen fremdeles var verdifull for museet. Direktøren brøt her utvilsomt Universitetslovens §1-5 om akademisk frihet, men jeg har ikke hørt at han selv er blitt sanksjonert.

Det er liten tvil om at akademia er smittet av en alvorlig, lammende sykdom. Det er forsåvidt tilgivelig at folk flest ikke forstår forskjellen på et veiprosjekt og et forskningsprosjekt. Verre er det når de som liksom skal administrere forskerne har minimal innsikt i virksomheten.


Næss sr.: Hadde neppet passet inn i Administrasjonsuniversitetet. Bjørneboe ville sikkert funnet en grunn til å sparke ham, med etterfølgende pen bonus fra departementet.